Med mindre en håndfull stortingsrepresentanter ombestemmer seg og setter barnas hensyn i første rekke, vil stortingsflertallet tirsdag 26. mai vedta en lov som sier at barn ikke trenger en far. Det er et svik av episke dimensjoner overfor barn som dermed fratas muligheten til å leve et liv i tråd med naturlige forutsetninger. Saksbehandlingen bærer også preg av kuppmakeri og aktivisme fra Ap, SV og FrP.
I denne saken er det dessverre nødvendig å minne en del lesere og politikere om at det må en mann og en kvinne til for å skape et barn. Dette er naturens normale utgangspunkt, som igjen setter rammer rundt befruktning, oppvekst og oppdragelse. Naturen og genene bryr seg ikke om politikk, religion og overtro, og holder den slags utenfor.
Gjennom menneskehetens historie er det nok av eksempler på at presumptivt gode intensjoner i unnfangelsesøyeblikket ikke følges opp gjennom oppvekst og oppdragelse. Barn vokser opp med én forelder, ny(e) foreldre eller ingen foreldre. Utfallsrommet for barnets videre liv er derfor stort. Men fordi man som enslig kvinne ønsker seg et barn, og ikke kan eller vil finne en far av kjøtt og blod til barnet, er ikke det noe argument for å kutte ut far fra barnets liv.
Forslaget til endringer i bioteknologiloven, som skal til behandling i Stortinget tirsdag 26. mai, inneholder en bestemmelse der enslige kvinner med loven i hånd kan få statlig hjelp til å frembringe et barn uten annen maskulin bistand enn i form av en liten dose sædceller. Barnet har ved fylte 15 år rett til å få vite hvem som er dets biologiske far, mens moren med loven i hånd har rett til å frata barnet en farsfigur allerede fra befruktningsøyeblikket.
En enslig kvinne kan selvsagt når som helst ta saken i egne hender og skaffe seg barn på egen hånd, uten at far er med i barnets videre liv. Men poenget her er at Stortinget institusjonaliserer faderløshet i lovs form, dersom flertallet går inn for lovforslag.
Med én stemmes overvekt vedtok Bioteknologirådet 10. mars i år en anbefaling om at enslige kvinner bør kunne bære frem barn uten at barnet trenger en naturlig farsfigur:
Et flertall av Bioteknologirådets medlemmer, Ishita Barua, Jacob Elster, Arne Holst-Jensen, Hans Ivar Hanevik, Synne Lerhol, Anne Ingeborg Myhr, Ole Frithjof Norheim og Bente Sandvig mener at bioteknologiloven bør endres slik at enslige kvinner får tilgang til assistert befruktning ved sæddonasjon.
[Flertallets medlemmer] legger vekt på at dette vil ivareta enslige kvinners ønsker. Medlemmene vektlegger dette sterkere enn de mulige ulempene ved å være en versus to foreldre.
Bioteknologirådets medlemmer Inge Lorange Backer, Marianne Klungland Bahus, Geir Sverre Braut, Kristin Solum Steinsbekk, Morten Magelssen og Benedicte Paus mener tilbudet om assistert befruktning fortsatt bør begrenses til par som er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold.
Prosessen med å avskaffe far har gått over mange år:
I forbindelse med innføringen av felles ekteskapslov i 2009 ble også bioteknologilovens §§ 2-2 og 2-3 endret, slik at lesbiske par som er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold, fikk rett til assistert befruktning. Det var første gang en gruppe fikk tilgang til dette tilbudet i Norge uten en medisinsk begrunnelse.
Flertallet i nemda begrunner sitt syn blant annet på et begrenset og mangelfullt forskningsgrunnlag, åpenbart uten at disse svakhetene tillegges vekt:
Forskningen på hvordan ulike former for assistert befruktning påvirker familieforhold og barnas sosio-emosjonelle utvikling, er derfor begrenset. Noe forskning er etter hvert likevel gjort på oppvekst med enslige kvinner som unnfanger barn med donorsæd.
Forskningen på temaet preges gjennomgående av tre mangler:
– Utvalgene er små og derfor vanskelige å generalisere ut fra
– Et ganske lite antall forskningsmiljøer står for mye av forskningen
– Få studier følger familiene over lang tid og/eller fram til barna blir voksneDen eksisterende forskningen gir imidlertid ingen grunn til å fastslå med sikkerhet at det er uheldig for barn å vokse opp med selvvalgt enslige mødre. Et flertall av de publiserte studiene finner at barn som vokser opp hos disse kvinnene, i hovedsak er like sosialt veltilpasset og knyttet til sin forelder som andre barn. Enkelte avvikende funn (både positive og negative) finnes, men disse er få og peker i sum ikke i noen bestemt retning.
Barnets behov for en far erstattes nå av en skjønnsmessig vurdering av mor:
Det fremste argumentet for ikke å tillate assistert befruktning for enslige kvinner, er at et barn født av en enslig forelder i de fleste tilfeller vil være mer utsatt hvis mor blir ute av stand til å ivareta omsorgen. Dersom enslige kvinner får rett til assistert befruktning i Norge, vil det i den psykososiale vurderingen av kvinnen sannsynligvis legges betydelig vekt på om hun har et tilstrekkelig stort og støttende nettverk rundt seg. Det er ulike syn på om dette nettverket kan erstatte en far eller medmor.
Krysses det riktig av på et offentlig skjema, så vips! er far ute av barnets liv. Og selvsagt er behovet for å tilpasse lovverket til andre land det måtte være naturlig å sammenligne seg med, nok et viktig argument:
Assistert befruktning for enslige kvinner er tillatt i Sverige, Danmark, Finland og på Island. En oversikt over lovverk i 43 europeiske land viser at 30 av disse tillater assistert befruktning for single.
Bioteknologirådets flertall demonstrerer ikke overbevisende evne til selvstendig tenkning til barnets beste.
Men om Bioteknologirådets vedtak ikke inviterer til hurrarop, er forarbeidet til behandlingen av lovforslaget på Stortinget så oppsiktsvekkende at det gir grunn til stor bekymring.
Normalt vedtas lover og lovendringer etter en eller flere runder med høringer. I dette tilfellet er situasjonen den at regjeringen ikke ønsker at disse foreslåtte endringene i bioteknologiloven blir vedtatt. Men opposisjonen, med Ap, SV og FrP i spissen, har flertall på Stortinget og har derfor tatt saken i egne hender. Den fremgangsmåten vi her ser, er meget uvanlig.
I proposisjonens innhold heter det avslutningsvis blant annet:
Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti merker seg at flere av lovforslagene som stortingsflertallet fremmer i denne innstillingen, ikke har vært på egen høring, siden det ikke var en del av regjeringens forslag.
Disse medlemmer mener det er uheldig at rammene omkring nye lovbestemmelser, som tilbud om eggdonasjon og assistert befruktning for enslige, blir til ved en enighet blant et flertall på Stortinget uten at verken fagmiljø eller andre får ta stilling til forslagene i åpenhet før loven blir endret, og at lovutformingen skjer i lukkede prosesser.
Disse medlemmer viser til at det er flere spørsmål som er uavklarte, som for eksempel hvordan nye tilbud skal finansieres – om det skal finansieres av høy egenbetaling eller ikke, betaling av donorer, hvordan nye tilbud skal kunne kombineres og hvilke aldersgrenser som skal gjelde m.m. Disse medlemmer mener det hadde tjent saken å sende nye lovendringsforslag på høring.
Men det som bør få alarmen til å gå, er det faktum at proposisjonen ble fremmet i desember 2019, mens Bioteknologirådet behandlet saken først i mars 2020:
Komiteens medlem fra Senterpartiet merker seg at Bioteknologirådet behandlet forslaget om eggdonasjon og assistert befruktning for enslige henholdsvis 7. mai 2020 og 10. mars 2020, altså etter at lovproposisjonen var fremmet og parallelt med at helse- og omsorgskomiteen behandlet proposisjonen. Dette medlem merker seg videre at det var et knapt flertall på 8 av 15 rådsmedlemmer som anbefalte å innføre eggdonasjon og assistert befruktning for enslige.
Ap, SV og FrPs fremgangsmåte bærer preg av aktivisme, kuppmakeri og at man dessverre er vel så mye drevet av å påføre regjeringen et nederlag som en reell og grundig vurdering av konsekvensene for samfunnet – og barn.
Kjernen i spørsmålet om assistert befruktning for enslige er barns rettigheter og barns oppvekstvilkår, ikke hva single kvinner måte føle av egne behov for å få barn. Vedtas lovforslaget i sin nåværende form, går staten aktivt inn og sørger for at det blir født barn som aldri vil oppleve å få speile seg i en farsfigur, og som kun lærer den ene siden av sin familie å kjenne. Det kan vanskelig kalles særlig progressiv lovgivning.
Det er ingen menneskerett å få barn – halve befolkningen kan ikke dét. Voksnes behov for å få barn må derfor aldri gå foran barns helt grunnleggende rettigheter til en oppvekst som er mest mulig i tråd med naturgitte forutsetninger og rammer. Der hører barnets far naturlig hjemme.
