Boken «Cynical Theories» tar oss med inn i skrekkens hus: Vår tids kyniske og destruktive akademia.
Cynical Theories: How Activist Scholarship Made Everything about Race, Gender, and Identity―and Why This Harms Everybody, Helen Pluckrose og James Lindsay.
Helen Pluckrose er redaktør for nettmagasinet Areo Magazine, og har lenge vært en kritiker av identitetspolitikken. James Lindsay er matematiker og en kjent kritiker av «den nye kulturen». Nå har paret skrevet bok om temaet.
Det er ikke første gangen forfatterne Helen Pluckrose og James Lindsday tar for seg identitetspolitikkens galskap. I samarbeid med filosofen Peter Boghossian latterliggjorde de studieretninger omfavnet av identitetspolitikken ved å sende inn en rekke falske artikler. Prinsippet var å bruke sjargong og metoder som er utbredt i disse akademiske retningene, og en hovedregel var at absolutt ingenting av innholdet i artiklene skulle gi noen logisk mening.
Utrolig nok klarte de å få publisert hele syv artikler i anerkjente vitenskapelige publikasjoner, alle godkjent ved hjelp av «peer review». En artikkel med tittelen «The conceptual penis as a social construct» ble publisert i Cogent Social Sciences. Her kunne man lese:
– Penisen vis-à-vis manndom er en inkoherent konstruksjon. Vi vil argumentere for at den konseptuelle penis ikke best forstås som et anatomisk organ, men som en kjønns-performativ, flytende sosial konstruksjon.
De skrev også at «den konseptuelle penis er drivkraften bak en stor del av klimaforandringene».
I tillegg fikk de publisert en artikkel basert på en oppdiktet studie av hvordan hunder oppfører seg i parker. I denne konkluderte de at hunders tendens til å «jokke» på hverandre var bevis på gjeldende voldtektskultur. De anbefalte at mannlig voldtektskultur kunne behandles ved at man snakket til menn som man snakker til hunder, ved hjelp av korte og tydelige «kommandoord».
Trioen klarte også å få publisert et større utdrag av «Mein Kampf», omskrevet til et feministisk kampskrift. De hevdet i en annen artikkel at menn kunne bekjempe sin transfobi ved gjentatte ganger å penetrere seg selv analt med sexleketøy (!)
Priceless
Nå tar Pluckrose og Lindsay for seg disse ideene i bokform. Men denne gangen er de dønn seriøse, noe som medvirker til at «Cynical Theories» gjør et sterkt og solid inntrykk.
Det er skrevet flere viktige bøker om postmodernismen og dens konsekvenser. Avdøde Sir Roger Scruton skrev om de opprinnelige postmoderne filosofene (Foucault, Derrida etc.), i den fabelaktige boken «Fools, Frauds and Firebrands», som fås i norsk oversettelse via Document forlag. Douglas Murray beskriver i «Madness of Crowds» hvordan disse ideene påvirker oss i dagliglivet, på jobben, i mediene og i politikken.
Pluckrose og Lindsay tar for seg det de kaller «anvendt postmodernisme», altså hvordan postmoderne ideer har blitt utviklet og utvidet i akademia de siste tiår, særlig i de såkalte grievance studies: gender studies, queer studies, fat studies, det meste som slutter på «studies».
I alle disse studiene benyttes samme metode, som stammer fra Foucault: Kritisk Teori.
For bedre å forstå hva kritisk Teori innebærer, redegjør Pluckrose & Lindsay for postmodernismens to prinsipper og fire temaer:
- Det postmoderne kunnskapsprinsippet: En radikal skepsis til at det eksisterer objektiv sannhet, sannhet er en kulturell konstruksjon avhengig av ståsted.
- Det postmoderne politiske prinsippet: En overbevisning om at samfunnet er formet av maktstrukturer og hierarki, som gjennom ulik grad av undertrykkelse bestemmer hva som kan erfares.
De fire sentrale postmoderne temaene er:
- Fjerning av naturlige grenser mellom kategorier (som f.eks. kjønn).
- Språkets evne til å konstruere en virkelighet, men manglende evne til å gjengi realiteter. Alt handler om diskurs, altså hvordan vi snakker om virkeligheten.
- Kulturrelativisme.
- En fornektelse av både det individuelle og det universelle på bekostning av identitetspolitikk.
I dagliglivet er det særlig det sistnevnte temaet som kan merkes på kroppen. Individet tilegnes i disse kretser ingen rettigheter, ingen unik agenda. All mening er sosialt konstruert ut fra hvilken gruppe du tilhører, noe som kompliseres ytterligere ved konseptet interseksjonalitet, som tar hensyn til de ulike formene for undertrykkelse man utsettes for. Som Joe Biden sa: Hvis du stemmer på Trump, så er du ikke svart.
Forståelse og empati mellom ulike grupper er tilnærmet umulig. Empati har ingen plass i et slikt system. En hvit mann kan ikke føle empati med en mørkhudet person utsatt for rasisme, siden han ikke har det samme utgangspunkt og derfor lever i en annen virkelighet, bokstavelig talt. Alle sannheter er avhengig av ståsted (standpoint). En felles virkelighet er en konstruert myte.
Det er lett å forstå hvorfor forfatterne beskriver disse ideene som en «kynisk Teori». For det handler om en dyp og kynisk pessimisme. Et eksempel:
Hvis du er født med hvit hud, så er du per definisjon rasist, enten bevisst eller ubevisst. Det finnes ingen vei utenom, og det finnes ikke håp om at dette kan endres. Rasismen er programmert inn i produktbeskrivelsen «hvit». Historien er beskrivelsen av hvordan denne rasismen har manifestert seg gjennom kolonialisme, imperialisme, slaveri etc.
Man blir automatisk Hitler i kraft av sin hvite hud.
Forholdet mellom mann og kvinne følger det samme mønsteret: Patriarkatet og «toxic masculinity» er hele historien. Et mulig fellesskap er en umulighet. Samarbeid mellom mann og kvinne i en familiestruktur er en patriarkalsk struktur som kun tjener til å videreføre undertrykkelsen.
Prinsippet er at alt er styrt av makt og privilegier. Det hele er et nullsumspill: Det den ene vinner, må nødvendigvis stjeles fra den andre. Det er utenkelig at mennesker kan motiveres av f.eks. kjærlighet, empati, ambisjoner, evner, interesse eller vennskap. Alle forskjeller i inntekter og makt styres av privilegier knyttet til rase, kjønn, legning, strukturer, konstruksjoner, diskurs.
Derfor gjennomsyres denne typen akademia av en kynisk pessimisme (derav bokens tittel). Det eneste en hvit person kan håpe å oppnå, er å innrømme sin rasisme. Men selv dette blir for vanskelig for de fleste, hevder Robin DiAngelo i bestselgeren «White Fragility». Og når hvite mennesker fornekter sin rasisme, så avslører de sin ynkelige, «hvite skjørhet». Heldigvis er hjelpen tilgjengelig. For kun noen få tusen dollar i timen kan DiAngelo hjelpe deg og din bedrift til å avdekke den ubevisste eller bevisste rasismen, slik at du kan erkjenne den og underkaste deg skammen på korrekt måte.
«White Fragility» er om mulig tidenes verste og dummeste bok, og det er et tegn i tiden at den anbefales i alle de gamle medier og selges i millioner av eksemplarer. Jeg nøyer meg her med å legge en link til Ben Shapiro og hans «anmeldelse» av makkverket, som ren underholdning.
Pluckrose og Lindsay beskriver seg selv som «left leaning liberals». Hovedtesen i boken er nettopp dette: Liberalismen lyktes i løpet av en kort periode (ca. 1960 til 1980) å oppnå enorme fremskritt i den vestlige verden når det gjaldt rettigheter for borgere av alle ulike raser, kjønn og legninger. Det liberale fokuset på individuelle rettigheter og muligheten for å avdekke universelle sannheter fungerte. Man oppnådde kanskje ikke perfeksjon, men man beveget seg hele tiden fremover mot noe bedre. Liberalismen peker fremover og er progressiv i ordets rette forstand.
Det var liberale ideer som avskaffet slaveriet og Jim Crow. Det var liberalismen som ga oss likestilling og gjorde homofili lovlig. Det var i liberalismens ånd Martin Luther King jr. sa:
«I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.»
Mens identitetspolitikken får samfunnet til å råtne på rot. Liberalismen, forstått som individuelle rettigheter og universelle sannheter, er kun «hvite privilegier», vitenskapen er kun en konstruert form for makt. Vi ser konturene av et akademia som fornekter muligheten for å tilnærme seg sannheter. Akademia likestilles med aktivisme. Målet er ikke å forstå verden, men å forandre den.
Identitetspolitikken skaper klansamfunn, fiendskap, fremmedgjøring. Identitetspolitikken er i virkeligheten regressiv. Vi skal dømmes for vår hudfarge, kjønn og legning. Vi kan ikke frigjøre oss fra hva vi er – hvem vi er teller ikke lenger.
Mangelen på vår evne til å påvirke vår egen skjebne minner om islamismen, med dens skjebnebestemte Inshallah – hvis Allah vil. Vårt eneste valg er fordømmelse eller underkastelse. Skammen blir vi uansett aldri kvitt. Vår fremtid er ikke i våre hender.
Scruton har tidligere kritisert det han kaller «ubegrenset optimisme», en tro på at gode intensjoner nødvendigvis må føre til et godt resultat, bare man ønsker det sterkt nok. Masseinnvandringen kan stå som et symbol på hvilke konsekvenser en slik tankegang kan føre
Mot dette stiller altså Pluckrose og Lindsay den kyniske pessimismen, som hverken ønsker eller tror at verden kan bli et bedre sted for alle. Kun «Black Lives Matter» – å hevde noe annet er bevis på systemisk rasisme. Skal svarte få det bedre, må hvite lide. Skal kvinner få det bedre, må menn betale prisen. Felles for både ukritisk optimisme og kynisk pessimisme er opphevelsen av skillet mellom «er» og «bør».
Boken er ikke akkurat lettlest, men gitt temaets kompleksitet og ekstreme mangel på koherens må jeg si forfatterne har gjort en fabelaktig jobb i å gjøre galskapen forståelig. «Cynical Theories» gir et meget grundig innblikk i hva slags tanker vi står overfor, og peker samtidig på en vei ut av uføret.
Vi kan ikke diskutere med dem som er nedsyltet i kritisk Teori og identitetspolitikk. Disse folkene er ikke interessert i å vinne debatten, de vil stanse debatten, rive statuene, omskrive historien. De stadige angrepene på ytringsfriheten viser tydelig hvordan åpen debatt er uønsket: Alle former for protest defineres som hatprat. Politikere stiller lydig opp med stadig nye paragrafer. Big Tech bidrar med overvåkning og sensur.
Målet for dem av oss som fortsatt tror på liberale ideer og grunnleggende rettigheter, må hele tiden være å vinne opinionen. Motparten er en økende andel av akademia, store deler av media og en uvitende og/eller likegyldig politikerklasse som snakker disse kvakksalverne etter munnen.
Løsningen er ifølge Pluckrose og Lindsay å gjenoppdage og revitalisere de liberale ideene fra opplysningstiden og moderne tid, slik den er uttrykt i den amerikanske uavhengighetserklæringen:
«We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their creator with certain unalienable rights, that among these are life, liberty and the pursuit of happiness.”
Så selv om man (som undertegnede) er dypt pessimistisk, så er det ikke lov å gi opp. Vi må, som Sisyfos, skyve den tunge stenen opp skråningen, igjen og igjen. Vi må gjenskape en nøktern optimisme begrenset av en kreativ pessimisme og støttet opp av et ukuelig pågangsmot.
For våre barn. For vår fremtid. I ren og skjær trass.
Erling Marthinsen
Først publisert på Document.no
One Response