Hva innebærer det å feire pride?

Vi er gått inn i juni måned, og konfliktene som følger av samfunnets krav om å delta i feiringen av Pride, er i ferd med å bli en gjenganger. Og i likhet med tidligere får vi høre at det ikke handler om politikk, men om grunn­leggende menneske­rettig­het­er. Eller som en elev ved Kjøsterud ungdoms­skole i Drammen sa til avisen Klasse­kampen, da alle skolens elever var samlet for å heise Pride-flagget i skole­gården:

I motsetning til det mange tror om denne dagen her, handler det ikke om å fremme en politisk idé. Det handler ikke om å kjempe for hverken den politiske høyresida – eller venstresida. Denne dagen handler om å se hverandre og anerkjenne de forskjellene som skaper vårt mangfold.

Begrepet ideologi blir normalt forstått som en helhets­forståelse av samfunnet, der politiske, filosofiske eller religiøse tanker gir oss en idé om hvordan verden og samfunnet bør forstås og innrettes.

Det vil si at en ideologi sier noe om ideal­samfunn­et, hva som er galt med vårt eget samfunn, og hva som må til for å nå ideal­samfunnet.

De skeives kamp for det de oppfatter som en rettferdig verden, er ikke like alt­omfattende som marxisters kamp for et klasseløst samfunn, men vi finner allikevel klare paralleller til hva vi forstår som en ideologisk tenkning.

Organisasjonen Fri gjør i sitt politiske program tydelig rede for hvordan de oppfatter dette ideal­samfunn­et med tanke på kjønn og seksualitet, men unnlater å si hva dette betyr for oss alle.

Noen lever fortsatt i troen på at Pride handler om kampen for homofiles rettigheter, men det er en filosofisk avgrunn mellom det å «bare» kjempe for homofiles rett til å leve sammen, til å oppheve både kjønn og legning, slik dagens skeive revolusjon handler om.

Den skeive revolusjonen har filosofiske røtter til antikkens gnostisisme og dens dualistiske menneske­syn, via 1700-tallets opplysnings­tid og til 1900-tallets symbiose av Freud og Marx, før post­modernismens avvisning av den absolutte sannhet gjør det mulig å påstå at menneskets viktigste funksjon handler om å definere seg selv, inkludert sitt kjønn, og at vår viktigste identitets­markør er seksualiteten.

Som Rousseau ønsker Fri å rive ned det bestående og gjen­opp­rette en idealisert natur­tilstand, der alle normer for seksualitet og samliv er brutt ned, eller som de selv sier de ønsker:

et samfunn der alle, basert på likeverd, selv­bestemmelse og samtykke, fritt og trygt kan leve det livet en ønsker med åpenhet om sin seksuelle orientering, sin kjønns­identitet og sine kjønns­uttrykk.

Det kan høres vakkert ut, men det innebærer at norske elever skal lære at familien mor-far-barn er utgått på dato. Etter Fris oppfatninger er alt like naturlig. To fedre, to mødre, tre fedre eller hva med en far og mange mødre? Mulighetene er mange, og hvis du ønsker surrogati, vil Fri også tillate det. Biologi er avleggs, alt handler om retten til å leve det livet en ønsker.

Vi får høre at våre tradisjonelle normer for samliv og kjønn er under­trykkende og farlige for individets frihet og utvikling, og at disse normene derfor må fjernes.

Det er absolutt en politisk idé det kjempes for, det spesielle er at den omfavnes av både venstre- og høyresiden.

Det skal ikke så mye fantasi til for å forstå at det må finnes barn fra familier som ikke liker den indoktrineringen som finner sted i skolen, også i Drammen, Men det er få som våger å ytre seg. De som tør, får stort sett høre at de truer andre menneskers grunn­leggende menneske­rettigheter.

Tilhengerne av den skeive virkelighets­forståelsen utarbeidet et politisk program i det som kalles Yogyakarta-prinsipp­ene. Vi ble først kjent med dem da regjeringen Stoltenberg sommeren 2008 i sin handlings­plan «Bedre livs­kvalitet for lesbiske, homofile, bifile og trans­personer 2009-2012» sa at Norge støtter disse prinsippene.

Prinsippene ble for alvor en del av Norges normative plattform da Stortinget i 2013 vedtok en ny diskriminerings­lov som inkluderte begrepene seksuell orientering, kjønns­uttrykk og kjønns­identitet. I lovens proposisjon gjorde regjeringen rede for hvordan Yogyakarta-prinsipp­ene er lovens ideologiske utgangs­punkt.

Fra 2013 fikk vi dermed et lovverk som bygger på ideene organisasjonen Fri og Pride har som idealer. Vi kan gjerne si at det er Fri som har vunnet idékampen.

Skeiv teori, som selv Kim Friele i et intervju med Klasse­kampen i 2006 omtalte som intellektuell onani, opphever alle kategorier for kjønn og legning, og avviser troen på en etisk over­bygning knyttet til samliv. Det er, for å si det forsiktig, noe helt annet enn det forkjemperne for homofilt samliv kjempet for.

Da diskriminerings­loven av 2013 innførte et syn på kjønn som et resultat av en subjektiv forståelse, ikke objektive kriterier, ble nemlig også kjønnet som et menings­fullt begrep opphevet. Begreper som ikke kan defineres, blir menings­løse, og da er begrepet menneske det eneste vi står igjen med.

Det er på tide vi ser det i øynene: Kvinnen og mannen er opphevet, og de som krever legning og kjønn, blir de som krenker, selv om de er homofile.

Med flytende kjønns­identitet og seksuell orientering står nå den klassiske lesbiske kvinnen overfor en ny utfordring. Hennes tilværelse bygger nemlig på over­bevisning­en om både legning og kjønn, men begge kategoriene er i dag i strid med loven.

For en klassisk lesbisk kvinne finnes det ingen kvinne med penis, det finnes bare kvinner med vagina, men det er i strid med vår nye virkelighets­forståelse.

Straffeloven har nemlig til hensikt å regulere vår oppfatning av disse spørsmålene. Det innebærer at en lesbisk kvinne ikke kan benekte en trans­kvinnes identitet som kvinne uten å risikere å komme i konflikt med både diskriminerings- og straffelov.

Pride og organisasjonen Fri har altså klare ideologisk kjennetegn, og denne ideologien har som mål å endre hele vår måte å tenke på hva gjelder samliv og kjønn.

Det er derfor en stor utfordring at institusjoner som kirke, politiske partier og media ikke vil diskutere konsekvensene av den revolusjonen vi har vært gjennom. De «rettighetene» som den skeive revolusjonen har kjempet gjennom, har gått på bekostning av kvinnen, lesbiske, barns rett til en mor og far, og alle oss andre som ikke deler en skeiv virkelighets­forståelse og drømmen om et normløst mangfold.

Når skal vi lære at revolusjoner som skal gi oss frihet, krever den full­stendige under­kastelse?

Først publisert på Document.no