Norsk katolsk bisperåd kaller lovforslaget uforsvarlig og at det senker terskelen for statens inngripen i familielivet. Det skriver avisen Dagen.
2. juli i år sendte kulturdepartementet ut høringsnotat om regulering av konverteringsterapi.
Regjeringens forslag er rettet mot «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte (ev. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»
Høringsfristen gikk ut fredag 15. oktober.
En av aktørene som leverte inn høringssvar i siste sving var Norsk katolsk bisperåd. Rådet består av Bernt Eidsvig, biskop av Oslo, Berislav Grgić, biskop av Tromsø og Erik Varden, biskop av Trondheim.
Anerkjenner positiv intensjon
Først anerkjenner de at regjeringens forslag har en god intensjon.
«Den katolske kirke tar avstand fra manipulering av menneskers samvittighet. Derfor anerkjenner vi departementets gode hensikt, men vil holde fram at lovforslaget hviler, prinsipielt sett, på vaklende grunnlag», skriver de.
Biskopene mener at lovforslaget målbærer «en tendensiøs uklarhet som senker terskelen for statens inngripen i familielivet. Det begrenser foreldres og oppdrageres rett til å partiske barn i retning av å løse en opplevd identitetskonflikt ved tålmodig utvikling og modning av selvforståelse.»
Videre reagerer biskopene på forvirrende språkbruk i lovforslaget.
«Seksuell legning og kjønnsidentitet utlegges som om de dreier seg om to sider av samme sak. Begrepene er imidlertid kategorisk ulike og krever ulik medisinsk, pastoral og juridisk tilnærming.»
Diffus forståelse av hva loven skal omfatte
Og videre: «Forståelsen av «konverteringsterapi» er for diffus til å begrunne et lovforslag».
Dette utdyper biskopene ved å vise til en spørreundersøkelse utført av Bufdir (blant 13 aktører «med kjennskap til konverteringsterapi i Norge») hvor respondentene oppgir at konverteringsterapi innebærer alt fra forbønn til resitering av religiøse tekster.«Deltakere i Bufdirs spørreundersøkelse omtaler forbønn, resitering av religiøse tekster, sosialt press, utstøtelse eller utfrysing av trossamfunn, nektet kontakt med familie og «hatefulle, krenkende eller ydmykende ytringer som konverteringsterapi».
I selve lovforslaget er forståelsen av selve begrepet konverteringsterapi innstrammet, og i høringsnotatet står det at: «Det må antas at det blant respondentene kan ha vært noe ulike oppfatninger av hva som ligger i uttrykket konverteringsterapi».
Til dette kommenterer biskopene:
«vi vil hevde at det er uforsvarlig å bygge et så radikalt lovforslag på så diffus kartlegging og et så uklart konseptuelt rammeverk.»
Biskopene tror at den uklare språkbruken kan føre til innskrenket frihet, og viser til kulturminister Abid Rajas kommentar om at høringsrunden kan avdekke et vidstrakt «mulighetsrom».
«Sitatene samlet av Bufdir viser at «konverteringsterapi» i flere miljøer tolkes bredt, og at man ønsker seg tilsvarende omfattende kriminalisering», skriver biskopene.
Staten inn i skrifterommet?
At departementet også ser ut til å bevege seg inn på det domenet som faller inn under skriftemålet, blir også tematisert.
I høringsnotatet heter det:
«Dersom samtalene derimot dreier fra å være samtaler eller veiledning der personen gir uttrykk for sin religiøse overbevisning og sine standpunkter og over til en form der vedkommende går aktivt inn overfor den enkelte med det formål at denne skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, vil samtalen eller veiledningen kunne være behandlingslignende.»
Biskopene innvender at sjelesørgeriske samtaler som skriftemålet nettopp skal «påvirke den skriftende til omvendelse i kristen forstand, mao. til å vende seg bort fra atferd som strider mot Guds bud».
Når departementet i tillegg har en uklar forklaring av hva konverteringsterapi omfatter, vil det i rettslig sammenheng bli en subjektiv avgjørelse om noen faller innenfor eller utenfor det straffbare.
>Avslutningsvis tar biskopene også for seg den formen for terapi og behandling som ikke nevnes av lovforlaget, nemlig «kjønnsbekreftende behandling».
For notatet fastslår at barn har en begrenset modenhet, og dette brukes som begrunnelse for forbudet mot konverteringsterapi:
«Barns evne til selvbeherskelse i følelsesmessige situasjoner (psykososial modenhet) når som regel voksennivå først i 20-årene. Barn har med andre ord begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder, og det er derfor nødvendig å gi barn et særskilt vern mot å bli utsatt for konverteringsterapi.»
Biskopene påpeker at den samme forsiktighet burde vises i forhold til unge med manglende samsvar mellom biologisk og opplevd kjønnsidentitet.
«Det tilsier også tilbakeholdenhet i forhold til medisinsk, både reversibel og irreversibel behandling av unge mennesker med friske kropper, behandling som kan føre til traumer av annen art.»
Oppsummert mener biskopene at lovforslaget er utilstrekkelig fundert og uklart formulert, og de ber derfor om at det forkastes.
