Stavanger Aftenblad kom den 20. november med en oppsiktsvekkende kritikk av regjeringens forslag om forby konverteringsterapi. Avisen misliker at man vil begrense ytringsfriheten.
Daværende kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) jublet i juni i år, da hun sammen med justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) la fram regjeringens forslag om å gjøre det straffbart å drive med såkalt «konverteringsterapi».
Forbudet mot å utføre konverteringsterapi vil ramme «den som krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».
Strafferammen er tre års fengsel, i grove tilfeller seks års fengsel.
Det er gode hensikter som ligger bak. For det er ikke tvil om at det i noen miljøer, og da særlig i konservative religiøse miljøer, har blitt begått psykiske overgrep mot personer som har en annen seksuell orientering eller et annet kjønnsuttrykk enn det heterofile og normerte. Det er til dels rystende forhold som har blitt avdekket.
Men det er et stort tankekors at de samme som er jublende forkjempere for denne loven later til å synes at det er uproblematisk med en annen form for «terapi», der sårbare unge blir anbefalt å starte medikamentell behandling eller til og med utføre irreversible inngrep, for å endre sitt «kjønn». Hva er dette, om ikke en form for «konverteringsterapi»?
Det er en trøst at lovteksten er så ullen og åpen for tolkning at det er grunn til å tro at veldig få vil bli dømt. Men det er heller ikke tvil om at loven vil ha en dempende effekt, den vil få mange som driver veiledning og sjelesorg i sine menigheter til å lure på om de begår en forbrytelse ved å ha en samtale med et annet, voksent menneske som ønsker å snakke om sin seksuelle legning.
I et ytringsfrihetsperspektiv er dette svært betenkelig. Det er religionsfrihet i Norge. Det er helt lovlig å mene at homofili er imot guds ord.
Her ønsker lovgiveren å flytte en grense, og igjen: Vi erkjenner at det i noen miljøer finnes holdninger som er både gammeldagse og støtende, for eksempel i spørsmål om likestilling og seksuelt mangfold. Men er en ny straffebestemmelse veien å gå?
Ytringsfrihet skal jo først og fremst beskytte de kontroversielle meningene, de upopulære og provoserende meningene. Ukontroversielle meninger trenger ikke beskyttelse. Og det er dette som er det aller mest betenkelige med lovforslaget: Det tar sikte på å forby ord. Det vil innskrenke ytringsrommet.
Selv om lovforslaget har blitt til med gode hensikter, er det forstemmende at et stort flertall på Stortinget later til å ville klappe loven gjennom.
