Under tittelen Kirken og transdebatten hadde teologiprofessor Harald Hegstad den 21. september et innlegg i Vårt Land som gav uttrykk for Den norske kirkes (Dnk) holdning til LHBT+ bevegelsen, da med særlig fokus på kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens, men uten spesifikt å omtale situasjonen for barn og unge som eksponeres for denne ideologien.
Det er uklart om artikkelen var ment å være et stedfortredende svar på våre spørsmål i åpne brev til preses Olav Fykse Tveit. I så fall var svaret skivebom.
Bakgrunnen for våre spørsmål er entydig knyttet til den helserisiko en sterkt ideologisk preget undervisning om kjønn og seksualitet overfor barn og unge i og utenfor Dnk kan representere. Denne ideologien er drevet frem av organisasjonen Fri og dens underavdelinger med støtte fra offentlige institusjoner som Bufdir.
Ressursbanken til Den norske kirke inkluderer nå ideologisk materiell fra Fri som bygger opp under et sterkt endret syn på familie, kjønn og seksualitet. Kirkens ledelse har ved flere anledninger gitt ubetinget støtte til organisasjonene bak disse samfunnsendringene.
Ingen har hevdet at kjønnsinkongruens som tilstand er ideologi, slik Hegstad antyder. Men skeiv teori er samlet sett en dyptgripende normkritisk ideologi som tar sikte på å endre språk og verdinormer i vårt samfunn og gjøre normoppløsning til norm.
Kjønnsinkongruens er verken gitt, valgt eller en stabil emosjonell tilstand. Det stadfestes av forskning som har vist at 70 – 90% av barn og unge med kjønnsinkongruens faller til ro i sitt biologiske kjønn etter gjennomgått pubertet, forutsatt at de ikke er behandlet pubertetsblokkere.
At du ER det du føler deg som, uavhengig av kroppen, er en sterkt ideologisk påstand. Hegstad og Dnk synes å mangle forståelse for den siden av saken. Aksept av mennesker, som vi selvsagt også ønsker, betyr ikke å være enig i tankegods som er skadelig.
Det vi gjennom vårt arbeid med denne saken har ønsket å sette søkelyset på, er situasjonen for barn og unge som eksponeres for undervisning om de nye teoriene for kjønn og seksualitet helt fra barnehagen av. Dette er et sosial-etisk eksperiment som vi ikke kan gjenfinne eksempler på gjennom kjent historie fra noe demokratisk land.
Kjønnsinkongruens har epidemiologisk vært en ekstremt sjelden tilstand i befolkningen, og når det forekom, var det helst hos menn og yngre gutter. De siste 15 – 20 årene har det skjedd en epidemisk og eksponentiell økning av kjønnsinkongruens blant barn og unge, først i USA, senere i Mellom- og Nord-Europa, for Sveriges del på hele 2300 %!
Disse barna i aldersgruppen 13 – 17 år, de fleste biologiske jenter, står nå i kø for å søke utredning og medisinsk behandling med hormoner og kirurgi for å «bytte kjønn». Et flertall av disse har i tillegg alvorlig psykiske lidelser. Dette er noe helt nytt, og som helsepersonell med forsknings- og samfunnsmedisinsk kompetanse er vi nødt til å søke etter bakenforliggende faktorer som kan gi håp om forebyggende tiltak.
Det viktigste nye som har møtt barn og unge gjennom oppveksten de siste 15 – 20 årene er et stadig økende fokus på kjønn og seksualitet på sosiale medier og gjennom spesifikt tilrettelagt undervisning om samme tema i barnehager og grunnskole. Vi kan ikke si det er en årsakssammenheng, men der er et klart sammenfall i tid mellom disse hendelsene. Det vil kreves mer forskning for å kunne trekke konklusjoner på dette punktet.
Behandlingskøen for kjønnsinkongruens hos barn og unge er alarmerende. Organisasjonen Fri med sine underavdelinger har vært sterke pådrivere overfor offentlige myndigheter for å få behandlingstilbudet desentralisert til alle helseforetakene.
Den behandlingen som gis for denne tilstanden, er imidlertid ikke vitenskapelig kunnskapsbasert, men beskrives som eksperimentell av Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM) i rapport fra mars 2023. Årsaken er bl a at ingen kjenner langtidskonsekvensene av den behandlingen som pr dato kan gis. Sverige og England har vært foregangsnasjoner ved innstramning av dette behandlingstilbudet for barn og unge grunnet manglende pasientsikkerhet.
Hegstad hevder at kirken ikke skal ha klare oppfatninger i omstridte medisinske spørsmål. Det ovenfor skisserte er det oppdaterte medisinske faktagrunnlaget.
Kirken har de siste årene gjort seg selv til en aktør i LHBT+ -debatten og har derfor et delansvar for hele denne utviklingen og for den samfunnsendringen som pågår.
Vårt eneste teologiske spørsmål er dette: Skal ikke kirken og dens ledelse formidle sannheten, også i etiske og medisinske spørsmål som kirken tar stilling til? Muligheten til det ligger blant annet i vårt åpne brev til preses med spørsmål som ennå ikke er besvart.
Fred Andersen,
Øyvind Hasting,
