Emma Auda skriver at hennes hensikt med avhandlingen er å argumentere for en ekteskapsteologi som i en gitt historisk kontekst på troverdig måte skal ta i betraktning både ekteskapets evne til forandring gjennom historien og hvordan de teologiske argumentene forankres i kristen tro. Og det er interessant hvordan Auda forsvarer sitt utgangspunkt.
Emma Auda kaller sitt perspektiv ekklesiologisk-feministisk, og fører dermed sammen to perspektiver hun mener sjelden blir kombinert i akademisk teologi. Auda skriver at feministteologien primært har vært opptatt av å synliggjøre kvinners liv, vilkår og erfaringer i teologisk sammenheng, men at hennes feministiske teologi ikke bare fokuserer på kvinners perspektiv eller kvinners handlingsrom. Auda finner teoretisk grunnlag i en sekulær feministisk analyse av en strukturell ulikhet mellom kjønnene, gjeldende blant annet innenfor makt, tolkningsgrunnlag og bevissthet om at denne ulikheten påvirker, og fortsatt påvirker, så vel kirkelig som akademisk teologi. Hun innrømmer at hennes posisjon også kan beskrives som queer-teologisk, med utgangspunkt i tenkningen til Michel Focault og Judith Butlers forståelse av seksualitet som konstruert, selv om hun mener at hennes avhandling ikke er en del av queerteologien. Emma Auda hevder at ettersom hennes utgangspunkt er ekklesiologien, blir drøftingen en annen enn ren queerteoretisk. Når kirken forstås som Kristi kropp, vil det, etter hennes oppfatning, lede til at strikte oppfatninger av kjønn oppheves, ettersom kirken – om den er Kristi kropp – er kjønnet, ikke-kjønnet, interkjønnet og mangekjønnet.
Emma Auda er kritisk til at kirken bygger sin teologi på et skapelsesteologisk perspektiv, og mener at et ekklesiologisk perspektiv kan berike ekteskapsdiskusjonen i en luthersk sammenheng, samt at samfunnets økende pluralisme gjør det umulig for kirken å tale ut fra en universell posisjon.
Hva Emma Auda gjør, er å drøfte om Den evangelisk lutherske kirke kan si nei til likekjønnede ekteskap utfra den forkynnelsen kirken står for med tanke på kjærlighet, kjønn og familie. Hun mener at kirkens inkonsistente lære om disse temaene, gjør at et nei til likekjønnet ekteskap ikke er etisk holdbart.
I spørsmålet om kjærlighet går Auda fra antikken til Luther og videre til vår egen tid. Auda peker på at hos Augustin var all form for menneskelig kjærlighet begjær, og at for ham handlet kjærlighetens dyd om å rette dette kjærlighetsbegjæret mot Gud, og at dette begjæret ikke kan forstås å være opposisjon til kristen kjærlighet. Det er begjærets retning som er avgjørende.
Deretter går Auda til Luther og peker på hans påstand om at mennesket ikke kan elske i egen vilje. Som Augustin mente Luther at kjærligheten var en gave fra Gud, men at denne gaven ikke blir gitt til mennesket uten at Gud var nærværende i mennesket gjennom Kristus. Det er altså Gud som elsker, men med menneskene som instrument. Auda hevder at utfra en luthersk kjærlighetsteologi er det vanskelig å tale om ekteskapet som et sted der vi lærer oss kjærlighet, ettersom kjærlighet ikke lar seg lære. Spesielt finner hun Luthers sekularisering av ekteskapet som problematisk for dem som mener at Guds kjærlighet kun virker gjennom den troende, og avviser den rangering av kjærlighet som hun mener dette fører til.
Videre peker Auda på at den romantiske kjærligheten, som også kirken har sluttet seg til, gir mennesket en forståelse av at all kjærlighet er guddommelig. Den mellommenneskelige kjærligheten blir automatisk «rett» kjærlighet, uten noe krav om at den i siste instans skal være rettet mot Gud. Auda mener problemet for kirken er at dersom man sier at parets kjærlighet er nok, blir det en utfordring om den sier at den sanne kjærligheten kun er tilgjengelig for mennesket gjennom tro – ikke gjennom øvelse eller oppfostring i denne kjærlighet. Kirken vil da få en utfordring med å formulere en oppfatning av kjærligheten som naturlig skal være uselvisk, selvoppofrende, dvs en agapekjærlighet. Auda mener at dette i sin tur kan lede til en kjærlighetsteologi som hverken drar mennesket nærmere Gud, eller oppmuntrer det til å vokse i kjærlighet.
For Auda er løsningen å se på kjærlighet og begjæret mellom mennesker som en øvelse i å elske Gud. Hun opphever de kvalitative forskjellene på agape og eros, og støtter seg på dem som mener at kravet om den eneste rette og rene kjærligheten er umulig å leve etter. Målet må være at vi gjennom intime kjærlighetsrelasjoner med et annet menneske lærer oss å elske Gud i den andre, og hun hevder at en kristen betrakter brød og vin og ser Kristus, på samme måte som en kristen betrakter den begjærende og skrøpelige kjærligheten mellom to elskende, og i det ser en lengsel etter Gud.
Det er imidlertid i utledningen av begrepet kjønn Emma Audas teoretiske utgangspunkt virkelig gir føringer for drøftingen. Det er interessant å legge merke til hvor internalisert queer-perspektivet har blitt. Uten forbehold kan hun for eksempel hevde at synet på menneske som mann og kvinne, det vil si to-kjønns modellen, er av relativt ny karakter, og at man i antikken snarere så på mennesket som ett-kjønnet, der kvinnen var mannen underordnet. Hun hevder også at Den evangelisk lutherske kirkes syn på kjønn som primært forstås utfra komplementaritet og reproduksjon, skaper problemer for mange, som for eksempel ikke-cispersoner, ikke-heteroseksuelle, barnløse og for de som lever i sølibat. En aksept av begrepet cispersoner, er en aksept av ideer med røtter i gnostisismen, et perspektiv hun ikke problematiserer. Emma Audas ønsker derfor en egen teologi om kjønn, der mennesket skal oppleve seg fri, ikke fra sitt kjønn, men med sitt kjønn. Utfordringen er at Emma Audas i sin queer-virkelighet i realiteten opphever det biologiske kjønn og lar mennesket definere seg selv, og i det kjønnet skal mennesket bli fri. Hun vil at kirken skal befri mennesket fra trange rammer og i stedet invitere til et dydig liv uten kjønnsbegrensninger.
Spørsmålet er hvordan en homofil familie kan forsvares ettersom den ikke fører til nytt liv. Emma Audas hevder at vår tids forsvar av kjernefamilien mor-far-barn ikke er bibelsk forankret. Hun peker da på Jesu og den tidlige kirkes kritikk av familielojalitet, og at begrepet familie bør forstås i et utvidet perspektiv. Samtidig mener Audas at de frivillig barnløse ekteskapene utfordrer vår forståelse av familien som utgangspunktet for reproduksjon. Hun hevder at alle, både de som lever i ekteskap og de som lever i sølibat, er kalt til å leve et liv som peker mot ekteskapet mellom Kristus og kirken. Av den grunn mener hun at ingen samlivsformer, eller sølibatet, kan bedømmes teologisk ut fra formen alene. Det er samlivets retning og vilje til offer som etter Audas mening er avgjørende for en slik vurdering.
Avhandlingen til Emma Audas gir anledning til et dypdykk i queer-feministisk tenkning om Gud og hans vilje med menneskers samliv. Drøftingen av kjærligheten er interessant, men det oppleves i beste fall som underlig at kirkens inkonsistens i læren om kjærlighet kan være med å forsvare det homofile samlivet. Det er også interessant å registrere hvor lett hun tar på Bibelens tekster om temaet, eller hvor lett hun tar på en overordnet utledning som pave Johannes Paul 2 gir i Kroppens teologi. Uavhengig at det, mener jeg en avhandling bør bære enda større preg av forskning enn dette. Valget av teoretisk perspektiv gjør at målet blir litt for tydelig, premisser som for få år siden ville blitt avvist, aksepteres som normgivende og allment anerkjente.
For meg er avhandlingen til Emma Auda nok et eksempel på hvor rotfestet radikal kjønnsteori har rukket å bli ved akademiske læresteder. Den klassisk kristne virkelighetsforståelsen er på vikende front. Søken etter den objektive sannheten er irrelevant, ja krenkende. Hva som gjelder, er den enkeltes opplevelse av seg selv og sine omgivelser.
Tittel: Det heliga äktenskapet
Forfatter: Emma Audas
Forlag: Artos
Antall sider: 454
Utgivelsesår: 2020
