Når fylkesordføreren (i Rogaland) slår fast at «Pride er ikke ideologi», og at «vi må ha felles forståelse» av hva dette handler om, så er det faktisk totalitære påstander.
Aftenbladet blåser også opp betydningen av og størrelsen på Pride. Avisen hevdet at tusenvis gikk i tog 7. september, og at enda flere var samlet til en folkefest for Pride. Jeg så ingen folkefest i Stavanger sentrum da. Det jeg så, og som kunne vært overskriften til Aftenbladet, var at «tusenvis av mennesker befant seg i Stavanger sentrum da Pride-bevegelsen gikk i tog».
Vi tvinges til å applaudere
Ifølge en avstemning på .vg.no i mai stemte 68 prosent av 36 340, at de er imot Pride. 4 prosent bryr seg ikke. 28 prosent gir full støtte. Aftenbladet må ikke forlede verken seg selv eller andre til å tro at Pride er noe for alle. Det var en del folk i selve toget, men ikke tusenvis. Og de aller fleste var representanter for 67 organisasjoner som deltok. Politiske partier, interesseorganisasjoner, kirken og ansatte fra ulike offentlige etater gikk i dette politiske toget arrangert av Fri. I tillegg deltok noen private bedrifter, noen få enkeltpersoner og familier.
Sannheten er at for mange fremstår Pride som et slags livssyn som vi alle tvinges til å applaudere, flagge for, og aller helst delta i. Derfor er det i ferd med å vokse fram en kraftfull og ikke minst helt legitim kritikk av Pride, og den politiske agendaen som Pride representerer. Pride er politisk og ideologisk. Vi må absolutt ikke ha en felles forståelse av politiske markeringer. Det burde være utenkelig for Høyre-politiker Ole Ueland og Erlend Jordal å skrive noe slikt.
Alle kan ikke være enige i parolene
Det var en lang rekke paroler i Pride-toget som verken partiene som deltok kan enes om, og i hvert fall ikke alle innbyggerne i Stavanger eller landet for øvrig. For eksempel: • «Kjønn ut av Norge!» • «Hat mot skeive er rasisme! Bruk paragraf 185!» • «Alt er love!» er å late som at kjønn ikke har noen betydning eller er uviktig.
Som far til tre jenter er jeg veldig glad for beskyttelsen samfunnet har gitt kvinner som gruppe både juridisk og praktisk. Kjønn er en viktig kategori med reell betydning i vår felles virkelighet. Den samme bevegelsen som mener at kjønn er helt uviktig, synes paradoksalt nok samtidig at kjønn er så viktig at de er villige til å kjønnslemleste, kjemisk manipulere og /eller skjære i friske kropper for at kroppen skal samsvare (ish) med «opplevd» kjønn.
«Hat mot skeive er rasisme» er eksempel på ytre venstres ordkløveri og orwellianske nyspråk. Kun rasisme er rasisme. Språket vårt, ordene våre, hva de betyr og at de representerer noe i virkeligheten vår er viktig å verne om. Samtidig oppfordring om å bruke hatparagrafen oftere, vitner om denne bevegelsens autoritære tendens. Skal alt være lov(e)?
Tros -og ytringsfrihet under press
Jeg kan enkelt ramse opp en lang rekke ting som ikke bør være lov(e). For noen av oss er frihet det viktigste. Retten til å tenke selv fritt og kritisk. Når Pride blir en offentlig agenda gjennom tung statlig finansiering, toppolitikere, utdanningssektor, presse og andre maktinstanser som forteller oss at vi skal forstå Pride kun som kjærlighet og inkludering, er det en ryggmargsrefleks for enkelte av oss å reagere. Særlig når det ganske enkelt ikke er sant.
Pride-bevegelsen har de siste årene lyktes godt med å innskrenke både tros- og ytringsfriheten her til lands, ofte nesten uten offentlig debatt. Hvor langt er de villige til å gå i det godes navn? For denne bevegelsen er det ikke nok med aksept, toleranse eller respekt. Den krever alles oppmerksomhet og alles lydighet.
Morten Kvanvik Rønne
Først publisert i Stavanger Aftenblad
