En tidligere juridisk kvinne som krevde erstatning etter at vedkommende følte seg tvunget til å operere bort livmoren, fikk ikke medhold i lagmannsretten, det skriver Rett24.
Frem til 2016 var det et krav om at man opererte kjønnsorganet for at man skulle få bytte kjønn juridisk. En person kunne altså ikke velge å beholde en fungerende livmor og eggstokker, om vedkommende ønsket å stå oppført som «mann» i passet.
I 2016 ble dette kravet fjernet, slik at man i dag kan velge hva slags juridisk kjønn man ønsker å stå oppført med, uten å operere. Men da var det for sent for saksøkeren, som sist uke fikk sin sak avgjort i Borgarting lagmannsrett. Spørsmålet var om staten burde forstått at de begikk et overgrep i 2009.
– Jeg går glipp av veldig mye. Det at jeg ikke kan få barn er noe jeg kommer til å tenke på resten av livet, fortalte mannen i et intervju med VG i fjor sommer.
Borgarting lagmannsrett skriver i sin oppsummering:
En mann som i 2009 hadde gjennomført et irreversibelt steriliseringsinngrep som ledd i kjønnsbekreftende behandling ved Oslo universitetssykehus krevde menerstatning og oppreisning fra staten samt fastsettelsesdom for at norsk forvaltningspraksis og inngrepet var en krenkelse av EMK artikkel 3 og 8.
I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at kravet om menerstatning måtte avvises, mens staten ble frifunnet for kravet om oppreisning og dom for konvensjonskrenkelse. Etter den tidligere folkeregisterforskriften måtte det foreligge en erklæring fra Rikshospitalet som bekreftet at den som ønsket å endre juridisk kjønn, hadde diagnosen F64.0 Transseksualisme og hadde gjennomført en fullstendig kjønnbekreftende behandling som også omfattet et irreversibelt steriliseringsinngrep der testikler eller eggstokker ble fjernet.
Denne rettstilstanden ble endret da lov om endring av juridisk kjønn av 17. juni 2016 nr. 46 trådte i kraft 1. juli 2016. Lagmannsretten kom til at forvaltningen hadde bygget på en riktig fortolkning av dagjeldende folkeregisteforskrift, og at steriliseringsvilkåret heller ikke var i strid med likestillingsloven. Lagmannsretten kom videre til at staten i 2009 ikke hadde en positiv plikt etter EMK artikkel 8 nr. 1 til å sørge for at personer med kjønnsinkongruens kunne endre juridisk kjønn uten først å gjennomgå et irreversibelt steriliseringsinngrep.
Når det gjaldt det medisinske inngrepet, kom lagmannsretten til at staten ikke hadde krenket As rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven. Inngrepet hadde vært medisinsk begrunnet og bygget på et gyldig samtykke. Ankende part hadde ikke sannsynliggjort at samtykke var avgitt under press og derfor var ugyldig. Av samme årsaker var inngrepet ikke i strid med EMK artikkel 3 og artikkel 8. Anken over tingrettens dom ble forkastet.
Men i sin drøfting viser Borgarting lagmannsrett at biologien er blitt irrelevant når kjønnet skal fastsettes. Dommen bygger nemlig på det synet som var lovens utgangspunkt i 2009:
Forvaltningens fortolkning av forskriftens begrep «kjønnsstatus» var basert på en medisinsk-biologisk forståelse av anatomisk kjønn, der det ble lagt avgjørende vekt på produksjonen av kjønnsceller.
A har anført at en slik forståelse av kjønn mangler medisinskfaglig begrunnelse, og var kritisert også i 2009. Han har videre gjort gjeldende at formålet med steriliseringskravet ikke var å bestemme kjønn, men å hindre at transpersoner som hadde gjennomgått kirurgisk kjønnsbekreftende behandling, senere fikk barn.
Det er ingen tvil om at synet på hva som konstituerer en persons kjønn har vært i utvikling både innenfor medisinen og i samfunnet for øvrig, og at denne utviklingen begynte før 2009. Det er heller ingen tvil om at det tidligere fantes holdninger til kjønnsdysfori og endring av kjønn, som vi i dag anser som foreldede. Etter lagmannsrettens syn kan A likevel ikke blir hørt med at forvaltningens praksis i 2009 bygget på uriktig fortolkning av forskriften. Fortolkning av begrepet «kjønnsstatus» som en henvisning til medisinsk-biologisk kjønn var fremdeles i samsvar med alminnelig språkbruk ut fra den generelle samfunnsoppfatningen av kjønn den gangen, og hadde støtte i langvarig, fast forvaltningspraksis. Førstegangsregistrering av kjønn skjedde (og skjer) også på grunnlag av en medisinsk vurdering av anatomisk kjønn. Også dette gjorde det nærliggende å fortolke «kjønnsstatus» på samme måte ved senere endring av kjønn
Et viktig punkt i rettens drøfting, er om saksøker ble utsatt for indirekte diskriminering ved kravet om sterilisering for å få endret juridisk kjønn. Likestillingsombudet var nemlig av den oppfatning at det å registrere kjønn ved fødsel var indirekte forskjellsbehandling av transpersoner:
I sak LDO 2014/840 kom Likestillingsombudet til at praksisen med å registrere kjønn ved fødsel innebar indirekte forskjellsbehandling av transpersoner som ble stilt dårligere enn personer som var født med et biologisk kjønn som samsvarer med deres kjønnsidentitet. Likestillingsombudet kom videre til at det ikke var sannsynliggjort at praksisen med å kreve diagnose, hormonell behandling og irreversibel sterilisering som vilkår for å endre juridisk kjønnsstatus, hadde et saklig formål. Praksisen var derfor i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering § 5.
Lagmannsrettens kommentar til denne påstanden var følgende:
Praksisen med å kreve diagnose, hormonell behandling og irreversibel sterilisering som vilkår for endring av juridisk kjønn var bare rettet mot transpersoner. Det finnes derfor ikke noen gruppe i en «sammenlignbar situasjon». I LB-2018-154220 sammenlignet lagmannsretten transpersoner som ønsker å endre registrert kjønn, med personer som er født med et biologisk kjønn som samsvarer med deres kjønnsidentitet. Det ble vist til at disse ved en feilregistrering enkelt kunne få endret registrert kjønn, ved å framlegge dokumentasjon for sitt biologiske kjønn. Etter denne lagmannsretts syn er ikke denne sammenligningen treffende. I den grad det skjer feilregistreringer av kjønn ved fødsel, vil slike feil naturligvis kunne rettes opp, men det er ikke naturlig å si at personen har «endret kjønnsstatus». Denne type rettelser faller etter denne lagmannsretts syn utenfor bestemmelsen i den tidligere folkeregisterforskriften § 2-2 femte ledd om endring av juridisk kjønn.
Konklusjonen er på denne bakgrunn at praksisen med å kreve irreversibel sterilisering ikke var i strid med forbudet mot indirekte diskriminering i likestillingsloven 1978 § 3.
Les dommen her.
