Kan kirken samarbeide med foreningen Fri?

I Dagen 21. og 22. juni kunne vi lese kommentarer fra leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, og Olav Myklebust, medlem av Kirkerådet/Møre Bispedømmeråd. De kommenterte et innlegg fra flere Kirkemøtemedlemmer.

Vi uttrykte der vår dype skepsis til at «FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» skal være premissleverandør og rådgivende organ i LHBT-spørsmål i Den norske kirke.

Både i sammenheng med Kirkerådets rapport om slik kompetanse, og i drøftinger i Kirkemøtet, vises det stadig til «Rosa Kompetanse» som er Fris fagavdeling. Dette er egentlig oppsiktsvekkende, ettersom Fris visjon og program bryter fullstendig med kristen seksualetikk.

Det er dessuten svært tankevekkende at da Kirkemøtet diskuterte og vedtok likekjønnet ekteskap, var det kun snakk om lesbiske og homofile, ikke biseksuelle og transpersoner.

Nå er «LHBT» umerkelig ført inn i kirkens saksdokumenter. Interessant nok er dette begrepet i ferd med å bli utdatert og erstattet med LHBTIQ de fleste steder utenfor kirken. Men snart vil kanskje også Intersex og Queer bli en del av kirkens agenda?

Hvor uenig er Kirkerådet med Fri? Det har de siste ukene vært skrevet en del kritisk om Foreningen Fri og deres Pride-parader. Det er nødvendig med slik folkeopplysning rundt Fris destruktive ideologi som på statens regning trenger inn i skole, barnehage og samfunn. Heller ikke blant kirkeledere møtes ideologien med tydelig motstand.

Både Raaum og Myklebust skriver at Den norske kirke ikke er enig i alt Fri står for. Men de sier ingenting konkret om hva en slik uenighet eventuelt består i. Hvorfor?

Det er naivt å tro at signalene som sendes ved stadig å løfte fram Fri som en verdifull ressurs, ikke formidler anerkjennelse av det de står for totalt sett.

Både Raaums og Myklebusts deltakelse i og promotering av Pride-parader roper høyt om at FRI er verd å lytte til som politisk stemme i samlivsspørsmål.

Og når lokale grupperinger som kaller seg «Bygde-Pride», melder seg inn i Fri i disse dager, jubler mange i Åpen Folkekirke. Er Kirkerådet villige til offentlig å ta avstand fra noe i Fris program, eller er deres lojalitet til den politisk korrekte foreningen større enn vi aner?

Foreningen Fri formidler nytelse og ikke ansvar. Raaum og Myklebust løfter fram troskap som en verdi. Veldig bra! Men Fri står for ekstrem individualisme der selvrealisering er overordnet. Ideologien er blottet for konsekvenstenkning rundt barn, familie og samfunn.

Fri står for etisk relativisme der det verken finnes normer eller avvik. Fri fremmer hedonisme, altså nytelsesmoral. «Har du lyst, har du lov»-prinsippet råder. Likevel sa kirkerådslederen på Skeive dager i Kristiansand i fjor sommer at all ærlig kjærlighet er «verdig». Fri anerkjenner polygami, og teologer er for tiden i dialog med Poly-Norge. Hvor bærer det hen?

Fri sier i sitt familiepolitiske program: «Familiebegrepet skal ikke defineres ut fra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er.» Ord som troskap og trofasthet er totalt fraværende i Fris visjoner og dokumenter.

Fris tidligere leder, Jon Reidar Øyan, var for noen år siden norsk redaktør for boka «Sexguide for homser». Det er rystende og utrolig trist lesning. Vil Kirkerådet anbefale boka?

Også kjønnsmangfoldet som Fri promoterer, er svært urovekkende. Helsepersonell uttrykker uro og bekymring verden over. I England har antall barn og unge med alvorlige forstyrrelser i kjønnsidentiteten blitt mangedoblet i løpet av de fem siste årene. Det har skjedd etter at den nye kjønnsideologien ble vanlig og dermed skaper usikkerhet og utrygghet rundt eget kjønn.

Når noen registrerer seg som bruker på Facebook i England, finnes det nå 71 ulike kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk, kjønn og seksuelle orienteringer å velge mellom. Mann og kvinne er to av dem. Mange unge blir tilbudt «pubertetsblokkerende» medisiner.

For noen ytterst få (en brøkdel av en promille) er identitetskrisen alvorlig og helsepersonell må gå grundig til verks. Men trender og ideologier påvirker kjønnsidentiteten hos store ungdomsgrupper i alarmerende grad.

Myklebust sin fornektelse av at det finnes LHBTere som har fått innsikt i eget liv når det gjelder årsak og virkning med hensyn til sin seksuelle orientering og identitet er tankevekkende. Han fremstiller vår poengtering av dette som et «gufs fra fortiden». I innlegget sitt snakker han om «løse påstander» fra vår side. Men han konkretiserer ikke. Er det en form for hersketeknikk?

Om ikke Myklebust tror at slike LHBTere finnes, ligger det ikke da en diskriminering i å ekskludere slike LHBT-ere i kompetansearbeidet som kirken ønsker å arbeide med? Får ikke mangfoldet som Åpen Folkekirke har som mål, en alvorlig knekk?

Myklebust har helt rett i at personer med LHBT-identitet er forskjellige. Og det var også ett av våre hovedpoeng. Oppleves det truende å vise til undersøkelser som dokumenterer at gutter som opplever overgrep, har opptil seks ganger høyere risiko for å utvikle en homofil livsstil enn andre? Dette gjelder ikke alle, men slike grupper finnes.

Hvorfor fornekter man at usunne relasjoner kan påvirke andre LHBT-personer i deres seksualitet? Kaller vi det sykdom? Nei. Sier vi at det gjelder alle? Nei. Men som svar bedyrer Myklebust altså at slike personer ikke finnes. Det er en ren fornektelse som burde vekke oppsikt.

Vi har hørt mange personlige historier fra mennesker som omfavner Fri sin ideologi. Det er ikke vanskelig å forstå at det i første omgang kan kjennes befriende å leve grenseløst. For hva annet har verden å tilby?

Skal vi innrette oss etter verden? Vi blir som kristne oppmuntret i Bibelen til ikke å innrette oss etter verden (Rom 12,2). Det gjelder også innen seksualitet og samliv. Men vi ser ingen forskjell på Fri sitt program og det den sekulære og postmoderne verden tilbyr.

Nå er det på tide at vi offentlig også får høre stemmen til de med homofile følelser som velger en annen vei enn grenseløs seksualitet. Vi ber om visdom og mot for dem. Deres vitnesbyrd kan bidra til trøst, oppmuntring og veiledning til unge og voksne som ønsker en annerledes livsstil enn hva Fri oppfordrer til.

Vi trenger mennesker innen kirken med slik kompetanse. Et sentralkirkelig organ som Kirkerådet kan ikke overkjøre og diskriminere behovene som denne gruppen av LHBT-ere har.

Vi har etterspurt slik kompetanse i Kirkerådet, men får ingen svar. Heller ingen biskoper har, så vidt vi vet, hevet sin hyrderøst i disse viktige spørsmålene. Da blir Den norske kirkes ord om inkludering svært lite troverdig!