Da Kirkemøte i 2017 vedtok at kriken skal ha to liturgier om ekteskapet, var det det meninger at det skulle være rom for to syn, og at de ulike gruppene skulle få utøve hver sin praksis. Et innlegg fra professor emeritus i teologi, Halvor Moxnes, viser at denne forståelsen er under press, og det er konfliktene knyttet til prestene Mikael Bruun og Bjarne Gustad som har fått Moxnes til å rykke ut og hevde at det er feil at kirken har to syn. Etter Moxnes sin oppfatning kan den bare ha ett syn på ekteskapet, nemlig at de som ønsker det, skal bli ønsket velkommen til å inngå ekteskap. Han hevder at at tiden er forbi til å behandle ekteskap som et spørsmål om teologisk syn, og vielse som et privilegium som presten deler ut. Moxnes skriver at det er på tide å ta utgangspunkt i hvordan kirken møter to mennesker som ber om Guds velsignelse over sitt liv, at det er dette som ble uttrykt i kirkemøtets vedtak om at alle skal ha rett til bli viet i sin lokale kirke. Han mener at det i dette perspektivet er t feil å si at kirken har to syn:
Den norske kirke har én praksis
Biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes har ropt varsko om at det går en grense for hva som kan aksepteres innenfor samholdet i kirken (VL 08-09). Det er Mikael Bruuns avvisning av samarbeid med kvinnelige kolleger og Bjarne Gustads preken om kirkens vigseslpraksis som ugudelig, som har satt spørsmålet på spissen: Skal teologiske syn få overstyre forpliktelser vi har som mennesker når det gjelder samarbeid, respekt og anerkjennelse av hverandre?
Dnks praksis bygger på teologien
I begge tilfeller er det nemlig slik at kirken har én praksis: kvinner og menn er likestilt med hensyn til kirkelig tjeneste, og ekteskap for alle skal praktiseres i alle menigheter. Når vi sier det slik, merker vi at praksis selvfølgelig bygger på teologi: på troen på Gud som skaper, på evangeliet om Jesus Kristus som gjelder alle, på kjærlighet som Guds gave. Vi legger også merke til at dette er en teologi som gjelder absolutt alle, mens når det er snakk om to syn dreier det seg om presters rettigheter: til å nekte samarbeid med kvinnelige kolleger, eller til å nekte å vie likekjønnede par.
Kjørereglene er utløpt på dato
Når det gjelder samarbeid mellom prestekolleger fikk ett syn forkjørsrett gjennom de såkalte «kjørereglene» som ga mannlige prester adgang til å reservere seg mot samarbeid med kvinnelige prester. Dette var et privat forslag fra Presteforeningen i 1978 som skulle løse det teologiske problemet på kvinnelige presters bekostning. Fremdeles er det altså noen mannlige prester som påberoper seg dem.
Men de eksisterer ikke lenger! Presteforeningen fjernet dem fra sitt arbeidsprogram allerede i 2004, og har nettopp bekreftet det i forbindelse med denne siste saken. Biskopene – også preses – har vært klare på at alle prester må samarbeide med kolleger. Men det er nødvendig at biskopene kommer med en felles erklæring om at det ikke lenger finnes noen «kjøreregler» som gir adgang til å reservere seg fra et felles arbeidsmiljø.
Det er nok i det neste avsnittet Moxnes vil møte sterkest motstand. Å hevde at ekteskapet er et rent sekulært anliggende, og som kirken er forpliktet til å velsigne, så lenge de som søker kirken elsker hverandre.
Tiden er ute for å behandle ekteskap som et spørsmål om teologisk syn
Sokneprest Bjarne Gustad brukte prekenen til unge konfirmanter blant annet på å erklære den felles ekteskapsloven som ugudelig og mot Guds skaperordning, samtidig som han vet det dette er en lov som Den norske kirke praktiserer gjennom sin vigselspraksis. Dermed satte Gustad en strek over den skjøre avtalen mellom et flertall og et mindretall i kirken som kalles to syn. Flertallet og ledelsen i kirken, representert ved Åpen Folkekirke, har vært svært påpasselige med å vise respekt for mindretallets syn. Men en tilsvarende respekt finnes ikke når den andre sidens syn kalles ugudelig.
Dette viser at tiden er forbi til å behandle ekteskap som et spørsmål om teologisk syn, og vielse som et privilegium som presten deler ut. Det er på tide å ta utgangspunkt i hvordan kirken møter to mennesker som ber om Guds velsignelse over sitt liv. Det er dette som ble uttrykt i kirkemøtets vedtak om at alle skal ha rett til bli viet i sin lokale kirke. I dette perspektivet er det feil å si at kirken har to syn. Den kan bare ha ett syn, nemlig at alle som ønsker det, skal bli ønsket velkommen til å inngå ekteskap. Dette følger av at ekteskapet er en offentlig ordning som kirken formidler, med Guds velsignelse, til dem som ønsker det, uavhengig av kjønn.
Bruun og Gustad forholder seg til en «hermetisert» Paulus
Samtidig vil ikke alle prester bidra til det, og derfor er det lovlig adgang for prester til å reservere seg mot å vie likekjønnede. Det er samme muligheten til å reservere seg mot å vie fraskilte (Lov om ekteskap § 13).
Begge de aktuelle prestene, Mikael Bruun og Bjarne Gustad viser i sin argumentasjon til det største problemet. Det er en måte å lese Bibelen på uten refleksjon over hvordan den kan forstås som Guds ord i vår tid. Det er ingen refleksjon over den historiske kontekst utsagn av Paulus sto i, hverken når det gjelder kvinners rolle eller (homofiles) LHBT+-personers rettigheter og plass i det norske samfunnet i dag. De lar Paulus stå «hermetisert» i første århundre, mens resten av verden og kristendommen har endret seg på de 2000 år som er gått.
