Etter at Norge den 16. juni fikk en ny likestillings- og diskrimineringslov, er det grunn til å spørre om KrF er det vernet for familien de hevder å være.
Den nye likestillings– og diskrimineringsloven er en forening av fire eksisterende lover, blant annet loven mot diskrimineringpå grunn av ulike seksuelle orienteringer og loven mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn. Et viktig punkt i vurderingen av en lovs påvirkningskraft, er hva vi kaller lovenes saklige virkeområde, og for de to nevnte lovene var det saklige virkeområdet alle områder i samfunnet, med unntak av familieliv og andre rent personlige forhold. Det har medført at norske familier har hatt mulighet til å oppdra sine barn slik de vil med tanke på temaene religion og seksuell orientering.
Under forhandlingene i Stortinget til den nye likestillings- og diskrimineringsloven kom imidlertid KrF og Ap med et eget forslag knyttet lovens virkeområde. De ønsket at det skulle være alle områder i samfunnet, også i familielivet og rent personlige forhold. Dette forslaget fikk flertall mot Høyre og Frps stemmer.
Med denne utvidelsen bør de som foretrekker et fritt samfunn bli bekymret, for dette gir staten mulighet til å holde en klam hånd over familiers integritet. Foreldre som ikke støtter sine barn i deres ønsker om for eksempel å skifte kjønn eller religion, vil i framtiden bryte loven, for det er ikke bare klassisk diskriminering som reguleres av likestillingslovgivningen. Loven omfatter også det som defineres som trakassering, og med trakassering menes enhver handling, unnlatelse etter ytring som virker, eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende.
Med tanke på hvor lett enkelte grupper hevder å bli krenket eller ydmyket, er det ikke vanskelig å se for seg hva konsekvensene av denne loven kan bli.
Spørsmålet mange stiller seg, er om slike lovbrudd vil kunne få noen praktisk betydning. Vil foreldre kunne bli straffet?
Et interessant bakteppe her er utviklingen i Canada og en aktuell sak om kristne fosterforeldre på Vestlandet. Det vakte stor oppmerksomhet da det i vår ble kjent at et kristent ektepar ikke fikk bli fosterforeldre på grunn av deres negative holdning til homofilt samliv. Når vi i tillegg vet hvor lett norsk barnevern tar barn fra deres biologiske foreldre (en naturlig konsekvens av kjønnsnøytral ekteskapslov som opphever det biologiske prinsipp), vil den nye likestillings- og diskrimineringsloven gi barnevernet enda flere verktøy.
Barnevernet er forpliktet til å følge opp alle bekymringsmeldinger, og dersom foreldre prøver å forhindre et barn som ønsker å skifte kjønn eller konvertere til islam, vil noen bekymringsmeldinger være nok til at barnevernet banker på døren. Med tanke på hvor varmt KrF forsvarer barnevernet og barnevernets plikt til å gripe inn for å sikre «barnets beste», må KrF i framtiden også støtte et barnevern som griper inn i klassisk kristen barneoppdragelse.
I deler av Canada har man fått lignende lovgivning som i Norge, og der er kristne alvorlig bekymret for hva som kan skje dersom de blir anklaget for brudd på de aktuelle lovene. De bruker begrepet totalitært om det de er vitne til. I Norge er KrF altså i spissen for den samme utviklingen.
Forslaget til KrF og Ap ble vedtatt uten offentlig debatt, noe som avdekker en naivitet med tanke på mulighetene den nye loven gir de som ønsker å forme et nytt samfunn. Vi snakker ikke lenger om framtidsscenarioer, loven ligger der ferdig til bruk. Enhver oppdragelse knyttet til lovens formål, og som er i strid med loven, vil være en ulovlig handling.
KrFs ønske om å være gode og beskytte sårbare grupper, gjør partiet til en medspiller til alle som vil angripe det frie samfunnet.
Det finnes et reelt alternativ til KrF. PDK står i opposisjon til KrF i de ovennevnte spørsmålene, vi våger å gi velgerne et alternativ til dagens politiske regime.
På trykk i Dagen 27. juni 2017
