Hva skjer når mennesker vil skifte kjønn? I Norge kjemper «Fri. Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», helse- og omsorgsminister Bent Høie og flere politiske partier for en liberal praksis. De overser negative erfaringer fra andre land og tydelige råd fra medisinsk ekspertise i vårt eget.
Nathan Verhelst døde i Belgia i 2013. Nathan var født som pike og fikk navnet Nancy av sine foreldre. Da hun nærmet seg 40 år, tenkte hun at alt ville vært mye bedre om hun hadde vært mann. Hun begynte med hormonterapi. Fra 2009 gjennomgikk hun flere operasjoner der brystene ble fjernet og penis ble operert inn. Hun tok mannsnavnet Nathan og var klar til å feire sin nye fødsel. Men Nathan ble dypt skuffet over sin nye kropp.
En alvorlig depresjon fulgte, og han fikk diagnosen «uutholdelig psykisk lidelse». Det offentlige helsevesenet i Belgia har en liberal holdning til eutanasi (dødshjelp). Nathan fulgte legenes råd. Han fikk sin dødelige sprøyte på et universitetssykehus i Brussel, bare et år etter at han hadde tatt sin siste operasjon.
Historien vakte internasjonal oppsikt. Det belgiske helsevesen hadde endret en kvinne til mann. Men da resultatet var mislykket, ble han avlivet. Alt skjedde i en vennlig atmosfære, der helsepersonell stod til tjeneste og ønsket sin pasient det beste. Douglas Murray forteller om dette i sin bok «The Madness of Crowds» (2019). Han gjør oppmerksom på at denne historien er uvanlig. Men den demonstrerer viktige avgjørelser som må tas når personer påstår at de lever i feil kropp: Hva er årsaken til ønsket om å skifte kjønn? Er det sikkert at personen selv kan stille den rette diagnosen? Hva slags rådgivning og undersøkelser bør foretas? Er hormonbehandling og operasjon tjenlig? Det kan dreie seg om valg som ikke kan reverseres. Hva skjer dersom behandlingen blir mislykket?
Nå finnes det også fortellinger om vellykkede kjønnsendringer. Den britiske forfatteren Jan Morris (tidligere James) var gift og hadde fem barn. Men så ønsket han å bli kvinne. Endringsprosessen ble avsluttet med en operasjon i Casablanca i 1972. Han har selv skildret overgangen i boka Conundrum (1974). Morris angret ikke.
Han forteller at han allerede som 3–4-åring satt under sin mors flygel og tenkte at han hadde blitt født i feil kropp. Men hans kjønnsskifte ble ikke uten omkostninger for familien. Han ble skilt fra sin kone og inngikk partnerskap med en kvinne. Og barna fikk en far som var blitt kvinne.
Kjønnsdysfori er en medisinsk betegnelse på ubehag som skyldes manglende samsvar mellom en persons opplevde kjønnsidentitet og sitt biologiske kjønn. 2015 ble gjennombruddsåret da medisinsk behandling ble akseptert i mange land. Noen fikk god hjelp. Men ikke få transpersoner har angret. I flere land organiserer de seg for å reise søksmål for feilbehandling. Fra medisinske fagmiljøer har det ikke manglet kritiske røster.
Ekstra problematisk blir det når små barn får innplantet den tanke at de kan være «født i feil kropp». Murray viser til at om lag 80 prosent av barn som får diagnosen kjønnsdysfori, vil oppleve at problemet forsvinner i løpet av puberteten dersom de ikke blir satt på hormonbehandling. Da faller de til ro med sitt biologiske kjønn.
Murray viser til egne samtaler med en mor i USA som han kaller Sarah. Hennes 13-årige datter hadde tidligere fått en mild diagnose på autisme. Hun hadde vansker med å bli akseptert av jevnaldrende. En dag overrasket hun sine foreldre da hun fortalte at hun egentlig var gutt. Datteren hadde forstått dette etter en presentasjon på skolen, der fem prosent av elevene omtalte seg selv som transer. Moren ønsket å være en støtte for sin datter. Hun godtok derfor å bruke datterens selvvalgte guttenavn.
Deretter begynte Sarah å lese om transbevegelsen. Førsteinntrykket var ikke bra. Hun oppsøkte en profesjonell klinikk, men fikk ikke støtte for sin skepsis. Der fikk hun vite at foreldrenes aksept var det første skrittet til å forhindre selvmord. Etter noen års hormonbehandling ville datteren som 17-åring gjennomgå operasjoner for å endre kjønn. Moren spurte om hun virkelig ville foreta en slik endring, som ikke kunne reverseres. Datteren svarte: «Ellers vil jeg ta livet mitt.» Under slike forhold er det ikke lett å være mor. Hun har ikke mye valg.
I USA er det en sterkt økende etterspørsel etter slike operasjoner. For noen klinikker er dette blitt «big business». Dr. Johanna Olson-Kennedy i Los Angeles er leder for den største transgender ungdomsklinikken i USA. Hun gir hormonbehandling til barn helt ned til 12-årsalderen og avviser all kritikk mot virksomheten.
I Norge har Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet enerett til å behandle pasienter som mener at de har feil kjønn. Her følger man en restriktiv praksis. Behandlinger skjer etter omfattende utredninger. Fri mener at dette er overdrevet og unødvendig. Helse- og omsorgsminister Bent Høie støtter Fri. Han uttalte til NRK allerede i 2015: «Det er faktisk du som vet hvem du er. Det bør være opp til enkeltmennesket, ikke staten, å avgjøre hvilket kjønn du tilhører.»
I en oppsiktsvekkende kronikk i Aftenposten 23. mars 2018 advarer lederen NBTS, professor Anne Wæhre, og klinikksjef Kim Alexander Tønset mot at behandlingsvillige sexologer utenfor NBTS jakter på tenåringsjenter for å gi dem kjønnshormoner og pubertetsblokkerende medisiner. Antallet som kommer til NBTS har fordoblet seg hvert år siden 2012. To av tre er biologiske jenter som etter puberteten opplever å være gutt. To av tre er i tillegg plaget med alvorlige depresjoner, angst, selvskading, traumer, autismespekterlidelser, hallusinasjoner eller tanker om å ta sitt eget liv.
I Sverige har Jovanna Dahlgren, professor ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset, også advart mot utviklingen. Hun sa at hun kjente til tilfeller der personer senere i livet angret på sine behandlinger og tok sitt eget liv. De erfarne barne- og ungdomspsykiaterne Christopher Gillberg og Sven Román har omtalt det som skjer i Sverige som trolig den største skandalen i svensk medisinsk historie dersom ikke praksis blir endret.
Sexologer i Norge driver aktiv lobbyvirksomhet overfor politikere og har knyttet seg til organisasjonen Fri og Skeiv Ungdom for å stå sterkere. Lederne for NBTS viser til dette, og spør Bent Høie: Hvem skal ta ansvaret for 13-årigjentene de har fjernet brystene på? Eller 14-åringene som starter med hormonbehandling og ikke forstår at fruktbarheten blir borte? På denne utfordringen svarte Høie (28/3-18) at han ikke vil ta ansvar for «behandlingsvillige sexologer», men heller vektlegge rask og god behandling med tilbud i regionene. Dette sier Høie enda han vet at en desentralisering vi føre til en mye mer liberal praksis.
Høsten 2019 fremmet Ap og MDG forslag i samme retning i Stortinget. Advarslene fra NBTS synes å bli oversett. De overser også Legeforeningen som i et høringsnotat til Helse Sør-Øst var svært skeptisk til å åpne flere behandlingssentra i Norge: «Genital kjønnsbekreftende kirurgi er så teknisk avansert at dette bare kan tilbys på høyspesialiserte sentra. Samtidig er det så irreversibelt og så potensielt mutilerende og med vesentlige bivirkninger – at det kun bør tilbys personer som oppfyller strenge diagnostiske krav.»
Politikere bør vite at de er utsatt for en nøye planlagt lobbyvirksomhet. Høsten 2019 ble manualen «Only Adults? Good Practices in Legal Gender Recognition for Youth» publisert av IGLYO, den internasjonale organisasjonen for homofile og lesbiske. Her anbefales det å henvende seg direkte til partiene via ungdomspolitikerne og unngå en offentlig debatt som de vet vil mobilisere motforestillinger.
Psykologspesialist Marit Johanne Bruset er kontaktperson for oppropet «Ja til to kjønn» som har fått 20.000 underskrifter (www.tokjønn.no). Bak oppropet står en gruppe fagpersoner med ulike livssyn, politisk tilknytning og seksuell orientering. I oppropet står det: «Når det gjelder langtidseffekten av kjønnskorrigerende behandling, er kunnskapen minimal. Dersom forslagene fra Ap og MDG om desentralisert behandling av ungdom med kjønnsdysfori blir vedtatt, er det grunn til å frykte at vi kan stå overfor en av de største medisinske skandalene siden innføringen av lobotomi i 1948.»
Det er all grunn til å ta disse advarslene alvorlig. Samtidig må det finnes et svar på årsaken til at det plutselig er blitt så mange som ønsker å skifte kjønn. Medisinsk forskning har ingen medisinsk forklaring. Men det er lov å tenke selv. Vi er livredde for virus som sprer seg over landegrensene. Men også ideologier kan være smittsomme hvis de ikke bekjempes.
Til alle tider har begrepene mann og kvinne vært knyttet til deres ulike funksjoner i forbindelse med reproduksjon. Men nå er vi utsatt for en radikal kjønnsideologi som ønsker å frigjøre oss fra biologiske fakta og gjøre kjønn til noe man kan velge selv ut fra egne opplevelser og følelser.
Skeiv teori og radikale sexologer vil at helsevesenet skal strekke seg langt for å rette seg etter pasientenes ønsker. Men fagpersonell har et selvstendig ansvar for konsekvensene av den behandlingen de gir. Og politikerne har ansvar for norsk lov og rammene for helsevesenet. Dersom barn tidlig får innplantet den tanke at de kanskje kan være født med feil kjønn, blir de påført en ideologisk tenkning som de ikke har mulighet for å avsløre.
Dersom foreldre får møte sexologer og aktivister som er pådrivere for den radikale kjønnsideologien, får de lite hjelp til å reise motforestillinger. Politikere bør innse at denne ideologien fører i feil retning. Det er ikke vanskelig å forutse at samfunnets økonomiske omkostninger blir store. Verre er det at tallrike mennesker får sitt liv ødelagt.
Jon Kvalbein
