I forbindelse med den nye ekteskapsloven har konservative kristne kommet under stadig sterkere press, og kravet om å akseptere to syn i samlivsetiske spørsmål er stadig sterkere. De konservative oppleves som vrange og smålige når de f.eks ikke aksepterer tilsyn av liberale biskoper, og organisasjoner som ikke ønsker endring i arbeidsmiljøloven for å kunne beholde retten til å ansette dem de vil, blir sett på som overgripere.
Liberale kristne har blitt utfordret til å trekke nødvendige prinsipielle konsekvenser av sine synspunkt, men har til nå alltid vridd seg unna. Det eneste vi får høre er at det må kunne være mulig å leve med to syn. For det andre sammenligner alltid liberale homofilispørsmålet med mer eller mindre perifere teologiske spørsmål det er uenighet om.
For å ta det første først:
Argumentasjonen for homofilt samliv har stort sett tatt utgangspunkt i samfunnet vi lever i og de homofiles opplevelser. Hvordan vil liberale forholde seg til andre kulturer med andre ordninger for samliv og til den videre utviklingen i Norge? Hvordan kan vi dersom vi aksepterer homofilt samliv kreve at mennesker som konverterer til kristendommen i kulturer med polygami skal oppgi sitt samliv dersom de ærlig mener at de elsker dem de er gift? Ja, spørsmålet kan egentlig oppsummeres i dette: Hva kan vi i fremtiden si nei til når utgangspunktet for kristen samlivsetikk skal være individets opplevelse av situasjonen og samfunnets aksept av den valgte samlivsformen?
Biskop Tor B Jørgensen forsvarte sitt standpunkt i homofilisaken (VL 16 .mars 2008) med at spørsmålet dreier seg om identitet og menneskeverd: ”Når krenkelsen angår menneskers grunnleggende opplevelse og naturgitte forutsetninger, berører det deres menneskeverd. Vi ser i dag at homofili dreier seg om et slikt grunnleggende identitetsforhold. Det er rimelig ny erkjennelse.”
Da blir spørsmålet: Hva med de erkjennelsene som kan komme i fremtiden, og som flere kjemper for den dag i dag? Landforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), kjemper for aksept for alle seksuelle uttrykk. I Nederland kan personer i et trekantforhold inngå partnerskap. Hva vil liberale si den dagen personer argumenterer med at de opplever trekantsforholdets kjærlighetsforhold og samlivslengsel som en gudegitt gave på samme måte som tradisjonelle homofile og heterofile? Hva sier liberale dersom personer i trekantforhold mener at fordømmelse av deres samliv krenker deres grunnleggende opplevelse av identitet og naturgitte forutsetninger? Ser ikke liberale at ethvert argument de bringer til torgs kan tas til inntekt for enhver seksuell orientering som ikke krenker medmennesker?
For det andre:
Konservative har i store trekk forståelse for at det kan være uenighet om teologiske spørsmål, der blant annet synet på sakramenter og kvinnelige forkynnere er inkludert. Paradokset er at liberale ofte har et langt mer dogmatisk syn på disse spørsmålene enn det konservative har. Men det er de konservative som blir anklaget av de liberale. Vi blir anklaget for at vi har evnen til å endre på perifere teologiske holdninger, men holder fast på det sentrale. Dette er simpelthen en uredelig måte å argumentere på. Logikken er at når vi kan endre på noe, ja da bør vi kunne endre på alt. Konservative, på lik linje med liberale, mener noe er så sentralt i den kristne tro at det ikke kan rokkes med, men det nekter liberale oss å ha, men sine egne dogmer, dem vil de ha i fred. Det liberale gjør, er å oppheve sine egne meninger til allmenngyldige sannheter, mens de blir fornærmet når konservative klarer å leve sammen med sine uenigheter.
Den nye ekteskapslovens menneskesyn er uforenlig med et kristent menneskesyn, og det oppleves som akademisk og intellektuelt uredelig å prøve å glatte over den dype motsetningen som er en realitet.
