Norsk lov har strenge straffer for kjønnslemlestelse. Men norsk helsevesen tillater og tilbyr såkalt «kjønnsbekreftende» behandling, som i praksis kan ha samme skadevirkninger som kjønnslemlestelse. Organisasjonen Verdialliansen har nylig satt et kritisk søkelys på dette misforholdet.
I 2016 vedtok Stortinget Lov om endring av juridisk kjønn. Dette kan gjøres enkelt uten forutgående diagnose ved å melde fra til Skattekontoret. Barn kan fra de er seks år endre juridisk kjønn i samråd med sine foreldre eller foresatte.
Kjønnsinkongruens er en tilstand der et menneske opplever uoverensstemmelse mellom sitt opplevde og sitt biologiske kjønn. Helsevesenet har lagt forholdene til rette for personer som ønsker å endre kroppen sin slik at den samsvarer bedre med deres selvvalgte kjønn. Såkalt «kjønnsbekreftende» behandling skjer ved hormonbehandling og operative inngrep, som ofte er irreversible.
Kjønnslemlestelse er i strid med FNs Kvinnekonvensjon og FNs barnekonvensjon, artikkel 24. Alle former for kjønnslemlestelse på en kvinne er forbudt i Norge. Etter straffelovens §284 og §285 er det straffbart å utføre et inngrep mot en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer. Strafferammen er høy. At en kvinne har samtykket i inngrepet, fritar ikke for straff av den som har utført inngrepet. Her er en lovfestet avvergingsplikt, og den går foran lovfestet taushetsplikt.
Straffelovens §273 gjelder begge kjønn. Den fastsetter at den som skader en annens kropp eller helse, kan straffes med fengsel inntil 6 år. I grove tilfeller er strafferammen høyere. Skader på jenters og kvinners kjønnsorganer, kjønnskjennetegn, reproduktive organer og syklus, som ble definert i en særlov i 1995, er fortsatt straffbart etter loven om kroppsskade fra 2005. Også gutter som vil skifte kjønn, får i dag «kjønnsbekreftende» inngrep med varige skadevirkninger.
Helse- og omsorgsdepartementet fastsatte 13. juni 2020 «Nasjonal faglig retningslinje for kjønnsinkongruens». Signerte fagpersoner i Folkehelseinstituttet, Norsk forening for barne- og ungdomspsykiatri og Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens omtalte retningslinjen som uforsvarlig (Aftenposten 21. juli 2020).
«Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjeneste» (UKOM) publiserte 9. mars 2023 rapporten «Pasientsikkerhet for barn og unge med kjønnsinkongruens». Her blir Helsedirektoratet anbefalt å revidere retningslinjen med bakgrunn i en systematisk kunnskapsoppsummering.
UKOM anbefaler at pubertetsutsettende behandling (pubertetsblokkere) og kirurgisk kjønnsbekreftende behandling blir definert som utprøvende behandling som bare skal anvendes i forskningsøyemed. Det anbefales også å opprette et nasjonalt medisinsk kvalitetsregister for å oppnå bedre kvalitet.
Foreningen Fri rettet skarp kritikk mot UKOMs anbefalinger. Det var ikke overraskende. Deres kamp for selvbestemt kjønn og kjønnsskifte har lenge vært en integrert del av LHBT-bevegelsens ideologi.
Organisasjonen «Verdialliansen» har ved sin leder Jan Harsem 13. april 2024 offentliggjort en grundig juridisk analyse av den omtalte retningslinjen (se verdialliansen.no). Analysen går også inn på områder som UKOM ikke har omtalt.
Verdialliansens konklusjonen er at retningslinjen ikke er forsvarlig, blant annet fordi den legger til rette for medisinske inngrep som kan være ulovlige med grunnlag i straffelovens bestemmelse om kjønnslemlestelse og kroppsskade.
Som eksempler kan her nevnes jenter som får operert bort sine bryster og blir behandlet med hormoner, inngrep som ofte er irreversible. Alexander Linkowski fikk etter råd fra sexologen Espen Esther Pirelli Benestad operert bort sitt kjønnsorgan i Thailand. Han har stått fram offentlig og angrer dypt, ikke minst fordi han aldri kan bli far til egne barn.
Helsedirektoratets retningslinje for kjønnsinkongruens inneholder ingen dokumentert juridisk eller medisinsk kvalitetssikring av de hjemler, begrunnelser og attester som retningslinjen selv påberoper seg.
Kjønnsbekreftende behandling kan føre til skader av samme karakter som de som er ulovlige, ifølge straffelovens forbud mot kjønnslemlestelse og kroppsskade. Dersom dette finner sted, har fastleger, helsesykepleiere, lærere og andre en plikt til å avverge den straffbare handlingen, ifølge straffelovens §196. Helsedirektoratet reflekterer ikke over dette forholdet.
En slik avverging kan imidlertid være i strid med Stortingets nylige vedtak mot konverteringsterapi, jf. §270 i straffeloven. Forsøk på å avverge en kjønnsbekreftende behandling som en person ønsker, kan nemlig tolkes som et forsøk på å fornekte eller undertrykke personens selvvalgte kjønnsidentitet.
Her trengs en juridisk avklaring av forholdet mellom praksis og norsk lov. Det kan for eksempel skje ved at en eller flere som angrer på den «kjønnsbekreftende» behandlingen de har fått, går til rettssak mot den institusjonen og de personene som har forårsaket skaden. Rettsavgjørelser i Sverige og Storbritannia har ført til restriksjoner. Det betyr ikke at slike inngrep ikke kan foretas med forsvarlig medisinsk begrunnelse i særlige tilfeller.
Verdialliansens vurdering av Helsedirektoratets retningslinje og dens forhold til norsk lov bør leses og drøftes av fagfolk innen medisin og juss. Utredningen er sendt til Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Riksadvokaten og Helsetilsynet.
Den bør studeres av stortingsrepresentanter og andre sentrale politikere. Norske borgere bør bli informert om konsekvensene av de tiltakene som gjøres for å tilpasse kroppen til en persons selvvalgte kjønn. Arrangørene av pridearrangementer og Foreningen Fri bør nå avklare hva de mener om problematikken.
Verdialliansens utredning gir våre massemedier et godt grunnlag for å stimulere til en bred offentlig debatt. Her har pressen en viktig rolle i en demokratisk prosess.
Jon Kvalbein
Først publisert i Dagen
