En pinsemenighets møte med akademia og regnbueflagget

I januar i år mente Studentparlamentet ved Universitetet i Agder at det var problematisk at universitetet brukte lokaler fra byens pinsemenighet til forelesninger. Studentparlamentet ønsket derfor livssynsnøytrale undervisningslokaler. Det var nemlig noen studenter som følte seg uvel av å måtte sitte i lokaler til et konservativt kirkesamfunn, i dette tilfelle pinsemenigheten Filadelfia. Pinsemenigheten Filadelfia er det som oppfattes som intolerante overfor skeive, men nå har problemet fått sin «løsning». Filadelfia har nemlig akseptert at det heises opp regnbueflagg når det er forelesninger i bygget.

Rektor Sunniva Whittaker er fornøyd over at de har klart å få Filadelfia med på løsningen, en menighet der folk  «aldri hadde trodd at regnbueflagget kunne heises» , samtidig som hun hyller at universitetet har gjort samfunnet litt mer tolerant. Det er ikke lett å følge hennes argumentasjon. Her er det Universitetet som viser at de ikke aksepterer et annet syn enn deres eget, samtidig som de er villige til å bruke økonomiske virkemidler overfor et kirkesamfunn som er i store økonomiske problemer. Hvor tolerant er egentlig det?

Rektor Sunniva Whittaker forklarer i magasinet Khrono hvorfor de har gjort som de har gjort:

Universitetet i Agder (UiA) følger loven om anskaffelser når vi leier ekstra korona-klasserom. Samtidig stiller vi krav om hvordan vi vil undervisningsrommene skal merkes på bakgrunn av studentenes engasjement.

I januar i år vedtok Studentparlamentet ved UiA en resolusjon med ønske om at universitetet kun skulle leie livssynsnøytrale lokaler. Vi berømmer studentene for deres engasjement og tar helt og fullt innover oss det underliggende problemet: noen av våre studenter føler seg ikke velkomne i lokaler som eies av konservative trossamfunn. Det er spesielt synet på homofili som er problematisk.

Bygget Q42 som UiA nå har bestemt å leie forbindes nettopp med intoleranse overfor homofile. Vi er selvfølgelig enige i at det ikke akseptabelt at våre studenter ikke skal føle seg velkomne i våre leide undervisningslokaler. Vi er derimot uenige med løsningen studentene ønsker.

Som universitet hverken kan eller vil vi bruke boikott som virkemiddel. Som offentlig forvaltningsorgan er vi pliktig til finne frem til det beste tilbudet med hensyn til pris og kvalitet. Vi har ikke anledning til å diskriminere tilbydere på bakgrunn av deres livssyn og det vil også stride mot våre verdier.

Det vi kan gjøre er å stille krav til utformingen av lokalene. Det har vi gjort ved å være tydelige på at vi kommer til å bruke regnbuen i UiAs profilering i og utenfor lokalene for å markere at her er alle velkomne. Dette var helt uproblematisk for utleierne, et aksjeselskap hvor en menighet er inne på eiersiden. Universitetet har altså brukt det handlingsrommet som finnes innenfor lovgivningen for å gi studentene er godt fysisk undervisningstilbud til våren.

Det er imidlertid betimelig å stille spørsmålet: Er virkelig regnbueflagget et kraftig symbol på hva universitetet står for? Er polygami, ja til surrogati, normløshet knyttet til seksualitet og samliv, flytende kjønnsidentitet osv det universitetet ønsker å promotere, bygge sin virksomhet på? Det er all grunn til å tro at det er mange studenter som ikke føler seg vel med at universitetet tar standpunkt i slike etiske spørsmål. Vil universitetet med dette øke eller redusere den akademiske friheten for disse? Kan rektor Sunniva Whittaker finne toleranse for dem, samtidig som hun hevder at regnbueflagget representerer universitetets verdier? Det er ikke vanskelig å se for seg mulige problemstillinger. Vil  for eksempel Universitetet gi vitenskapelig ansatte eller studenter frihet og støtte dersom disse ønsker å forske på temaer som menneskets behov for normer knyttet til seksualitet og samliv eller barnas behov for både mor og far? Det vil si, vil hun gi frihet til dem som våger å stille kritiske spørsmål til den virkelighetsoppfatningen regnbueflagget representerer? Dette er spørsmål man er nødt til å stille. Dyrker man regnbueflagget, har det nemlig konsekvenser.

Et annet og mer grunnleggende spørsmål er om rektor Sunniva Whittaker står inne for den ideologiske plattformen regnbueflaggets idealer bygger på. Den radikale kjønnsideologien avviser sannheten som relevant for vitenskapen. I følge denne ideologien er all vitenskap politisk betinget, inkludert kjønnsideologien. Rektor Sunniva Whittaker hevder at universitetets rolle blant annet er å utfordre det bestående, men kan et universitet bestå uten at det hevder å søke sannheten i sin forskning? Hvis all kunnskap er subjektivt betinget, slik kjønnsideologien hevder, er det da mulig å legge til rette for klassisk vitenskapelig aktivitet?

Universitetsledelsen er uenige i at boikott er den beste løsningen for å utvikle samfunnet i en positiv retning. Universitets rolle er blant annet å utfordre det bestående. Å plassere regnbueflagget, som signaliserer mangfold, i et lokale mange forbinder med intoleranse kan kanskje sees på som et lite plaster på såret. Det kan også sees på som et kraftig symbol på hva universitetet står for. Noen ganger kan små ting føre til større endringer.

Vårt håp er at studentene med tiden vil se at deres resolusjon, som pekte på et viktig problem, var med på å gjøre samfunnet et hakk mer tolerant. Vi har allerede fått tilbakemeldinger fra folk som aldri hadde trodd at regnbueflagget kunne heises i Filadelfia-eide Q42.

Rektor Sunniva Whittaker viser med sine uttalelser at ekte toleranse ikke er det viktigste for mange i dagens akademia, men at vi alle bøyer oss for våre nye idealer. Utfordringen er at idealet om fri forskning fordunster når regnbueflagget får legge premissene for universitetenes aktivitet.