Skriver

Når teologer smugler

I dag smugles en sekulær virkelighetsforståelse inn i kirken, kledd i kristelige begreper som til dels har fått nytt innhold

Smug­ling be­teg­ner vanligvis ulov­lig inn- eller ut­før­sel av varer over lande­gren­se­ne. Men i sin bok «The Di­sen­chant­ment of Se­cu­lar Dis­cour­se» (Har­vard Uni­ver­sity Press, 2010) bru­ker Ste­ven D. Smith ordet smug­ling som meta­for (bil­led­lig ut­trykk) når han ana­ly­se­rer den of­fent­li­ge de­batt.

Smug­ling er da be­teg­nel­se på hvor­dan ar­gu­men­ter brin­ges inn i sam­ta­len mens de un­der­lig­gen­de pre­mis­ser og for­ut­set­nin­ger hol­des skjult på en ufor­svar­lig måte.

Smith er pro­fes­sor i juss ved Uni­ver­sity of San Diego. Hans bok an­be­fa­les varmt.

Smith er klar over at alle sam­ta­ler byg­ger på uut­tal­te for­ut­set­nin­ger. Han vil der­for bare tale om smug­ling der­som pre­mis­se­ne hol­des skjult på en il­le­gi­tim måte.

Smith angir noen ek­semp­ler. Et pre­miss er ikke le­gi­timt der­som det vil være kon­tro­ver­si­elt hvis det kom­mer åpent til ut­trykk. Det samme gjel­der hvis man selv ikke tror på det, men bru­ker det fordi det støt­ter opp om ens kon­klu­sjon.

Et pre­miss er hel­ler ikke le­gi­timt der­som det stri­der mot for­ut­set­nin­ge­ne for den sam­ta­len man del­tar i. Smug­ling kan skje uten at «smug­le­ren» er seg sin hand­ling be­visst. Men smug­ling kan også bru­kes plan­mes­sig for å på­vir­ke and­res tenke­måte.

I alle fall kan det være nyt­tig å ana­ly­se­re ar­gu­men­ta­sjon med sikte på å av­slø­re smug­ling.

Som il­lust­ra­sjon vil jeg vise til De­bat­ten i NRK TV1 10. mars. Der del­tok MF-pro­fes­sor Jan-Olav Hen­rik­sen som tals­mann for at kir­ken må gi grønt lys for kir­ke­lig viel­se av to av samme kjønn.

En av hans be­grun­nel­ser lød slik: Vi har en annen si­tua­sjon enn den som Jesus hadde, vi må nå bruke vår egen for­nuft.

Denne ar­gu­men­ta­sjo­nen gir inn­trykk av at Hen­rik­sens le­gi­ti­me­ring av ho­mo­filt sam­liv bare hen­ger sam­men med at si­tua­sjo­nen har end­ret seg siden Jesu tid. Men hans hold­ning kan til­bake­fø­res til bi­bel­sy­net.

I pen­sum­bo­ken Teo­lo­gi i dag av­vi­ser han at «der­som man kan finne ut av hva Pau­lus eller Peter eller Jesus mente, så er spørs­må­let om den fak­tis­ke sann­he­ten i det de mente, også av­gjort».

Hen­rik­sen mener at Bi­be­len bare er øvers­te norm «når det gjel­der bud­ska­pet om at hva som skal til for at men­nes­ket kan bli rett­fer­dig­gjort ved tro på Jesus Kris­tus». Vi kan altså i dag kor­ri­ge­re Jesus og apost­le­ne i etis­ke spørs­mål.

Dette bi­bel­sy­net kom ikke åpent til ut­trykk i Hen­rik­sens ar­gu­men­ta­sjon. Her drei­er det seg dy­pest sett om synet på Jesu lære­auto­ri­tet og om Bi­be­lens tro­ver­dig­het som vei­le­der til tro, lære og liv i dag. Der­som en teo­lo­gisk de­batt fore­går uten å dis­ku­te­re slike grunn­leg­gen­de pre­mis­ser, blir den både over­fla­tisk og ville­den­de.

Nok et ek­sem­pel. I Af­ten­pos­ten (27/4) går prost Trond Bakke­vig inn for at ho­mo­fi­le og les­bis­ke skal kunne inngå ek­te­skap i kir­ken, med ar­gu­men­tet: «Kir­ken kan ikke svik­te kjær­lig­he­ten. Kir­ken skal tale kjær­lig­he­tens sak – for alle. Kort og godt.»

Bakke­vig smug­ler ved å skju­le at han inn­fø­rer et se­ku­lært kjær­lig­hets­be­grep iste­den­for det bi­bels­ke. Guds kjær­lig­het kom­mer pri­mært til ut­trykk ved at Jesus døde en sted­for­tre­den­de død for våre syn­der, slik at det er mulig å bli frelst fra Guds dom ved troen på Kris­tus.

Vår kjær­lig­het til Gud viser seg i sin tur ved at vi hol­der hans bud (1 Joh 5:2). Kjær­lig­he­ten gjør intet usøm­me­lig (1 kor 13:5). Homo­sek­su­el­le hand­lin­ger er usøm­me­li­ge (Rom 1:28), ja, set­ter et men­nes­ke uten­for Guds rike (1 Kor 6:9). En sann og kjær­lig kirke kan ikke god­kjen­ne ho­mo­filt sam­liv. Den for­ma­ner alle som lever i synd til å om­ven­de seg og få et rett for­hold til Gud.

I sin ut­ta­lel­se høs­ten 2013 for­sø­ker bispe­fler­tal­let å smug­le en kjønns­nøy­tral ek­te­skaps­for­stå­el­se inn i kir­ken til er­stat­ning for den bi­bels­ke (som for­ut­set­ter mann og kvin­ne) idet de ser bort fra det pre­miss­grunn­la­get som skal være av­gjø­ren­de for en re­for­ma­to­risk kirke­lære, nem­lig Skrif­ten alene.

Ja, mer enn det: De smug­ler inn i kir­ken en se­ku­lær­li­be­ral vir­ke­lig­hets­for­stå­el­se og etab­le­rer en post­mo­der­ne syn­te­se mel­lom se­ku­lær og kir­ke­lig tenk­ning.

Se­ku­lær­li­be­ra­lis­mens grunn­tenk­ning kan kort be­skri­ves slik: Alt som skjer, har na­tur­li­ge for­kla­rin­ger. Det fin­nes ingen Gud eller andre over­na­tur­li­ge ve­se­ner. Med døden er alt slutt. Vi skal ikke stå til regn­skap for våre liv.

Opp­lys­nings­ti­den fri­gjor­de men­nes­ket fra re­li­giø­se fore­stil­lin­ger som holdt det nede. For­nuft og vi­ten­skap har brakt oss sta­dig frem­over. Livs­syn og sam­livs­form er en pri­vat­sak.

Hva to voks­ne per­soner vel­ger å gjøre seg i mel­lom, har ver­ken sta­ten eller andre men­nes­ker noen rett til å blan­de seg inn i, så sant det ikke går ut over andre. Sta­tens opp­ga­ver er å iva­re­ta li­be­ra­lis­mens idea­ler om fri­het og like­stil­ling og mot­ar­bei­de dis­kri­mi­ne­ring og in­to­le­ran­se.

Den bi­bels­ke åpen­ba­rin­gen om Gud og men­nes­ket er helt an­ner­le­des. Her står Gud i sen­trum. Han har skapt oss i sitt bilde. Alle har samme men­neske­verd. Men men­nes­ket er falt i synd. Syn­den skil­ler men­nes­ket fra Gud, og ingen kan bli frelst ved egen inn­sats.

Men Kris­tus har båret all ver­dens synd ved sin sted­for­tre­den­de li­del­se og død. Jesus over­vant døden og sit­ter ved Fa­de­rens høyre hånd. Ved troen på ham som frel­ser og herre, kan et men­nes­ke få syn­de­nes for­la­tel­se og bli et Guds barn.

Etter døden vil alle bli stilt for Guds dom­stol. De som i sitt liv tok imot Kris­tus i tro, får evig liv og sa­lig­het i Guds rike. De som ikke har en frel­sen­de tro, vil gå evig for­tapt.

I dag smug­les en se­ku­lær vir­ke­lig­hets­for­stå­el­se inn i kir­ken, kledd i kris­te­li­ge be­gre­per som til dels har fått nytt inn­hold.

Målet er å holde folke­kir­ken sam­let. Her er alt som kan virke an­stø­te­lig fjer­net. Bi­be­len anses som en bok om tid­li­ge­re ti­ders tro, uten å for­plik­te oss i dag. Kir­ken må der­for to­le­re­re et mang­fold av tros­ut­trykk og livs­for­mer. Det tales ikke om en hel­lig Gud som ikke tåler synd. Ingen har grunn til å fryk­te Gud eller for­ta­pel­se. For Gud er kjær­lig­het, og kir­ken må være åpen og in­klu­de­re alle.

Uenig­he­ten om vigs­ling/vel­sig­nel­se av to av samme kjønn er sym­ptom på en kirke­split­tel­se av langt mer grunn­leg­gen­de ka­rak­ter.

Mange bis­ko­per og pres­ter fun­ge­rer som front­kjem­pe­re for en ny folke­re­li­gion som er løs­re­vet fra Bi­be­len. Den split­ter og for­fø­rer. Den er egnet til å gi folk god sam­vit­tig­het mens de vand­rer trøs­tig vi­de­re på den brede vei.

Den sanne kirke er der­imot Guds folk, de som bøyer seg for Kris­ti ord i Bi­be­len og føl­ger ham. Den for­kyn­ner Kris­tus, frel­se­ren fra synd og dom. Den kal­ler til om­ven­del­se og etter­føl­gel­se på den smale veien som fører til livet.

Jon Kvalbein

Dele
Facebook
Twitter
Pinterest
LinkedIn
Andre skribenter
Relaterte saker

Aktivisme på pensum

Kan det forsvares at sentrale aktivister i realiteten blir gitt definisjonsmakt på kjønn og identitet gjennom opplæringen i grunnskolen, også på barnetrinnet? Esben Esther Pirelli