Skriver

Et farlig forbud mot «konverteringsterapi»

Etter VGTV-serien «Homoterapi» med Morten Hegseth høsten 2019, oppsto en mediestorm mot kristne kirkesamfunn og organisasjoner som Til Helhet. I sommer igangsatte Solberg-regjeringen en lovutredning mot «konverteringsterapi». Lovforslaget de landet på, kriminaliserer slik terapi overfor unge under 16 år. Det er grunn til å anta at den nye regjeringen vil arbeide for en ytterligere innstramming.

Dette er en farlig utvikling, for den truer med å ramme helt vanlig kristen tro og praksis. Det er budskapet i høringsuttalelsen fra Norsk katolsk bisperåd. De tre biskopene i Norge, Bernt Eidsvig av Oslo, Erik Varden av Trondheim, og Berislav Grgic av Tromsø, har gått sammen om en uttalelse som problematiserer lovforslaget og de ideologiske premissene det hviler på.

De mener at «konverteringsterapi» er et altfor diffust begrep. Lovforslaget definerer konverteringsterapi som «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

Denne definisjonen reiser mange problemer. For det første sidestiller den seksuell orientering med kjønnsidentitet. Som biskopene påpeker – og her har de nok de fleste fagfolk med seg – er imidlertid begrepene «kategorisk ulike og krever ulik medisinsk, pastoral og juridisk tilnærming».

For det andre tar definisjonen ikke høyde for mennesker som av egen fri vilje kommer til terapeuter eller prester med et ønske om å få bukt med homoseksuelle følelser, eller en opplevelse av kjønnsmessig identitetskonflikt. Dette kan dreie seg om sårbare barn og unge, eller voksne i etablerte forhold der det å leve ut sine følelser ikke er et reelt valg, men vil være til skade for dem selv og omgivelsene.

Å motta hjelp for å komme til rette med en opplevd identitetskonflikt, er en grunnleggende menneskerett. Biskopene skriver at lovforslaget ikke gir «tilstrekkelig rom for menneskets frihet. Ethvert menneske har en naturgitt rett (og, fra et kristent synspunkt, en gudgitt rett) til å anerkjennes som et fritt og ansvarlig vesen».

For det tredje er det uklart hva som menes med ordet «behandlingslignende». Både departementets høringsnotat og biskopenes høringssvar viser til den tyske loven om konverteringsterapi fra i 2020. Her forstås «behandling» utelukkende klinisk, og innbefatter «påvirkning som for eksempel elektriske støt, bruk av medisiner og homøopatiske stoffer». Sjelesorg er dermed ikke omfattet av den tyske loven.

Det norske lovforslaget foretar ikke de samme avgrensningene, men legger opp til en subjektiv og glidende definisjon. I høringsnotatet heter det: «Dersom samtalene […] dreier fra å være samtaler eller veiledning der personen gir uttrykk for sin religiøse overbevisning og sine standpunkter[,] og over til en form der vedkommende går aktivt inn overfor den enkelte med det formål at denne skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, vil samtalen eller veiledningen kunne være behandlingslignende».

Dette beror på en misforståelse av hva kristen sjelesorg er, kanskje også påvirket av en sekularisert protestantisk oppfatning av religion som en privatsak. Som biskopene skriver, ligger det i det katolske skriftemålets natur å ville «påvirke den skriftende til omvendelse» – konversjon – «i kristen forstand, m.a.o. til å vende seg bort fra adferd som strider imot Guds bud og til å nære adferd som er i tråd med Guds bud».

Dersom lovgiver forstår dette som å «fornekte» ens seksualitet eller kjønnsidentitet, vil et av kirkens sakramenter stå i fare for å bli kriminalisert. Da er det ikke lenger snakk om juss, men om hvilken rett man har til å leve etter et annet syn på kjønn og seksualitet enn det staten legger til grunn.

Biskopene skriver at deres høringsuttalelse er «basert på et kristent menneskesyn. Vi observerer at biologisk kjønn er, for det overveldende flertall mennesker, et sikkert fundament for identitetsdannelse, men at noen opplever en smertefull identitetskonflikt. Dem skal samfunnet omslutte med åpenhet og respekt». Rammen for seksuelt liv, skriver biskopene videre, er «den vigslede enheten i ekteskap mellom mann og kvinne».

Disse prinsippene – at den kjønnede kroppen og det heteroseksuelle ekteskapet er normgivende realiteter – ligger til grunn for all forkynnelse og sjelesorg i Den katolske kirke, og i de fleste andre kirkesamfunn i verden.

At den kjønnede kroppen og det heteroseksuelle ekteskapet er normgivende realiteter ligger til grunn for all forkynnelse og sjelesorg i de fleste kirkesamfunn i verden.

Biskopene påpeker at lovforslaget på sin side «posisjonerer seg a priori i kjønnsidentitetsproblematikken». De ser et paradoks i høringsnotatet, som sier at «psykososial modenhet» når voksennivå først i 20-årene. Høringsnotatet konkluderer med at barn har «begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder, og det er derfor nødvendig å gi barn et særskilt vern mot å bli utsatt for konverteringsterapi».

Dette synes å stå i klar motsetning til logikken bak loven om endring av juridisk kjønn fra 2016. Den slo fast at unge over 16 år selv kan søke om juridisk kjønnsskifte. Barn mellom 6 og 16 år kan søke om kjønnsskifte sammen med en eller begge foreldre.

Året før den loven ble vedtatt, skrev daværende helseminister Bent Høie i Aftenposten (1. juli 2015): «Å si at en 16-åring ikke er i stand til å vite sitt eget kjønn […], er ikke å ta dem det gjelder på alvor». Han skrev dette som et svar på Aftenpostens anbefaling om at loven rommet en obligatorisk «refleksjonstid» for barn og unge som vurderte å skifte kjønn og utsettes for hormonell og kirurgisk behandling.

Dette stiller oss overfor en underlig situasjon. Når det gjelder konverteringsterapi, understrekes det at barn har begrenset samtykkekompetanse. Mens når det gjelder kjønnsdysfori, blir poenget at 16-åringer, ja, selv 6-åringer, har slik kompetanse.

Så hva er fellesnevneren mellom disse tilsynelatende ulike konklusjonene? Først og fremst at barn skal overlates til seg selv og sin egen dømmekraft. De skal ta beslutningen om sin identitet helt selv (som igjen forutsetter at det er noe man kan og bør velge).

Men hvordan skal barn og unge kunne skille mellom «genuine» følelser og forbigående følelser av identitetskonflikt, dersom psykososial modenhet skjer så sent, og påvirkning utenfra i tillegg fremstår som noe illegitimt? Som biskopene skriver, bør dette tilsi «ekstrem forsiktighet i møte med unge menneskers opplevelse av identitetskonflikt».

Høringsnotatet går i den stikk motsatte retning. Det skal ikke være lov til å påvirke barnet til å akseptere sitt biologiske kjønn. Dette defineres som konverteringsterapi: Å «endre» eller «fornekte» unges identitet. Samtidig er det nøye med å si at såkalt «kjønnskorrigerende behandling» ikke skal regnes som konverteringsterapi. Hensikten er ifølge høringsnotatet å «beskytte den enkelte mot praksis som har som formål å få personen til å påvirke en annens ‘indre liv’»

Det fører til et spørsmål om hvilken rett foreldre har til å oppdra barn etter naturgitte normer og kristne etiske forpliktelser.

Biskopene kommenterer: «Det hører med til foreldres og oppdrageres ansvar å fostre og fremelske barns identitet. Å forutsette at kjønnsidentitet ikke samsvarer normalt med biologisk kjønn, er å forutsette et partisk menneskesyn utfra hypoteser som mangler tilstrekkelig vitenskapelig underbygging […] Oppdragelse innebærer nødvendigvis at foreldre påvirker barns ‘indre liv’. I vår kulturkrets har dette tradisjonelt vært sett som foreldres ansvar og plikt».

I det «partiske» menneskesynet som biskopene nevner, forstås identitet som rent subjektivt, og noe som ikke skal påvirkes av andre. Jeg-et er noe som konstitueres helt uavhengig av kroppen – på radikalt vis ved kjønnsdysfori («født i feil kropp»), men prinsipielt også for alle mennesker. Hvem jeg er, er noe som eksisterer utelukkende inne i meg selv, uten referanse til kroppen, naturen, eller andre ytre autoriteter i form av religion, kultur eller familie.

Lovforslaget preges følgelig av et uklokt syn på hvordan mennesket danner sin identitet. Livet innebærer for noen mennesker en lang og ofte smertefull, men nødvendig prosess mot en helhetlig menneskelig, åndelig, kroppslig og affektiv modning. Denne modningen forutsetter at det finnes noen positive normer utenfor meg selv som jeg må rette meg etter, og dette kan bidra til menneskelig modning og lykke.

Den katolske kirke og andre kristne kirkesamfunn stiller opp helt klare normer for kjønn og seksualitet. Dem er det mange mennesker som ønsker å leve etter. Når staten vil forby en så ullen definisjon av «konverteringsterapi», er det i realiteten disse normene den vil forby, og muligheten til å leve etter dem. Det er langt utenfor statens mandat og kompetanseområde.

De katolske biskopene avviser lovforslaget i sin helhet. Det bør være til ettertanke for politikerne, andre kirkeledere, og samfunnet for øvrig.

 

Eirik A Steenhoff

Dele
Facebook
Twitter
Pinterest
LinkedIn
Andre skribenter
Relaterte saker
Foto: Vecteezy

Dei instrumentelle andre

  Kva blir overskridande figurar i religions- og kulturhistoria brukt til? Religionshistoria er eit oppkome av fantastiske figurar: jomfruer som får barn, guddommar som er

Foto: Vecteezy

Selektiv kritikk

  Korfor er skepsis og religionskritikk så ujamt praktisert? Året som går mot slutten, har vist oss kor viktig det er å ha kritisk sans

Foto: Anne Kalvig

Menn er kvinner er havfruer

Tru blir fakta og omvendt, og kvinner taper mot ny religion For drygt eitt år sidan skreiv eg i denne spalta om «kjønn som tru».

Når kjønn blir tru

  Transaktivisme med religionsliknande trekk Eg har ofte tatt til orde for at folk skal få lov til å ha og utøva sine magiske og