I Subjekt sier Hanne Bjurstrøm at det heldigvis er færre og færre som er skeptiske til skeive og transkjønnede. Hun skjønner ikke at det er aktivismen som kritiseres – og ikke menneskene i den. Videre svartmaler hun meningsmotstanderne med indirekte antydninger.
Hvis det begynner en mannlig førskolepedagog i barnehagen til ungene mine så er det irrelevant for meg om han liker å gå i kjole eller ikke, så lenge han tar godt vare på ungene mine. Problemet oppstår hvis noen – transkjønnet eller ikke – forteller ungene mine ting som ikke er sant.
I februar ble en transkvinne bedt om å forlate et kvinnetoalett i Stavanger. Kvinnelige gjester klaget på en ubehagelig hendelse inne på dametoalettet. Hva denne hendelsen besto i vet vi ikke, men Hanne Bjurstrøm kan fortelle oss at en kunnskapsheving blant befolkningen må til for å unngå dette i fremtiden. Transkvinner er kvinner, sier hun, og de bør få bruke det toalettet de ønsker.
Fra et biologisk perspektiv
Det ser ut til å ha oppstått en hel del forvirring rundt hva kjønn er. For å svare på det kommer vi ikke unna biologien, og dette kan tydeligvis ikke formidles ofte nok. Kjønn er ikke en følelse, det er en biologisk mekanisme for reproduksjon.
Hvordan vet vi hva som er hankjønn og hva som er hunkjønn? Hunkjønn lager store kjønnsceller (eggceller) og hankjønn lager små (sædceller). Antall kjønnskromosomer endrer heller ikke todelingen av kjønn – det er SRY-genet i y-kromosomet som avgjør kjønnet. Biologer hevder derfor at kjønn er helt binært, uten noen form for mellomkjønn.
Men, et menneskes opplevelse av seg selv er ikke en beskrivelse av faktiske forhold, en gjengivelse eller en bekreftelse av virkeligheten.
Det biologiske kjønnet er premissleverandøren for kjønn og for all samtale om kjønn. Ingen hadde snakket om juridisk kjønn, psykologisk kjønn eller kjønnsidentitet hvis det ikke hadde vært for biologisk kjønn. Men du kan godt snakke om biologisk kjønn uten å snakke om juridisk eller psykologisk kjønn, eller kjønnsidentitet. Heller ikke den type manipulering av språket som LDO holder på med, når de sier at «transkvinner er kvinner» endrer dette.
Statlig virkelighetsfjern aktivisme
Når Bjurstrøm og LDO utformer og håndhever lover på bakgrunn av enkeltmenneskers opplevelser av seg selv – istedenfor den materielle virkeligheten – så bør vi spørre oss om vi fremdeles er tjent med å ha en sånn etat. Hvis LDO virkelig mener at transkvinner er kvinner, så innebærer det at det ikke er fysiske forskjeller som skiller kvinner og menn.
Med andre ord: det er ingenting som skiller kvinner og menn. Da har vi vel ikke lenger bruk for noe likestillingsombud?
Nå er ikke denne etaten den eneste forvirra stemmen i norsk offentlighet. Nrk slipper i god propaganda-stil til så godt som bare transaktivister. Dekningen er så skjev at den minner om Øst-Tyske Deutscher Fernsehfunks dekning av Øst-Tyskland.
Påstanden fra transaktivistene er alltid den samme: transkvinner er kvinner, transmenn er menn. Alle som ikke er enige i dette er transfobe. LDO ga verken en forklaring eller en begrunnelse på hvorfor eller hvordan transkvinner er kvinner. Ingen har gitt en forklaring på dette, og det er ikke så rart – for det er ganske vanskelig å gi en forklaring på noe som ikke lar seg forklare.
Absurd
I norsk offentlig skole så står læreren og forteller niåringer at det finnes tre kjønn, selv om biologer hevder at det bare finnes to kjønn. Læreren kunne like greit fortalt ungene at jorda er flat.
I Norge i dag så har vi med andre ord to etater, en presse, og en offentlig skole som forteller barn og unge ting som ikke har rot i virkeligheten. Tror Bjurstrøm virkelig at den tidoblingen vi har hatt ila de siste ti årene av henvisninger til Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens er en organisk endring?
De fleste barn som opplever kjønnsinkongruens finner seg til rette i sitt kjønn i løpet av puberteten, eller før. Både i Norge og i andre land er det registrert et økende antall som angrer irreversibel behandling. Vi har gitt barn og unge en måte å forstå kjønn på som tillater dem å tro at jenter er gutter og at gutter er jenter, og at det går an å være født i «feil kropp».
Denne forståelsen er etter min mening usann, usammenhengende og baserer seg på pseudovitenskap.
I England har Utdanningsdepartementet (tilsvarende Kunnskapsdepartementet i Norge) laget nye retningslinjer der man ikke lenger kan foreslå at et barn er et annet kjønn enn sitt biologiske, basert på barnets personlighet. Skoler skal heller ikke samarbeide med eksterne organisasjoner som produserer materiale som ikke er i tråd med de nye retningslinjene, samt at undervisningsmateriell som omhandler kjønn skal være forskningsbasert.
Dette bør etter min mening være minstekravet, når vi vet at kjønnskorrigerende behandling av mindreårige er skadelig. I England har nå også høyesterett avsagt dom i saken Keira Bell vs Tavistock og gitt Keira Bell medhold – barn skal ikke ha pubertetsblokkere.
At det offentlige Norge ikke tar disse tingene til etterretning, at skolen fortsetter å hevde usannheter det ikke finnes dekning for, og at Helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo gir skadelig hormobehandling til ungdom uten foreldres samtykke – er absurd.
Ordenes opprinnelige betydning
FRI, representert ved Luca Espseth, hevdet i en arrangert samtale på Litteraturhuset i Trondheim at det er transfobt å tildele nyfødte kjønn – som om dette ikke er genetisk bestemt og synlig lenge før fødsel. Det er også transfobt å referere til kvinnelige kjønnsorgan som kvinnelige kjønnsorgan, og mannlige kjønnsorgan som mannlige kjønnsorgan. Man kan isteden referere til vagina og penis, sier hun.
Det er altså ikke bare Bjurstrøm som ikke vet hva kvinner og menn er: Luca forstår ikke at menn blir kalt menn fordi de har penis, mens kvinner blir kalt kvinner fordi de har vagina.
Hva om vi referer til penismennesker og vaginamennesker istedenfor menn og kvinner? Eller mer presist, sædcelleprodusenter og eggcelleprodusenter?
Vi er snart tilbake til start, der ordene «mann» og «kvinne» betyr det de alltid har betydd.
P R
Vi takker for vennlig tillatelse fra forfatter for rett til publisering av kronikken som først stod på trykk i Nettavisen.
