Lørdag 12. juni deltok syv av Sjøforsvarets fartøyer i en Pride-parade til sjøs i Bergen. I alt sju militære fartøy deltok under paraden. Sjøforsvaret stilte med det gamle krigsskipet KNM «Hitra», kystvaktskipet KV «Tor» og støttefartøyet KNM «Olav Tryggvason», i tillegg til skoleskipene «Kvarven» og «Nordnes» og to lettbåter fra Kystvakten. Skipene heiste Pride-flagget, og det blir stadig tydeligere at vår tids seksuelle revolusjon handler om noe mer enn frigjøring fra gamle normer.
Handlingen til Sjøforsvaret viser at det ikke lenger er nasjonen og kristentroen som skal forsvares, det er Pride-bevegelsen og dens ideologi som har overtatt Forvarets oppmerksomhet. Selv nasjonalstaten forvitrer i møte med den internasjonale Pride-bevegelsen, en bevegelse som forener store deler av den vestlige verden og som i formen minner om tidligere politiske bevegelser med et klart religiøst preg. Vi kan kalle dem politiske religioner. De handlet om mer enn politikk, de var altomfattende og krevde innbyggernes underkastelse.
Pride-bevegelsen har, som andre politiske religioner, et mytisk opphav der man dyrker de gamle heltene. Her er det ikke en lang marsj eller et mislykket kupp man holder fram, men tidligere overgrep og kamp i USA. Stikkordet er Stonewall-opprøret, en rekke voldelige demonstrasjoner anført av medlemmer i homomiljøet i New York i juni 1969 utenfor homo-baren Stonewall Inn. Protestene begynte etter et uventet politiraid på baren og pågikk i to dager. Opprøret regnes som startskuddet på den moderne homobevegelsen, og årlige Pride-parader feires til minne om disse demonstrasjonene.
På samme måte er også regnbueflagget, Pride-bevegelsens symbol, omgitt med historier og dyrkes som hellig. Da noen regnbueflagg ble stjålet fra flaggstenger i Oslo, var reaksjonen til Jon Reidar Øyan, leder i homonettverket i Oslo, talende for hvilken symbolsk posisjon flagget har fått. Til Avisa Oslo sa han:
Til dere som stjeler disse flaggene: For meg kunne dere like gjerne slått til meg med knyttneven i magen. Så opprørt og forbanna blir jeg.
For meg er ikke regnbueflagget bare et flagg. Det ER meg. Jeg føler en enorm glede hver gang jeg ser det vaie fra en balkong, fra en skole, fra et rådhus og jeg drømmer om at det en dag skal vaie i vinden foran Stortinget.
Flagget er utgangspunktet for Pride-paradene, bevegelsens seremonier. Disse paradene dyrkes, de er mer enn en nasjonaldag. De stadfester bevegelsens identitet, og medlemmene krever lydighet, dyrkelse og aktiv oppslutning. Den politiske religionen skal være i sentrum av livet for alle – både hos individer og samfunn. Det hele smeltes sammen. Byer får sine regnbueplasser der flagget skal vaie hver eneste dag, og de som ikke bøyer seg, blir utstøtt fra det gode selskap. Forfatteren J.K. Rowling kan fortelle hvordan det oppleves.
Pride-bevegelsens verdier og ideer blir dermed opphøyd til absolutter. De hevder å representere den sanne vilje av folket. Den er en del av postmodernismen, og som andre ismer kjenner den årsaken og løsningen til menneskets problemer. Det teoretiske grunnlaget blir utledet i bevegelsens «hellige tekster» av teoretikere som Michel Foucault, Jacques Derrida og Judith Butler, og deres ideer har blitt «operasjonalisert» i Yogyakartaprinsippene og stadfestes uten motstand som menneskerettigheter.
Disse prinsippene er blitt utgangspunkt for slagord og formularer som blir helliggjort. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og forsvarssjef Eirik Kristoffersen formidlet dem i sin felles hilsen til landets soldater da de skrev i Forsvarets Forum:
Pride har blitt et flott uttrykk for verdien av mangfold, som mange bittert har måttet kjempe for i mange år. Å være den man er og kunne elske den man vil, er en menneskerett. For oss er det en selvfølge at forsvarssektoren støtter helhjertet opp om Pride.
Det handler altså om å frigjøre seg fra gamle normer og være seg selv. Det er ikke lov å påpeke det opplagte at det ikke er en menneskerett å elske eller innlede seksuelle forhold med hvem man vil. Både alder og slektskap står i veien for dette. Denne forståelsen av menneskets verdighet og anstendighet har lagt grunnlaget for normer som vi nå skal kritisere og forkaste.
På samme måte er påstanden om retten til å få «være den man er» problematisk ettersom den bygger på en tro på at mennesket er noe annet enn sin egen kropp. Det er antikkens gnostisisme som vokser fram, og den moderne utgaven er like religiøs som sitt opphav. Det nye er hvordan den har blitt politisk, og da tåles det ikke innvendinger. Budskapet gjelder alle og indoktrineres fra barnsben av. Selv i barnehager feirer man Pride, der barna lærer bevegelsens prinsipper, og i samfunnet ellers trues motstandere til taushet.
Pride-bevegelsen har antatt politisk-religiøse dimensjoner. Sjøforsvarets markering av Pride bekrefter det, og vi ser hvordan klassiske idealer innenfor politikk, vitenskap, kultur og kristendom taper i møte med en isme hvis svar på våre utfordringer er at sannheten er en fiksjon og at vi kun er oss selv.
