Avisen Vårt Land synes ikke å ha noen betenkeligheter med å promotere barnebøker der temaet er kjønnsdysfori. Snarere tvert imot. Nylig var det boka Ollianna som fikk bred omtale. Den handler om gutten Olli som mener han egentlig er en jente. Denne tilstanden, enestående for vår egen tid, dyrkes i skoleverk, filmverden og medier. Og Vårt Land står på sidelinjen og heier. At barna blir ødelagt av denne virkelighetsforståelsen er et perspektiv som er helt fraværende. For Vårt Land er alt bare vakkert, avisen er overbevist om at vi må snakke med barna om kjønnsidentitet, det holder ikke å bekrefte barnas biologiske kjønn. Vi er åpenbart forpliktet til å bøye oss for en ideologi som går på tvers av all tradisjonell vitenskap og kristen tro. Vårt Land omtaler boka slik:
«Olli er Olli, sier pappa. For pappa bestemmer det, at Olli er Olli. Det er bare et navn.»
Slik begynner boka Ollianna. Gro Dahle har det ikke med lange innledninger. Hun flerrer temaet åpent, skrur lyset på og skriver det hun ser. Og hva ser hun, etter at hun har observert en far som later til ikke å ha særlig følsomt nærvær overfor sønnen sin? Hun ser at hans påstand er blind, og setter umiddelbart Ollis egne opplevelser i fokus: «… navnet er som en stram, stram genser, en altfor liten jakke, som altfor små sko, en altfor kort seng, et for lite rom, for lavt tak, for trangt, klarer ikke å strekke seg ut, rette seg opp, være seg selv. Seg selv?…»
Skildrer smerten
Slik maner Gro Dahle situasjonen fram for oss. Det holder ikke med ett bilde, hun dundrer på med hele assosiasjonsrekka.
Og det funker.
Jeg kjenner umiddelbart på en klaustrofobi og den bare vokser ettersom Dahle skildrer hvordan Olli i ulike situasjoner støter på negativ respons på følelsene sine – inklusive speilbildet: «Speilet lyver, og speilet vil ikke vise Olli slik Olli opplever seg selv. Speilet viser bare Olli utenifra».
Så når det et stykke ut i boka skjer et vendepunkt, der Olli opplever å bli sett for den hun føler seg som, oppleves det som en stor lettelse.
Da blir jeg klar over hvilken smertefull spenning jeg har sittet med. Utløsningen skaper håp. Det finnes en løsning.
På sitt beste
Her har vi Gro Dahle på sitt beste. Hun er en forfatter som fullstendig fryktløs går inn i de vanskeligste tema og leder oss gjennom og ut på den andre siden, der vi opplever at troll sprekker i sola. Søkelys renser lummer luft.
I dette konkrete tilfellet kan boka tjene to gode hensikter. Den er for det første en fortelling der enkelte barn kan finne anerkjennelse, slik at de ikke føler at de er helt alene i verden med utfordringene sine. Dernest er den god for voksne som trenger noe å holde seg i hvis de vil snakke med barn om det vanskelige temaet kjønnsidentitet.
Man kunne også legge til at gitt Gro Dahles poetiske språk, er boka en nydelig vei til å oppleve at virkeligheten ofte er mer mangslungen enn den virker ved første blikk. Dette er det sjelden feil å reflektere over, og gjør at boka kan interessere flere enn de som ikke føler seg helt hjemme i kroppen sin.
Svever mykt
Bildene i Ollianna er laget av Kaia Dahle Nyhus. Ja ikke bare det, hun har også skrevet teksten inn i bildene og på den måten sikret et usedvanlig godt helhetsinntrykk. Her er ingen stygge, hvite bokser med tekst klasket inn i illustrasjonen. De svever mykt fra side til side, innhyllet i massevis av korte streker, nesten som pels. Dette er umiskjennelig Kaia Dahle Nyhus. Hun har etter hvert mange bildebøker på samvittigheten og har utviklet og skjerpet sin helt egen stil.
Måten hun framstiller Olli på, er følsom, selv om figuren har en ganske omtrentlig kropp. Hun går tett innpå og legger vekt på å få fram Ollis indre smerte, som hun lykkes godt med.
