Det vakte stor oppmerksomhet, og mange var de som ristet på hodet, da Professor Anna Birgitta Nilsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) publiserte et innlegg på nettstedet Forskning.no der hun forklarte hvorfor Arbeiderpartiet hadde rett når de påstod at statsråd Sylvi Listhaug drev med hatretorikk. Men temaet få orker å ta opp, er hvilken rett de krenkede faktisk har, spesielt hvis de tilhører en minoritet eller sårbar gruppe.
For få måneder siden fikk Norge en ny likestillings- og diskrimineringslovgivning. Det hele skjedde uten særlig offentlig debatt. Vi i Document var det eneste mediet som tok saken på alvor. Spørsmålet er om vi har klart å formidle alvoret i det som skjer.
Den nye loven stadfester at ytringer kan bli kriminalisert dersom de har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Og de som kan bli krenket er grupper som kan definere seg som ofre, dvs blant annet seksuelle eller religiøse minoriteter. Virkeligheten defineres utfra den enkeltes subjektive forståelse av seg selv, kategoriene oppheves og begrepet sannhet blir umulig å forholde seg til. Bevisbyrden er delt, der diskriminering skal anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har skjedd. Det innebærer at det er den fornærmedes opplevelser som legges til grunn, og dersom den anklagede enten er kristen eller skribent på Document, er det liten sannsynlighet for at retten vil tro at det ikke var hensikten å trakassere.
Det hele er en del av en internasjonal bevegelse. Stadig flere land får samme type lovgivning, og både EU og FN legger denne virkelighetsoppfatningen til grunn for sitt arbeide. Vi snakker om en radikal kjønnsideologi som krever hele vår måte å forstå mennesket på.
Mange i Norge tror at de som reagerer, og som er i faresonen, er kristne mørkemenn. Kritikere av islam synes å tro at de kan fortsette som før, akseptere homobevegelsens krav om skeiv lovgivning, og samtidig gå klar av kritikken. Utfordringen er at alle minoriteter kan bruke lovgivningen mot dem som ikke føyer seg etter deres krav, og et av de beste eksemplene på det ser vi i Canada. Der har professor i psykologi ved universitetet i Toronto, Jordan Peterson, provosert landets politisk korrekte. Jordan Peterson er ingen kristen mørkemann, men var en av de som protesterte kraftig da Canada fikk en lovgivning lik den diskrimineringslovgivningen vi har fått her til lands.
Professor Jordan Peterson nekter å tiltale sine studenter ved et annet kjønn enn han eller hun. I Canada har imidlertid den radikale kjønnsideologien blitt så sterk at Jordan Peterson har fått alvorlige problemer. Han blir anklaget for mikroaggresjon og hatespeech. Transpersoner mener at han krenker dem ved ikke å tiltale dem ved det kjønnet de opplever at de har. Jordan Peterson på sin side peker på at en ideologi som krever kontroll over språket vårt, er totalitær, og derfor må motarbeides.
Vi ser den samme tendensen i Storbritannia. Der har man sluttet å omtale personer som er forvirret med tanke eget kjønn som en forstyrrelse i kjønnsidentitet. Nå kaller man det kjønnsdysfori, som betyr at en er misfornøyd med den kjønnsidentiteten en biologisk har. Det blir ikke lenger sett på som et mentalt problem om en mann «tror» han er en kvinne.
Lederen for Storbritannias kristne legeforening, Peter Saunders, sier til avisen Dagen 15. september at endringen har gått fort og at den er drevet av ideologiske grunner, ikke faglige, og at klinikker i Storbritannia nå blir nedrent av tenåringer som oppfatter seg selv som kjønnsforvirret.
Saunders sier til Dagen at det mest grunnleggende spørsmål i debatten er hva de som leger skal gjøre dersom en persons tanker om eget kjønn ikke stemmer overens med det fysiske kjønnet personen har. Skal de da endre kroppen for å tilpasse kjønnsidentiteten gjennom hormoner og inngrep, eller skal de heller hjelpe dem til å finne fred med det de biologisk sett er?
Saunders sier videre til Dagen at den medisinske litteraturen har måttet skrives om som følge av endringene i ideologi og terminologi, og at situasjonen ikke er lett for dem som vil opprettholde et tradisjonelt syn. Han sier at det er vanskelig å få fagpersoner til å skrive om dette, og at mer kvalifiserte fagpersoner enn dem selv ønsker å være anonyme når de bidrar til skrivingen.
Lovgivningen definerer hvor grensene går. I Norge har vi enda ikke fått så sterke pressgrupper som dem i Canada og Storbritannia, men diskrimineringslovgivningen ligger der klar til bruk. Som Jordan Peterson sier; når den dagen kommer at han ikke betaler boten han får for hatefull tale, blir fengselsstraff konsekvensen. Det hele for at såkalte sårbare grupper ikke skal bli krenket.
Hva gjelder parallellsamfunn får vi bare håpe at innbyggerne der ikke opplever beskrivelsen av deres samfunn som krenkende og ydmykende, for gjør de det, er det ingen som vil tro på Documents skribenter dersom de hevder sin uskyld og sier de bare beskriver forholdene slik de er. For ingenting er lenger slik de er. Hva de er, er et resultat av subjektive opplevelser, og ingenting slår opplevelsene til minoriteter og sårbare grupper.
Det er på tide at islamkritikere forstår at de er i samme båt som klassiske kristne, først da kan kampen mot de krenkede få den energien den behøver.
Publisert på Document.no 17. september 2017
