Det foreslåtte forbud mot konverteringsterapi har betydelige problematiske sider når det gjelder forholdet til grunnleggende borgerrettigheter (menneskerettigheter).
Et spørsmål som ikke har vært gjenstand for særlig debatt i saken, er om det er godt i samsvar med grunnleggende borgerrettigheter å bruke trussel om straff mot enhver uønsket handling uavhengig av hvor stort problem handlingen representerer.
Staten erkjenner med bred penn i lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi (på s.49) at omfanget av det angivelige misbruket er uklart og lite dokumentert. Likevel skal konverteringsterapi forbys og ha en strafferamme på 3 års fengsel.
Vil vi virkelig ha det slik at enhver tenkelig og utenkelig uønsket handling skal være straffebelagt? I så fall ønsker vi oss en politistat der de fleste nesten alltid kan straffes.
Borgernes autonomi er en helt grunnleggende borgerrettighet. Straffebud og straff er et sterkt inngrep i denne autonomi. Dette innebærer derfor at det må være noen kvalitative og/eller kvantitative negative forhold ved en handling for at den skal kunne belegges med straff. Uten slik begrensing, vil staten vilkårlig kunne bruke trussel om straff. Det går ikke i en rettsstat.
Straff må brukes med varsomhet. Straffebud bør ikke brukes uten at det er et klart behov for å hindre uønsket adferd. I tilfellet konverteringsterapi er problemet og behovet høyst usikkert.
Forbudet mot konverteringsterapi bør forkastes bare på det grunnlag at det representerer misbruk av straff.
Lovforslaget – kriminalisering av bønn og sjelesorg
Forslaget går langt, ikke minst når det gjelder religiøst motivert motstand mot seksuelle holdninger og praksis.
Proposisjonen taler tydelig. Det blir forbudt å be om kraft til å leve etter Bibelen sammen med en som har homofil legning. Videre blir det forbudt for en sjelesørger å anbefale en med homofil legning å leve etter Bibelen. Dette er tydelig i lovforslaget.
Forsalget innebærer at foreldres rett til å veilede og/eller å be med sine barn om seksuelle forhold kommer i faresonen.
Forholdet til retten til fri religionsutøvelse
Av ovennevnte fremgår det at lovforslaget griper inn i retten til fri religionsutøvelse.
Retten til å tro hva man vil, og praktisere sin tro etter egen overbevisning er en grunnleggende borgerrettighet, kodifisert gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon og FN’s charter for sivile og politiske rettigheter. Disse traktater er imidlertid kun kodifisering av det som er grunnleggende borgerrettigheter uavhengig av skreven rett.
I noen utstrekning kan rettsordenen begrense trosfriheten. Dette gjelder først og fremst der liv og helse står på spill. Trosfriheten har uansett en kjerne som rettsordenen i en demokratisk rettsstat må akseptere. Bønn og sjelesorg hører nettopp med denne kjerne i utøvelse av kristen tro.
Når regjeringen foreslår å kriminalisere bønn og sjelesorg forgriper den seg på trosfriheten.
Regjeringen har prøvd å skaffe seg alibi for sitt forslag ved at den har innhentet en uttalelse fra lovavdelingen i Justisdepartementet om forholdet til trosfriheten.
Uttalelsen fra lovavdelingen understreker at det er en kjerne i trosfriheten som rettsordenen må respektere. Problemet med uttalelsen er at lovavdelingen i liten grad vurderer hva kjernen i trosfriheten omfatter. Den er taus når det gjelder spørsmålet om bønn og sjelesorg tilhører denne kjerne. Dette begrenser verdien av uttalelsen.
De som vil bli rammet
Forslaget rammer ikke bare kristne. Det rammer alle som har lignende oppfatning om homofili, blant annet vil det ramme overbeviste muslimer.
Men ikke bare kristne, muslimer eller andre som på religiøst grunnlag har imot forslaget, bør sette kaffen i halsen.
Alle borgere som er opptatt av grunnleggende borgerrettigheter, bør gjøre det. Ikke minst de homofile selv bør bli skremt. De er en liten gruppe og vil alltid være det, og de er helt avhengig av at grunnleggende borgerrettigheter respekteres på bred basis. I dag har de det store flertall med seg, men det har ikke alltid vært slik. Flertallets syn kan fort skifte. Det ser vi nettopp i dette spørsmålet.
Skal straff kunne brukes for å tukte et lite mindretall som har avvikende meninger sammenlignet med flertallet slik som i dette tilfellet, åpnes døren på vidt gap for å ramme det lille mindretall med straff helt etter flertallets forgodtbefinnende. Det bør også de homofile – som er og blir en liten gruppe – motarbeide sammen med alle som er opptatt av grunnleggende borgerrettigheter.
Knebling av meningsmotstandere ved bruk av straff
Det alvorligste i saken er derfor regjeringens vilje til ureflekterte bruk av straff der behovet for kriminalisering er høyst uklart. Skal staten bli trodd som vokter av grunnleggende borgerrettigheter, må den opptre med meget stor varsomhet der slike rettigheter står i fare for å bli overkjørt.
De kodifiserte borgerrettigheter har som formål å beskytte borgerne mot overgrep fra statens side. De har særlig betydning for det lille mindretall.
Forslaget til forbud mot konverteringsterapi er intet mindre enn et forsøk fra flertallet på å kneble et brysomt mindretall når det gjelder dette mindretalls oppfatninger om seksualitet.
Det lille mindretall som nå står i fare for å bli kneblet ved kriminalisering, er først og fremst de som på religiøst grunnlag mener at samliv mellom to av samme kjønn er galt.
Regjeringen har sett problemet, men løser det ved å be om en uttalelse som skal tjene som alibi. Dette viser nettopp regjeringens manglende respekt for grunnleggende borgerrettigheter, og den vilje til bruk av rå makt.
Konsekvensene om forslaget blir vedtatt
Dessverre er det betydelig sannsynlighet for at det er flertall på stortinget for forslaget.
Blir forslaget vedtatt, vil vårt land ta nok et skritt på vegen bort fra demokratiet og mot den totalitære stats uhyggelige verden. Saken blir ikke bedre av at vi er i samme båt som mange andre land.
Johan Haga
Advokat
