NRK har gjort et dypdykk i surrogativerdenen. Det er en verden få liker å snakke om. I bøkene Den liberale familien og Normløst er temaet grundig behandlet, men utover det har det stort sett vært tyst. Norske politikere liker å si at surrogati ikke er lovlig i Norge, men snakker nødig høyt om at de har tilrettelagt for surrogati i utlandet.
Det er ikke ulovlig å dra til utlandet og benytte seg av surrogati. Det er derimot en omstridt måte å få barn på. Og det er ikke lov i Norge.
Men du bryter altså ikke noen norske lover ved å dra til et annet land og signere en avtale om at en annen kvinne skal bære fram et barn for deg.
I det gjennomregulerte og veldokumenterte Norge var jeg trygg på at det fantes en oversikt over denne alternative måten å øke innbyggertallet på.
Det er for eksempel ingen hemmelighet hvor mange utenlandsadopterte barn som kommer til Norge hvert år.
Dermed tenkte jeg at det ville bli en smal sak å finne tallet på hvor mange norske barn som blir til på nettopp denne måten. Men ingen ville ta i temaet og berøringsangsten syntes å spre seg.
Og jo mer motstand jeg møtte, dess mer nysgjerrig ble jeg – hvorfor i alle dager vil ingen snakke om antallet surrogatibarn som kommer til Norge?
– Et system i vranglås
Helle Evensen smører solkrem på de to barna sine. Mjuke baby-legger stikker ut fra vognen og får sol på seg. Alle tre har klare blå øynene. Men de to barna ble ikke født av Evensen – de vokste i en annens mage og ble født på et sykehus i Ukraina.
ene. Men de to barna ble ikke født av Evensen – de vokste i en annens mage og ble født på et sykehus i Ukraina.
– Fredrik hadde jo sunn sperm, og jeg hadde nok egg. Det var et godt arvemateriale å bruke. Jeg hadde veldig lyst til å prøve å skape en familie med våre gener.
De har fått mye god hjelp på veien til å bli foreldre. Alt av norsk helsepersonell de har snakket med har vært forståelsesfulle og ønsket å hjelpe dem.
Ifølge bioteknologiloven og straffeloven er det ikke lov for helsepersonell å tilrettelegge for at nordmenn kan utføre surrogati i utlandet.
Sist gang regjeringen så nøye på surrogati var da de evaluerte bioteknologiloven. Da gikk de inn for at surrogati fortsatt ikke burde være lov i Norge.
De skrev i 2017 i en Stortingsmelding at det ikke er «etisk akseptabelt at det å bære frem og føde et barn blir en handling som kan utføres mot betaling».
De forklarte det blant annet med at det under graviditeten kan skapes «biologiske og psykologiske bånd mellom den gravide og barnet som det er moralsk galt å bryte».
– Tror du det er mange som føler de er i en skvis mellom det som er lov og det de ønsker å gjøre?
– Ja, og helsepersonellet vi har snakket og jobbet med i Norge sier også at de gjerne skulle hjulpet oss, men at de da bryter loven.
De to foreldrene har brukt over et år på alt av papirarbeidet i forbindelse med surrogati-prosessen.
– At loven og systemet er slik som det er har gjort prosessen vår veldig komplisert. Og det skal det jo på den ene siden gjøre, for det er ikke lov i Norge og det må vi respektere, sier hun.
Hun er samtidig rørt over alle som har villet hjelpe dem.
– De som har ville gjort så mye for at vi skal kunne skape en familie – det er litt som om at hodet ikke kan, men hjertet vil. De har strukket seg langt over sine mandat og stillinger for å gjøre det mindre komplisert for oss.
Evensen triller de to små på en grusvei i håp om å dysse dem i søvn. Hun tenker på hvordan norske myndigheter forholder seg til det de har gjort for å bli foreldre.
– Det er som om de ikke vil vedkjenne seg at det skjer. Det er det jeg synes er rart.
En hjelpende hånd
Norge er imot surrogati. På papiret i alle fall.
Etter norsk lov er det den som føder barnet som er mor til barnet. I barneloven står det at en avtale om å bære frem et barn for noen andre ikke er bindende. Det er dette som gjør at surrogati ikke er lov i Norge.
Når nordmenn drar til utlandet for familieforøkelse, inngår de en kontrakt med en surrogat, som er den som skal bære frem barnet for dem. Kontrakten mister all kraft idet flyet treffer bakken her hjemme.
Likevel blir dette i praksis et viktig dokument når barnet skal skrives inn i manntallet.
– Jeg kan forstå at det kan oppleves som at det er en dobbelthet i systemet, men norske myndigheter er opptatt av å sikre barnas juridiske tilknytning til begge sine omsorgspersoner.
I de tilfellene et par har benyttet seg av surrogati må nemlig den ene av foreldrene stebarnsadoptere barnet. Stebarnsadopsjon er når partneren til en forelder adopterer deres barn.
– Det var utfordrende i begynnelsen, rundt 2008–2009. Da var ikke systemet laget for det, siden myndighetene ikke visste om at surrogati skjedde, sier han.
Surrogatikontrakten blir viktig når et par ønsker å stebarnsadoptere et surrogatibarn. Den viser at barnet har blitt til på grunn av norske foreldre, og at det for eksempel ikke er kidnappet.
– Ifølge norsk lov er ingen surrogati-avtaler bindende. Fordi surrogati ikke er lov. Dere bruker avtalen som et arbeidsdokument? Blir ikke det en anerkjennelse av surrogati-prosessen?
– Vi kan gjøre det fordi det har skjedd i utlandet, og fordi det er for barnets beste. For å få to juridiske omsorgspersoner som barnet skal vokse opp med, så må vi forsikre oss om at barnet har blitt til ved surrogati. At det ikke har vært noe annet.
– Dere anerkjenner jo den avtalen da?
– Vi legger i alle fall til grunn det som fremgår av den.
– Er ikke det samme som å anerkjenne den?
– Ikke nødvendigvis.
– Hva er forskjellen?
– Jeg vil ikke si at vi anerkjenner den. Vi trenger opplysningene som ligger i den. Opplysningene kan vise at barnet har blitt til gjennom en adopsjonsprosess, og ikke er kidnappet eller lignende.
Helle Evensen måtte også stebarnsadoptere sine barn. Bufetat holder en oversikt over hvor mange som gjennomfører adopsjoner i forbindelse med surrogati. I 2019 kom det inn 41 søknader om å adoptere et surrogatibarn.
Da har jeg i alle fall begynnelsen av tallet jeg leter etter. Men det er bare deler av sannheten. Det finnes også enslige som reiser til utlandet for å få barn.
Rundt om i inn- og utland sitter byråkrater og hjelper foreldrene som har tatt med seg et barn fra utlandet. Ambassadene, Nav, Bufetat og Skatteetaten har alle en rolle når et barn blir født via surrogati skal få norsk statsborgerskap og alle rettigheter som norske barn har. Men ingen av dem kan gi meg svaret jeg søker.
«Nav har ikke en slik oversikt du ønsker», «Skatteetaten holder ikke en oversikt over hvordan barn blir født», «Dette blir ikke håndtert av våre utenriksstasjoner».
Hvordan skal jeg få tak i tallene? Det letteste er å finne et dokument som kan telles opp – en pen bunke ark som kan være et utgangspunkt for videre diskusjon om surrogati.
Det finnes dokumenter. Farskapserklæringer som blir gjort i utlandet for at barnet skal kunne bli norsk. Men de skiller ikke mellom vanlige fødsler i utlandet og surrogati-fødsler.
Det var i fjor registrert 609 saker som handlet om å folkeregistrere barn i utlandet. Blant disse gjemte svaret seg.
Og hvem er barnets foreldre?
Jeg leste side opp og side ned i interne brev mellom etatene som er involvert i prosessen, og historien om blomsten og bien var plutselig ikke så enkel lenger.
Et papirspor blir trødd opp når norske foreldre skal ta med seg barnet som har vokst i noen andres mage hjem til Norge. Hvordan det gjøres varierer litt ut ifra familiekonstellasjonen.
Om det er en kvinne og en mann som skal få barnet, må faren erklære farskap. Moren kan aldri bli anerkjent som mor i Norge. Dette er fordi Norge bestemmer morskap ut ifra det biologiske prinsipp. Det betyr at mor er den personen som faktisk har født barnet.
I begynnelsen av dette tiåret oppdaget norske myndigheter at det i flere år har foregått feilregistrering av surrogatibarn som skulle til Norge. Dette gjorde at flere barn sto uten to juridiske foreldre, eller var registrert med to fedre. Det er ikke mulig med dagens barnelov.
Det er flere muligheter for kluss i foreldre-systemet. Om surrogaten er gift, blir ektemannen hennes automatisk far til barnet. Da kan de to norske bestiller-foreldrene plutselig stå uten noen rett til barnet i det hele tatt. I slike tilfeller må de frem med DNA-prøvene for å avgjøre hvem som er far.
Om en enslig kvinne benytter seg av surrogati i utlandet med sæd- og eggdonor, kan hun risikere at barna ikke har rett til statsborgerskap noe sted. Dette skjedde i 2010, da en norsk kvinne fikk tvillinger via surrogati i India. Kari Ann Volden ble sittende fast i India i 15 måneder fordi barna hennes ikke fikk innvilget hverken indisk eller norsk statsborgerskap på grunn av det lovløse rommet de ble til i.
En moralsk spagat
Jo mer jeg leste om surrogati, jo mer forvirret ble jeg. Hvor står Norge?
Jeg dro til NTNU i Trondheim for å møte Ingvill Stuvøy. Hun er postdoktor i sosiologi og har forsket på surrogati. Hun sier det er gode grunner for at Norge ikke vil føre statistikk over antall nordmenn som drar til utlandet for å bli foreldre.
– Det har vært enighet om at vi hverken ønsker surrogati i Norge eller i utlandet. Men man har paradoksalt nok endt opp med å ha vært så imøtekommende at surrogati i praksis er relativt enkelt for norske par.
Hun sier at Norge har utpekt seg i en europeisk sammenheng: Vi er et av landene som er uttalt kritiske til surrogati, men som har sørget for at norske borgere får barna med seg hjem og blir anerkjent som foreldre.
– Tyskland, Frankrike og Italia har motsatt seg å anerkjenne foreldreskap. Norge har ikke lagt seg på den linja – vi har ikke prøvd en annen fremgangsmåte for å minske bruken av surrogati.
Samtidig er surrogati en komplisert prosess. Norske myndigheter har uttalt at de ikke gir veiledning til nordmenn som ønsker å benytte seg av surrogati.
– Den manglende interessen handler nok om at de ønsker å holde antallet som benytter seg av surrogati nede. De vil ikke gi ut noen oppskrift på hvordan det gjøres.
For Stuvøy er ikke det viktigste spørsmålet ja eller nei til surrogati. Hun sier Norge har sett bort fra noen andre mulige løsninger, og henger etter i synet på foreldreskap.
– For meg er det viktigste spørsmålet hvordan vi skal forholde oss til de som hjelper folk med å få barn. De bidrar med kroppslige væsker og arbeid, for å hjelpe folk med å oppnå sin drøm om å bli foreldre.
Stuvøy blir veldig energisk når hun begynner å snakke om disse hjelperne. Hun forteller om en annen vei Norge kunne tatt.
– Norge kunne lagt innsatsen i å åpne for alternative familieformer i Norge, som innebærer å endre barneloven. I dag er det bare tillatt med to foreldre, men hva hvis man kunne ha tre?
For i dag forsvinner surrogaten fort ut av bildet, rettslig sett. Hun erstattes av en norsk stebarnsforelder eller gir foreldreansvaret over til en enslig forelder.
– Jeg tror vi må begynne å se på muligheten for at barn kan ha bånd til voksne som har bidratt til å skape dem. Med de nye endringene i bioteknologiloven blir det mer og mer pussig. I norsk helsevesen skal vi helt systematisk lage barn som biologisk har tre foreldre, men vi har fortsatt ikke endret barneloven.
En alliert i jakten på tallene
Etter jeg hadde blitt kastet mellom Skatteetaten, Bufetat og Nav, fant jeg ut at det var en mann som lurte på det samme som meg.
I en spørretime på Stortinget i 2013 stilte en ung Kjell Ingolf Ropstad dette spørsmålet. Da var han stortingsrepresentant for KrF.
«Hvor mange surrogatbarn er kommet til Norge og hvor kommer de fra? Dersom statsråden ikke har oversikt over antallet, har statsråden i så fall interesse av å finne ut hvor mange surrogatbarn som har kommet, eller utbedre praksis slik at man har oversikt over hvor mange som kommer i fremtiden?»
Han stilte spørsmålet til daværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen, men fikk ikke noe tall. Nå er han selv blitt barne- og familieminister.
Hva vil han nå svare på sitt eget spørsmål?
Jeg får en avtale med Ropstad. På et stort rom med to rådgivere møter jeg den smilende Krf-politikeren.
– Jeg mener det er en rekke problematiske sider ved surrogati, og derfor mener jeg vi ikke skal legge til rette for å tillate det i Norge, sier han.
– For eksempel har vi sett at det er en del sårbare kvinner i fattige land som står i fare for å bli utnyttet. Og spesielt at det er en kommersiell industri som tjener ganske store summer på det.
Han sier han har vært interessert i antall surrogatisaker før. Men nå er det ikke lenger så viktig.
– Og så mener jeg uavhengig av antall, om det er en eller hundre så står de prinsipielle argumentene seg og de problematiske sidene ved surrogati like sterkt.
– Så det er ikke mulig at du kan finne ut hvor mange barn det er snakk om?
– Nei, sier han kontant.
– Nei? sier jeg, skuffet.
– Det er vel en gang slik at det kan være greit at vi ikke vi har fullstendig oversikt over hvordan barn blir til heller, sier statsråden med en liten latter og det kjente smilet som indikerer at det ikke er så mye mer å si om den saken.
Jeg kunne fortsatt ikke forstå hvorfor dette var et tall som ingen ville finne. Ropstad og hans parti har lenge vært kritiske til assistert befruktning. Senest i vår sto ministeren på barrikadene mot eggdonasjon – og tapte.
Vitenskapen banker ikke pent på døren, folk oppsøker den der den er å finne. For eller mot surrogati kunne noen debattert, men utgangspunktet må være kunnskap.
– Ja, jeg har vært interessert i å finne antallet, men det påvirker jo sånn sett heller ikke de problematiske sidene. Så derfor så tenker jeg at vi har et anslag på hvor mange det er, og jeg er jo glad for at det ikke har vært en veldig økning på det.
– Det vet vi jo heller ikke? Det er jo bare stebarnsadopsjon som blir registrert, det blir jo ikke registrert om det er en singel, homofil mann som drar til utlandet og får et surrogatibarn. Da blir det jo ikke registrert.
– Nei, det er riktig. Men jeg vil anta at det også er ca. det samme. Jeg tror ikke det er et veldig stort antall. Og uavhengig av antall, så er de problematiske sidene der likevel.
Ministeren vet altså ikke hvor mange surrogatibarn som er kommet til Norge, eller hvor de kommer fra. Han har heller ikke interesse av å finne ut hvor mange barn som har kommet, selv om han ville vite det da han ikke satt i regjering. Han synes det beste er å fokusere på at surrogati ikke skal bli lovlig i Norge.
– Det tror jeg ikke Norge er tjent med
En som forstår berøringsangsten til regjeringen er Aslak Syse. Han er jurist og lege, og har skrevet flere fagartikler om de juridiske utfordringene med surrogati.
I andre enden av røret får jeg lite medhold for min undring over at myndighetene ikke holder noen oversikt over surrogatiankomster til landet.
– Om myndighetene hadde begynt å holde en slik oversikt, ville de samtidig vært nødt til å se på reguleringen og lovverket rundt surrogati. Det tror jeg ikke Norge er tjent med om vi ønsker å opprettholde vårt eget forbud.
Tallenes vanskelige tale
Men så tikker det inn en e-post fra Utenriksdepartementets juridiske avdeling. Jeg klikker meg gjennom vedleggene, forberedt på nok et avslag.
Der står et tall på skjermen min. Med blå skrift på hvit bakgrunn er et tall avdekket.
71
Det er 71 menn som har sagt at de er blitt far til et barn i utlandet i fjor. Tallene er fra ambassadene og konsulatene i Ukraina, Canada, Colombia, Georgia, Mexico, Russland og USA. Det er disse landene de aller fleste drar for å få et barn med surrogati, ifølge forskere og de jeg har vært i kontakt med om temaet.
Det betyr ikke at det var 71 surrogatibarn som kom til Norge i fjor. Nordmenn som bor i utlandet får også barn, på gamlemåten. Ved å registrere en farskapssak på ambassaden kan de sikre at barnet deres får norsk statsborgerskap selv om de fortsetter å bo i utlandet.
Men det er i alle fall mye nærmere enn noen har kommet før.
Jeg gjør et siste forsøk og spør om UD kan sjekke med utenriksstasjonene – hvor mange av disse 71 sakene tror de er surrogatisaker?
«Vi har ikke noe mer å legge til utover svaret du fikk sist onsdag, om at saker hvor barnet er blitt til ved inngåelse av en avtale om surrogati ikke skilles ut fra andre farskapssaker.»
Myndighetene vil få meg til å forstå at ikke bare banker jeg på feil dør, den døren jeg banker på finnes ikke.
Men det er jo ikke slik at noe ikke finnes, bare fordi vi ikke snakker om det.
Oppdatering: Tallet på antall farskapssaker er justert opp etter vi fikk ytteligere informasjon fra Utenriksdepartementet. Saker fra Mexico er nå inkludert i dette tallet.