På en marxistisk-inspirert plakat fra 1911 ble det kapitalistiske system fremstilt som en pyramide. På bunnen av pyramiden ser vi de modige menn, kvinner og barn fra arbeiderklassen. Deres stolte og sterke skuldrer bærer hele overbygningen. Over dem sitter representanter for overklassen i svarte dresser og slips. «Vi spiser for dere», kunne man lese på et bånd som karakteriserer dem. Enda høyere står militæret, og deres budskap er: «Vi skyter dere.» Over dem står presteskapet: «Vi lurer dere.» Så kommer kongen: «Vi styrer dere.» Og endelig på toppen av pyramiden: En stor pengesekk med dollartegn, merket «kapitalismen».
En slik beskrivelse av virkeligheten hadde i sin tid en sterk revolusjonerende kraft. Plakaten viste hvem som var de undertrykte, og hvem som var fienden. Enhver som betraktet pyramiden, ville bli ledet til å tenke: Hvor befinner jeg meg? Hvordan kan jeg oppnå rettferdighet?
I sin bok «The Madness of Crowds. Gender, Race and Identity» (2019) – som jeg omtalte kort i Dagen (2/1) – viser Douglas Murray til denne plakaten. Han hevder at den nye sex-revolusjonen bygger på en liknende tankemodell. Øverst i hierarkiet er de hvite, heteroseksuelle mennene. De utøver en dominerende patriarkalsk makt. Under disse finner man de undertrykte. Det er kvinnene og de diskriminerte rasene, men i dag først og fremst LHBTI-personene (lesbisk, homofil, bifil, trans og interkjønn). Sex-revolusjonen bygger på en makt-ideologi av marxistisk opprinnelse.
Grunntanken er at alle mennesker har behov som må tilfredsstilles. Det man er født som, kan man ikke noe for. Medfødte egenskaper kan ikke gjøres til gjenstand for diskriminering. Kvinner har gjennom mange år kjempet for å få sitt likeverd fastslått gjennom menneskeretter. Så kom kampen for å få alle raser anerkjent som likeverdige. Nå må frihetskampen fullføres slik at LHBTI-folk kan få rett til å leve slik de ønsker. Alle som forsøker å motarbeide dette, må få vite hvor intolerant og diskriminerende de opptrer.
Jeg vil i denne artikkelen sette et kritisk søkelys på denne tankemodellen. Synspunktene nedenfor er dels hentet fra Murray og dels uttrykk for egne refleksjoner.
Blir LHBTI-personer undertrykt i Vesten i dag? Vi ser at Pride-togene får bred tilslutning fra politikere, medier og folkekirkens ledere. Det er rett å kjempe for at alle mennesker har samme menneskeverd og blir vernet mot vold og mobbing. Men ikke alle kan få leve i samsvar med sine drifter. Er man pedofil eller pyroman, må atferden reguleres med lov.
Det er fortsatt ingen menneskerett at to av samme kjønn kan inngå ekteskap. Det er ingen menneskerett å få barn. Et samfunn er tjent med å prioritere ekteskapet som et forpliktende samliv mellom mann og kvinne, der barn får vokse opp i trygghet med sine biologiske foreldre. LHBTI-folkets engasjement for seksuell frihet kan ikke betraktes som en naturlig forlengelse av kampen for kvinners og rasers likeverd og menneskerettigheter. Deres rettighetskamp kan ikke brukes til å begrunne at ulike former for samliv og seksuell atferd må likestilles. Er det ikke kritikerne av LHBTI-bevegelsens fri-sex-ideologi som blir undertrykt i dag?
Murray er skeptisk til sex-revolusjonens virkelighetsoppfatning. Han peker på en rekke selvmotsigelser i argumentasjonen. De aller fleste homofile og lesbiske har insistert på at de er «født sånn». Det er på dette grunnlag de har sammenliknet seg med kvinner og raser. Men ingen forskning kan bekrefte at årsaken er genetisk.
Eneggede tvillinger har samme arvemateriale, ofte uten å ha samme seksuelle orientering. Noen påstår at de har endret seksuell orientering, og det er vanskelig å vise at de lyver. Om enkelte har søkt andre om råd før de tok en slik avgjørelse, er det urimelig å forby dette.
Det har i mange år vært kjent at noen ganske få barn blir født uten klare og entydige kjennetegn på at de er gutt eller jente. Her kan det være saklig grunnlag for medisinsk behandling. Men transpersoner kan ikke finne genetisk grunnlag for å si at de er født i feil kropp, de kan bare vise til egne følelser. Motsetningene mellom ulike grupper innen LHBTI-bevegelsen er åpenbare – fra de som mener at deres seksualliv er arvelig bestemt, til de som mener at alle til enhver tid har frihet til å velge både kjønn, seksuell orientering og kjønnsuttrykk.
I samme Pride-tog går homofile og lesbiske som er dogmatisk overbevist om at deres seksuelle orientering er medfødt og like uforanderlig som kjønn og rase, sammen med transpersoner som påstår at alle mennesker fritt kan velge sitt kjønn.
Murray har registrert tegn til splittelse i Pride-bevegelsen. Ved London Pride i 2018 protesterte en gruppe lesbiske kvinner mot at transpersoner var i ferd med å overta toget. Den britiske homopressen beskyldte disse kvinnene for sneversyn og «hate speech». Og under Manchester Pride et par uker senere fikk en homofil mann sterk applaus da han sa at protestantene i London burde vært «slept bort etter sine hengepupper». Ikke få kvinner mener at transkvinner ikke er ekte kvinner, men tør ikke si det.
Sex-revolusjonen vil ha oss til å tenke at kjønn er det viktigste begrepet når man skal beskrive et menneskes identitet. Men for de fleste mennesker er kjærlighet, omsorg og tilgivelse viktigere. Tro, religion, livssyn og moral er overordnede verdier i mange menneskers liv. Ut fra en marxistisk tenkning blir imidlertid alle forhold mellom mennesker betraktet gjennom maktens briller. Filosofen Michel Foucault er en viktig bidragsyter til tenkningen bak sex-revolusjonen. Her oppfattes vår tradisjonelle kultur som en hegemonisk kraft som kontrollerer oss og binder oss. Derfor må den «dekonstrueres».
Moralen må få et nytt grunnlag. De akademiske fagene, politikere, barnehager og skoler må få en ny grunntenkning og et nytt språk, som kan frigjøre oss alle fra fortidens moralforestillinger, det vil i praksis si kristen moral. Men om noen definerer seg som «undertrykt», er deres atferd ikke fritatt for etisk vurdering. I den nye «skeive» verden finnes det ingen overordnede normer for kjønn, seksualitet og familie.
I H. C. Andersens eventyr «Keiserens nye klær» innbiller to bedragere både keiseren og folket at de har sydd vakre klær til keiseren. Han sprader gjennom gatene, og folket våger ikke annet enn å gi uttrykk for sin beundring. Da er det en liten gutt sier sannheten: Men han har jo ikke noe på seg! I lengden nytter det ikke å lure folk. Vår naturlige fornuft sier oss at vi er skapt som to kjønn, og at det er viktig for en kultur å verne om ekteskapet mellom mann og kvinne.
Det er ikke tilfeldig at Murray bruker ordet «madness» (galskap) i sin boktittel. Men det kommer nok til å ta tid før politikere og folk flest innser at den «skeive» tankemodellen må dekonstrueres. I mellomtiden må noen si sannheten. Og våkne foreldre bør protestere høylytt imot at deres barn i barnehage og skole blir opplært i LHBTI-ideologien.
Jon Kvalbein
