Den seksuelle revolusjonen forsvares og normaliseres på stadig nye områder. Sist helg var det avisen Dagens Næringsliv som i en stor feel-good reportasje presenterte en ny familieform som man i USA kaller «tri-parenting». DN forteller med stor entusiasme at utseendet på dagens familier er i stor endring:
Aleneforeldre, stefamilier, adopterte barn, bonusbarn – hvordan en familie ser ut, utvider seg stadig. Og nå blir det som kalles «tri-parenting» stadig mer populært i USA. I løpet av de seneste seks årene har minst 12 stater i USA innført juridiske rettigheter for familier hvor tre omsorgspersoner ønsker å være ansvarlig for et barn.
Parforholdet og kjernefamilien er et ideal for mange, men Dagens Næringsliv kan fortelle at aksepten for utradisjonelle familiekonstellasjoner er blitt større de seneste årene. For tre år siden fortalte den da 42 år gamle norske klesdesigneren Leila Hafzi at hun gikk gravid med en jente som skulle få to fedre, et homofilt vennepar hun «fridde» til via Facebook. Denne gang er det historien til en kvinne og to homofile menn som får oppmerksomheten. De har laget barn sammen og skal dele på omsorgen.
Moralske betraktninger er fraværende. Det hele får nemlig støtte fra evolusjonsbiologer, psykologer og sosiologer. Professor Sarah Hrdy kan fortelle DNs lesere at urmennesket ikke ville ha utviklet seg i en moderne retning, eller engang overlevd, om kun fødemor var den som tok vare på sine egne barn. De ville ikke klart seg uten massiv hjelp fra et ekstra sett foreldre. DN makter ikke å stille det avgjørende spørsmålet: Hva er det som ikke er mulig å forsvare ut fra et evolusjonsperspektiv?
DN forteller at familien på fire spiser gjerne middager i fellesskap og tar utenlandsferier sammen. De tre voksne mener samvær og problemløsning de to hjemmene imellom kanskje blir løst mer ukomplisert, enn hos et skilt foreldrepar, da håndteringen av skilsmissebarn kan involvere en sårere og bitrere følelseshistorikk, og forteller at hos dem er krangel et ukjent fenomen:
Vi tre har aldri kranglet, og når alle henter eller bringer Ragna på ballettrening på tirsdager, tar vi en kaffe sammen. Jeg og Jostein som par får også mer tid til hverandre og har mer energi og overskudd de ukene vi har Ragna hos oss. Man slipper å være bakpå hele tiden, sier Morten Skjelgård til DN.
Også psykologen hyller utviklingen. Psykolog Peder Kjøs mener at det er det samme hva en kaller «ekstrahjelpen». Han forteller at babyer i starten av livet velger seg én «hovedtilknytningsperson» og at det ofte er mor:
For barn betyr det lite om ekstrahjelpen fra naturens side kalles mormor eller onkel, enn om en tredjeperson under samme tak eller i samme nabolag kalles far eller pappa.
Men etter hvert både trenger og kan barnet håndtere flere voksenpersoner. Disse vil bare være til mer ressurs for ungen, enn et problem.
For, som Kjøs påpeker, ettersom det ikke er noen garanti for at det bare skaper idyll med to foreldre, kan man ikke avvise andre løsninger:
Og hva alle disse voksne kalles helt juridisk, bryr nok et barn seg lite om, kanskje før et eventuelt arveoppgjør som voksne. Så lenge alle håndterer familiesituasjonene bra og hverdagen er harmonisk, vil unger ha det godt. Hvis det blir mye uklarheter og fravær av forpliktelser, så er det jo ikke bra. Men det er overhodet ingen garanti for at to foreldre bare skaper idyll heller, sier Kjøs.
Tri-parenting er altså et gode, nesten å foretrekke ettersom det gir rom for så mange ulike løsninger:
Han tror kollektive løsninger som tri-parenting vil bli mer populært i fremtiden, ettersom folk snakker friere om personlige erfaringer, ser alternative måter å leve på, samt at generell god økonomi gir folk muligheten til teknologiske fruktbarhetsbehandlinger og friheten til å bo spredt i flere husholdninger, uten å måtte «ende opp i kjelleren hos mor» om man skulle «havne i uløkka».
Fra USA henter DN erfaringer fra tre menn som også er opptatt av det økonomiske aspektet:
Med tre inntekter kan vi bo i et større hus, i et bedre nabolag, i nærheten av en bedre skole for datteren vår. Vi kan lettere ta permisjon, kurs eller reise. Det er generelt mange fordeler med å være tre, sier David Jay som deler på omsorgen til datteren Octavia med de biologiske foreldrene Avary Kent og Zeke Hausfather i San Francisco.
:
I ny ekteskapslov vedtatt i 2009 ble det mulig for lesbiske par å bli foreldre sammen, som mor og medmor. Men det ble fastslått at et barn ikke kan ha både mor, medmor – og en far. Hoderystende erkjenner DN at flere politiske partier virker å være enige om at verken én – eller tre foreldre – skal være normen, at det hellige tallet er to. For DN er ingenting hellig, avisen må selvfølgelig raljere over politiske partier som mener at det beste for et barn er å ha to foreldre, partiene bør jo innse at ideen om to foreldre er en norm som bør endres, og finner en sosiolog som kan forsvare deres angrep på den tradisjonelle familien.
Sosiolog Ingvill Stuvøy, som forsker på familiesosiologi, peker på at kontroll på familien er viktig for de som styrer et samfunn:
Toforeldrenormen står fortsatt sterkt i Norge, selv om flere lever utradisjonelle familieliv med blant annet skeive familier og bonusforeldre. For å forstå hvorfor normen om to foreldre fortsatt står skrevet i norsk barnelov, skal vi huske at familien er en viktig samfunnsinstitusjon. Det er her barn lærer å bli «samfunnsnyttige borgere». Å ha kontroll på denne institusjonen og sikre at den er avgrenset i antall ansvarlige voksenpersoner, kan forstås som viktig for dem som styrer et samfunn.
På spørsmål fra DN om det har det betydning for et barn hvor mange foreldre det har, så lenge alle involverte bryr seg genuint om barnets beste, peker Stuvøy på alle de som blir sårbare (det må være like før DN ringer Knut Arild Hareide) dersom lovverket ikke tilpasses normløsheten, og hvem kan argumentere mot de sårbare?
Jeg har ikke forsket på akkurat det, men både barn og foreldre blir sårbare hvis lovene våre ikke anerkjenner foreldreskapet til alle faktiske foreldre. Velferdsrettigheter mange tar for gitt kan forsvinne, slik som rett til permisjon og sykedager. Norske barn blir i dag laget, og vokser opp med, flere enn to foreldre, så lovverket bør sikre barnet en juridisk tilknytning til alle sine foreldre.
Dagens Næringsliv ser bare positive konsekvenser av det de kaller fler-foreldre-modellen. Hvem kan vel være imot en familiemodell som redder både klima og alt annet vanlige familier bekymrer seg for, og spør derfor sosiologen:
Kan en moderne familie bygget rundt fler-foreldre-modellen være til fordel både for klimakrisen, tidsklemmen, kvinners karrierer, barnas økonomiske rammer – og at single, barnløse menn på 45 pluss ikke trenger å bli valgt vekk av kvinner som venter stadig lengre med å få barn?
Sosiologen synes å ha glemt alt som heter sosialisering innenfor forutsigbare og trygge rammer, at det er en grunn til at vi har forlatt barnehjem til fordel for fosterforeldre og kan knapt vente med å sette i gang:
Spenstig tanke! Vi kan jo håpe at nye måter å organisere familieliv og foreldreskap på kan ha positive konsekvenser for hvordan vi løser utfordringer i hverdagen.
Hva vi kan si, er at dersom pressen, sammen evolusjonsbiologer, psykologer og sosiologer, skal få avgjøre framtidens familiepolitikk, er det bare tilhengere av den tradisjonelle familien som står i fare for å bli marginalisert. Når nye familieformer kan brukes som et argument i alt fra det å redde sårbare mennesker, klimakamp og kvinners karrierer, bør vi ikke bli sjokkert den dagen noen gjør alvor av sin virkelighetsforståelse og omsetter den til praktisk politikk.
