Det er imidlertid liten vilje til sjekke ut om det ikke er fruktene av radikal kjønnspolitikk vi er i ferd med å høste. For hvorfor bli overrasket når våre barn og unge bare opptrer slik de har blitt opplært; at ingen ting er fast, men flytende. Hvorfor det synes mest attraktivt å bli gutt, skal jeg la ligge, det er ikke hovedpoenget her.
Da Stortinget før jul avviste de radikale forslagene fra MDG og Ap knyttet til økt satsning på LHBTI-politikk, var det mange som trakk et lettelsens sukk. De overså at Stortingets familie- og kulturkomite gjorde oppmerksom på at flere av forslagene allerede var under bearbeidelse, og spesielt gjaldt det begrepet normkritikk i barnehage og skole.
I november 2019 overleverte utvalget #UngIDag med sin leder Loveleen Rihel Brenna rapporten Jenterom, gutterom og mulighetsrom (NOU 2019: 19) til Kulturdepartementet. Det handler om likestillingsutfordringer blant barn og unge, og selv om vi har hatt en såkalt borgerlig regjering i en lengre periode, er den konservative tanken og refleksjonen fullstendig fraværende i den offentlige samtalen. For her har den radikale kjønnsteorien forkjørsrett. Og selv om utvalget sier at gutter skal få lov til å være gutter, og at jenter har lov til å være jenter, blir alle ulikheter knyttet til atferd og oppdragelse problematisert, og kjønn er heller ikke det det engang var. For selv om barnehager og skoler allerede preges av ideen om flytende kjønnsidentitet og motstand mot stereotypiske kjønnsroller, er det ikke radikalt nok. Mye vil ha mer, og nå gjelder det normkritikk.
Utvalget er svært urolig over at gutter og jenter blir møtt med ulik behandling i barnehagen, spesielt urolige er de for barn som bryter med normer for kjønn. Med forskrekkelse innser de at barnehagen fortsatt forsterker tradisjonelle kjønnsnormer i stedet for å motvirke dem, og at mange kjønnsstereotypier har festet seg når barna er ferdige i barnehagen. Det kan vi selvfølgelig ikke leve med.
Utvalgets utgangspunkt er at kjønnsstereotyper og trange normer for kjønn kan gjøre gutter og jenter sårbare, men på forskjellige måter. For eksempel mener utvalget at gutter som gruppe kan være sårbare i møte med maskulinitetsidealer som gjør det vanskelig å be om hjelp og å snakke om følelser og problemer. Å fremme likestilling på grunnlag av kjønn betyr derfor å utfordre kjønnsnormer som virker begrensende, for gutter, jenter og dem som identifiserer seg utenfor tokjønnsmodellen. Ved å utfordre kjønnsnormene gir vi «større rom for mange ulike måter å være jente på og mange ulike måter å være gutt på». Og det gjelder å starte så tidlig som mulig, det vil si allerede i barnehagen.
Det er nemlig den franske filosofen Simone de Beauvoirs idé om at kjønn ikke er noe man er, men noe man blir, og den amerikanske filosofen Judith Butlers påstand om at kjønn er noe vi gjør, som er utgangspunktet for utvalgets tenkning, en tenkning de ønsker som grunnlag for både barnehage og skole. Og det meste koker ned til normkritikk, dette begrepet MDG ba Stortinget om å la gjennomsyre norsk skole. Partiet var åpenbart ukjent med at det ikke var nødvendig med en behandling i Stortinget.
Utvalget aksepterer at tokjønnsmodellen er et ordnende system som er dypt forankret i vårt samfunn, men mener at det i de siste årene har blitt mer «åpenhet om at det finnes mennesker som ikke opplever seg som det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen, og at det også er mennesker som hverken definerer seg som kvinne eller mann, eller som definerer seg som begge deler». Og selv om NRK og andre tør stille spørsmål ved den økende mengden ungdommer som søker hjelp for kjønnsdysfori, er det ingen som våger å røre ved det grunnleggende premisset utvalget legger til grunn for forståelsen av kjønn: at den er flytende og individuell, at barna lærer å bli usikre på seg selv på grunn av det de lærer.
Begrepene normkritikk, kjønnsmangfold og kjønnsstereotypier er nemlig sentrale i begrepet for utvalgets ønsker. Det handler om å bygge opp forståelsen av mangfoldet og redusere aksepten for stereotypiene. For de av dere som fortsatt tror at det var Harald Eia som vant kampen mot kjønnsforskerne, kan ikke ta mer feil.
Utvalget mener det må være rom for et mangfold av måter å være kjønn på i barndommen, at barn og unge ikke skal føle seg tvunget inn i en bås de ikke passer inn i. Målet er at det skal være et rom for alle, men for å komme dit, trenger pedagogikken i barnehagen etter utvalgets oppfatning «først og fremst en mer kjønnsbevisst tilnærming og et normkritisk perspektiv».
Begrepet normkritikk er så viktig at det brukes 147 ganger i rapporten.
Men også barns seksualliv er gjenstand for utvalgets oppmerksomhet. For de fleste foreldre er det et emne som dukker opp i barnas ungdomstid, men ikke nå lenger. Barnehagen skal nemlig formidle et nyansert, sunt og positivt syn på kjønn, kropp og seksualitet. Kropp og seksualitet er ifølge utvalget tett knyttet til kjønnsroller og normer for hvordan gutter og jenter skal være, og hevder at åpenhet om kropp og seksualitet allerede i småbarnsfasen kan gjøre det enklere å utfordre kjønnsstereotypier og tradisjonelle kjønnsroller som virker begrensende. Ansatte i barnehagen må derfor være trygge på hvordan de snakker med små barn om kjønn, kropp og seksualitet. Ifølge utvalget er det vanlig at barn utforsker kropp og seksuelle følelser gjennom lek, og de ansatte må derfor kunne forholde seg til, og snakke om, barns seksuelle atferd.
De ansatte i barnehagen må derfor ha reflektert over hvorfor og hvordan kjønn har betydning i barnehagens praksis, og må også ha en felles forståelse av hva det vil si å gi barna like muligheter uavhengig av kjønn. Her er det ingen rom for individuell tilnærming. Alle barn skal formes etter ideene til Judith Butler og Simone de Beauvoir, og det er den ansattes plikt å være lojal.
Alt koker ned til at vi skal se verden gjennom et normkritisk perspektiv, et perspektiv som skal bidra til at barnehageansatte ikke lærer barna tradisjonelle kjønnsstereotypier som kan virke «begrensende». Utvalget ønsker at arbeidet for en mer normkritisk pedagogikk i barnehagen må ha som utgangspunkt at det finnes et stort mangfold innad og til dels mellom de etablerte kjønnskategoriene jente og gutt, noe som krever at de ansatte er bevisste på sine egne forståelser av kjønn.
I en verden der alt flyter og normer fjernes, står vi igjen med noe helt annet enn den friheten man var lovet. Barn føres inn i en verden ingen kjenner til, fortidens landskap viskes ut, og alt skal defineres på nytt. Bør vi forundre oss over at antallet ødelagte barn øker?
Kjøp boken til Kjell Skartveit her!
