LHBTIQ-personers gudsbilde

Vårt Land fortsetter med sin promotering av LHBTIQ-teologi. Her med en artikkel om LHBTIQ-personers gudsbilde:

Du er ikke god nok selv for den barmhjertige Gud som elsker alle betingelsesløst. Det er tydelige eksistensielle elementer med en religiøs tro. Når man føler at man ikke er ønskelig i guds bilde, kan skammen sette seg ekstra dypt. Det er en tung byrde å bære, sier Ragnhild Narvestad Hungnes til Vårt Land.

Hun er diakon ved Bryn menighet i Oslo. I 2019 skrev hun mastergrad ved VID vitenskapelige høyskole om hvordan synet på homofili kan være med på å endre LHBT-personers gudsbilde og selvbilde. I oppgaven dybdeintervjuet hun syv personer som identifiserer seg med LHBT+-samfunnet, og som har eller har hatt en tilknytning til Den norske kirke eller andre kirkesamfunn.

Akkurat nå er det mye omtalte lovforslaget om forbud mot såkalt konverteringsterapi ute på høring. Forslaget har møtt sterke reaksjoner allerede og debattene rundt innholdet har vært mange. Hungnes mener man særlig bør se nærmere på hvordan konservative menigheter møter LHBT-personer.

– Jeg har vokst opp med en kristendom som, på papiret, skal bygge opp mennesker. Men jeg opplever at den i noen tilfeller også drar mennesker ned, sier diakonen.

Kjenner seg igjen

En av dem som kjenner seg igjen i det er Emilie Nancy Eiken. Hun var medlem i Pinsekirken Tabernaklet og har vært elev ved Danielsen videregående skole, som begge har et konservativt syn på homofili. Verken pinsemenigheten eller skolen har svart på Vårt Lands henvendelser i forbindelse med denne saken.

Både skolemiljøet og menigheten fikk meg til å måtte ta et steg tilbake. Jeg måtte tenke over troen min, og hva den innebar. På en måte mistet jeg den.

—  Emilie Nancy Eiken

Hun forteller at da hun begynte å kjenne på at hun var tiltrukket av jenter, ble hun på skolen møtt med forklaringer som at «puberteten går over, det er mye hormoner, det vil gå over til slutt». Da Eiken hadde vært sengeliggende i en uke, etter en periode med depresjon, følte hun at hun ikke hadde noe annet valg enn å forlate byen og starte et nytt liv i Oslo. Da var hun 18 år. Selv om hun føler seg som en av de heldige, kjenner hun på at sårene stikker dypt.

– Jeg bør nok gå til psykolog, men det er for dyrt. Og siden jeg kom ut såpass tidlig, er jeg nok for frisk til å få hjelp. Også må jeg ha en som kan forstå seg på mine tidligere helvetestanker, og at jeg fortsatt har en viss gudstro som jeg ikke helt vet hva er for noe, sier Eiken.

– Helvetestanker må bearbeides

Funnene i Hungnes’ masteravhandling sammenfaller med Eiken sine følelser. De syv informantene i masteroppgaven har alle endt opp med et relativt positivt gudsbilde. Likevel har noen måtte gå i seg selv og ta et steg vekk fra menigheten sin for å finne ut av hvem Gud er.

– Det blir et for stort sprik mellom det formidlede gudsbildet på den ene siden, og den guden og livet de erfarer på den andre. De må ta et valg. På den måten vil det formidlede gudsbildet miste troverdigheten sin.

Eiken sine helvetestanker er enda et aspekt Hungnes mener må inn i psykologien.

– Hvis de har opplevd å bli fortalt at homofili er en synd og at de havner i helvete, må det bearbeides. Det er en frykt man må forstå. Man kan ikke bare høre at legningen er ok, men man må også nøste opp i frykten for helvete, sier Hungnes.

Med eller uten religiøs kunnskap

Hungnes forteller at skammen i å være homofil i et religiøst miljø, kan variere og se ulik ut. Men når den først har satt seg, ser Hungnes forskjellen i å oppsøke hjelp fra en psykolog med og uten religiøs kunnskap og respekt for religion. For mange som har slitt med å kombinere legning og kristen tro, tror hun dette er essensielt for hvorvidt personen får god hjelp eller ei.

– Ser de på religion som noe å få bort for å oppnå et bærekraftig selvbilde, blir en sentral del av deg avvist. For mange er dette en stor del av selvet og noe man ikke kan legge til side.

Før hadde jeg veldig lyst til å konfrontere ham. Da var jeg kjempesint på Gud. Jeg skjønte ikke hvor jeg måtte være en av de som fikk denne dumme prøvelsen.

—  Emilie Nancy Eiken

Hjemme hos Emilie Nancy Eiken står det stabler med bøker i ulike teologiske disipliner, norsk kirkehistorie, samt bøker i filosofi og etikk. Neste høst fullfører hun bachelor i lektorprogrammet ved MF vitenskapelig høyskole. Hun er nysgjerrig, og spør om funnene i masteroppgaven til Hungnes.

Et av dem er at flere av de som forlater troen sin, fortsatt har et gudsbilde med seg.

– Psykologen må ha kjennskap til at vi alle mest sannsynlig har et gudsbilde, uavhengig om vi tror på Gud eller ei. Og et destruktivt gudsbilde må nøstes opp i, hvis det påvirker selvbildet – selv når personen ikke lenger identifiserer seg som troende, sier Haugnes.

Èn av tre har opplevd uønskede hendelser basert på at de er kvinnelige prester i Den norske kirke.

– En dum prøvelse

Eiken kjenner seg igjen, og nøler når hun blir spurt om hun fremdeles har en tro.

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg kommer alltid til å ha et eller annet innebygd gudsbilde siden jeg er oppvokst med det. Men jeg må nok si nei med det første.

– Om du kunne stilt Gud noen spørsmål, hva hadde de vært?

– Før hadde jeg veldig lyst til å konfrontere ham. Da var jeg kjempesint på Gud. Jeg skjønte ikke hvor jeg måtte være en av de som fikk denne dumme prøvelsen. For det er jo det de sier, at det er en prøvelse som alle andre, at du må stå imot lysten. Også måtte jeg få en så stor byrde. Jeg skjønte ikke hvorfor. Da sa jeg ofte til Gud: «Kan jeg ikke få en annen prøvelse, heller slite med noe gambling istedenfor», sier Eiken.

Startet opp Skeivt Kristent Nettverk

Da hun fortalte om sin seksuelle legning, opplevde hun enorm støtte i kjernefamilien. Moren, faren og en gruppe andre startet Skeivt Kristent Nettverk, hvor også Emilie jobber aktivt i dag. Faren Tor Håkon Eiken har engasjert seg mye offentlig, særlig etter det ferske lovforslaget om konverteringsterapi. Datteren er enig med faren sin og synes heller ikke lovforslaget treffer.

– Slik de ordlegger seg, kommer ingen menigheter til å bli truffet. Det gjelder kun for barn opp til 16 år, mens det burde vært opp til 18 år. Det er først når du er eldre og har jobbet med tankene dine at du tar kontakt med slike tilbud, mener Eiken.

Likevel mener hun lovforslaget bidrar til en holdningsendring.

– Jeg skulle bare ønske at barn og voksne slipper å gå gjennom det jeg har gått gjennom.