Peter Risholm svarer Helge Kjuus om mulig biologisk årsak til kjønnsdysfori

I tilsvar til mitt innlegg har Helge Kjuus rett i at forskning på sammenhengen mellom biologi og kjønnsdysfori lett kan feiltolkes. Han mener at studier viser at kjønnsdysfori kan ha en biologisk årsak. Artikkelforfatterne av disse studiene gir selv uttrykk for det uklare tolkningsgrunnlaget, ord som ‘kan’ og ‘muligens’ går igjen. De refererer også til sine funn som hypoteser og preliminære.

Det vi vet, hvilket er redegjort for og som jeg ikke får noe svar på, er at en transpersons hjerne ikke har en anatomi (morfologi) som er i retning av ønsket kjønn – om dette råder det ikke lengre noen vitenskapelig uenighet. I artikkelen «The Neuroanatomy of Transgender Identity» fra 2021 er konklusjonen «Rather than being merely shifted towards either end of the male-female spectrum, transgender persons seem to present with their own unique brain phenotype». Dette er den siste oppdateringen i en stor europeisk studie med deltagere fra store forskningsinstitusjoner. Når transpersoner ikke har hjernen til sitt ønskekjønn så svekker det hypotesen om at det er en biologisk forklaring for å identifisere seg med det ‘andre’ kjønnet.

Psykososial forklaring

Ingen av artiklene det vises til i tilsvaret konkluderer med en biologisk betingelse for kjønnsdysfori. Det eneste artiklene sier, er at dette er mulig; og det er udiskutabelt mye vi ikke vet. Men dette kan’et, som går igjen, er svært langt borte fra et er. Påstanden om genetisk disposisjon fremstår derfor som spekulativ. Forskning og klinisk erfaring tilsier at en psykososial forklaring er langt mer nærliggende som forklaringsmodell.

I tilsvaret er beskrivelsen av kjønnshormonenes påvirkning av hjernen ikke helt korrekt. Det er riktig at oppførselen til de som blir utsatt for hormoner kan påvirkes, men det har ikke lyktes forskere å knytte dette opp mot kjønnsdysfori, eller til identifisering med motsatt kjønn. Det hører med til unntakene at de med kjønnsuttrykk som ikke er stereotype lider av kjønnsdysfori.

Usikker vitenskap

Overskriften i tilsvaret, at «kjønnsdysfori kan være biologisk betinget», kan lett bli feiltolket fordi det gir inntrykk av at teksten gir grunn for det selv om dette ikke er tilfellet. Dette risikerer at f.eks lærere eller prester som har kontakt med unge, videreformidler feil informasjon, som igjen risikerer å ytterligere forverre en ungdoms vanskeligheter med å finne sin identitet. Ungdom trenger støtte i sin søken og sine spørsmål, men de er ikke tjent med feilaktig informasjon som kan befeste en villfarelse – som i verste fall fører til en irreversibel skadelig behandling, dette finnes det nå dessverre flere og flere eksempler på.

At det skal være et biologisk grunnlag for den voldsomme veksten av unge mennesker som i dag mener seg født i feil kropp er en svak hypotese, og unge er ikke tjent med å tro at de har feil hjerne i feil kropp. Det må helsepersonell, pedagoger og andre som er i kontakt med unge ta til seg. Denne spekuleringen er heller ikke å vise transpersoner forståelse. Avslutningsvis påpeker Kjuus viktigheten av å være balansert. Jeg er enig. Jeg vil også tro Kjuus er enig med meg når jeg sier at vi skal være forsiktige med å bruke usikker vitenskap til inntekt for noe vi faktisk ikke kan.

Peter Risholm