Stavanger Aftenblad forteller historien til Ida Fjelde Mæland som fikk muligheten til å få kunstig befruktning etter at Stortinget i 2020 liberaliserte bioteknologiloven.
– Jeg trodde jo jeg ville finne en mann. Jeg trodde jeg kom til å være i par. Få to barn, flytte inn i hus sammen, og hele den pakken der.
For mange år siden lovet Ida Fjelde Maaland fra Jørpeland seg selv at hvis hun ikke fant en partner før hun ble 30, ville hun oppsøke en fertilitetsklinikk i Danmark.
– Men jeg trodde aldri det kom til å skje. Jeg trodde jo jeg kom til å finne noen, sier hun i Aftenbladets podkast «Preg».
I tjueårene hadde hun noen korte forhold, og var på flere mer eller mindre mislykkede Tinder-dater.
– Jeg føler jo at jeg har prøvd. Jeg er sosial, og liker å være ute på ting. Men av og til har jeg selvfølgelig tenkt «hva er galt med meg?». Hvorfor finner alle andre noen, men ikke jeg? Det er jo kanskje litt dumt å si, men … Jeg kjente mer på et savn etter et barn enn en mann.
Var ikke lov
Da bioteknologiloven ble vedtatt i 2003, åpnet den ikke for assistert befruktning for enslige kvinner. Bioteknologirådet evaluerte loven i 2014, og da stemte flertallet for at det fortsatt skulle være slik. Derfor har mange norske kvinner dratt til Danmark i håp om oppfylle barnedrømmen med en sæd-donor.
I 2020 fylte Ida 30 år. Så snart grensene åpnet etter å ha vært koronastengt, ble hun en av disse kvinnene. På to av forsøkene i Danmark ble Ida gravid, men hun ble ikke mor.
– Jeg mistet tidlig. Det var helt forferdelig, sier hun.
Endring i 2020
Underveis i prosessen Ida var i gang med, skjedde det ting hjemme i Norge. Bioteknologirådet sa i en ny avstemming ja til assistert befruktning for enslige. Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og SV ble så enige om en rekke endringer i bioteknologiloven. 26. mai samme år vedtok Stortinget å tillate assistert befruktning for enslige kvinner i Norge. Loven trådte i kraft 1. juli 2020.
Det gjorde at Ida etter tre forsøk i Danmark heller dro til en klinikk i Stavanger for å prøve igjen.
– Vi merket godt med pågang da dette ble lov, sier daglig leder og IVF-lege Olav André Klefstad ved Medicus Stavanger.
Det samme merket Klinikk Hausken.
– Behovet har vært der lenge, og ble ekstra tydelig på grunn av pandemien. For mange ble det vanskelig å fortsette behandlingen i Danmark, og de ventet på at det skulle bli lov i Norge, sier stedansvarlig Arne Schwennicke ved klinikkene i Stavanger og Haugesund.
Det offentlige fertilitetssenteret ved sykehuset i Haugesund har for tiden ikke en aktiv sædbank. Derfor behandler de ikke enslige kvinner nå. I Rogaland er det bare de private fertilitetsklinikkene som gjør det, med sæd fra Danmark.
Legen velger donor
I Norge er det strengere lovgivning for hva man får vite om donorene enn man gjør i nabolandet vårt. Kvinnene kan her hjemme foreslå fysiske egenskaper, men ikke velge selv med hjelp av for eksempel voksenbilder eller stemmeopptak. Loven sier også at det i Norge er legen som til slutt skal velge donor. Kvinnen skal ikke kunne finne ut hvem han er før barnet eventuelt vil det selv.
Ida kunne komme med ønsker for karakteristikker som etnisitet, vekt, hårfarge, øyefarge og høyde. Fra nettsiden til en dansk sædbank plukket hun ut tre donorprofiler hun mente kunne være en bra biologisk far til sine barn.
– Det blir jo litt sånn at du ser for deg hvordan de ser ut, men det er vanskelig. Jeg fikk bare se barnebilder av dem. Egentlig hadde jeg ikke så mange kriterier, men gikk etter litt høye donorer fordi jeg er så lav selv.
<>Kvinnene som kommer til klinikkene i Stavanger, er ofte over 30 år. De har ulik bakgrunn, og ingen yrker eller utdanningsretninger peker seg ut. Fellesnevneren er at de har et sterkt barneønske.
Jeg har et veldig positivt inntrykk av disse kvinnene. De fleste har tenkt på dette lenge. De har kommet til et tidspunkt i livet hvor de tenker at de har lett lenge nok etter en partner, sier Klefstad ved Medicus.
Legene gjør en medisinsk og psykososial vurdering av kvinnene. Da ser de blant annet etter omsorgsevne, gyldig politiattest, om det er medisinske tilstander som gjør at graviditet frarådes og om kvinnen har et godt nettverk rundt seg. Hun kan heller ikke ha en medisinsk tilstand som gjør det vanskelig å ta vare på et barn alene.
– Også par blir vurdert på denne måten, men det er litt ekstra å tenke på når kvinnene er alene. Stort sett er ikke dette noe problem. De som kommer til oss, har tenkt lenge på dette, sier lege Schwennicke ved Hausken.
Etter en slik utredning, blodprøver, ultralyd og en sprøyte som skulle sikre eggløsningen, var Ida klar for et nytt forsøk.– Et halvt døgn etter sprøyten dro jeg inn på klinikken, og så … ja. Det er veldig fort gjort.
Snaut to uker senere kunne hun skimte to streker på graviditetstesten.– Det var en gledens dag, sier Ida.
Mens andre planlegger den nye livssituasjonen med partneren sin, var Ida alene.– Det syntes jeg var helt greit. Jeg har jo vært alene i 30 år, egentlig. Jeg snakket med venninner som har barn, og mor var med noen ganger og handlet inn ting. Det var veldig vanskelig å velge navn. Det var ingen ved siden av meg som sa «Nei, det vil ikke jeg ha».
Sønnen Henrik kom til verden på Stavanger universitetssjukehus i august i fjor. Også da var moren til Ida med.
– Å, det var helt fantastisk å se ham! Det ble sånn det skulle være. Jeg kunne ikke tenkt meg noen andre enn ham.
Til sammen er rundt 80 enslige kvinner blitt gravide etter behandling ved de to klinikkene i Stavanger siden lovendringen i 2020, ifølge tall klinikkene har oppgitt. Noen har ennå ikke født. Til klinikkene kommer det stort sett kvinner fra Nord-Jæren, men enkelte kommer reisende fra Bergen-området og Agder. Flere kvinner er dessuten under pågående behandling, og håper å bli gravide snart.– Ved at det ble lovlig, og nærmere tilgjengelig, tror jeg det ble lettere for mange. Det er et ekstra steg å dra til for eksempel Danmark for å få behandlingen. En annen fordel er at donorene vi tilbyr, er under det norske lovverket. Det betyr at identiteten til donoren skal kunne bli kjent for barnet når det fyller 15, sier Klefstad ved Medicus.
– Vi har mye bedre kontroll over behandlingen når den skjer i Norge. Det er noe Helsedirektoratet er spesielt opptatt av. Vi rapporterer inn alle resultater, og har kontroll over komplikasjoner, omfang, antall flerlinger og så videre, sier Schwennicke ved Hausken.
Å få barn er jo fra naturens side egentlig gratis. Inseminering koster rundt 10.500 kroner for ett forsøk. I tillegg kommer pris på donorsæd, som varierer ut fra hvor mange muligheter man vil sikre seg med samme donor. Grunngebyret er uansett rundt 5000 kroner. Kvinnene som oppsøker klinikkene, er ofte veldig ressurssterke, eller har sørget for at de har økonomien til å dekke behandlingen.– Jeg kunne ikke brydd meg mindre om de pengene. Jeg har aldri savnet dem. Det høres kanskje dumt ut, men jeg går ikke og tenker på det. De pengene er brukt og forsvunnet, så det går greit. Jeg er bare heldig som har denne muligheten. Jeg betaler gladelig for det, sier Ida.
At det er blitt lovlig for single kvinner å få hjelp til å få barn i Norge, kan ha fjernet noen tabuer, tror hun.– Jeg tenker at det vil bli enklere for folk å gjøre det når offentligheten anerkjenner at det er greit. Og kanskje at det er litt lettere å ta valget når det er så nært at du kan gjøre det her. Jeg føler jo ikke selv på at det er tabu, og har ikke hatt problemer med å fortelle det til folk. Jeg har utelukkende fått positive tilbakemeldinger.
Noen fortsatt til Danmark
Noen enslige kvinner velger likevel fortsatt å dra til Danmark for å prøve lykken, av ulike grunner.– Noen ønsker å bruke samme donor som de har brukt for å få tidligere barn, men de har for mye informasjon om donoren til at det er lov å bruke denne i Norge. For andre er det vesentlig å vite litt mer om donor enn man får lov til å vite i Norge. Og så er det noen som trenger eller ønsker behandling som ikke er tilgjengelig i Norge. Det gjelder for eksempel dobbeldonasjon; at man både bruker donert egg og sæd, sier Katinka Tors.
Hun er leder i Forening for frivillig enslige mødre ved assistert befruktning. Facebook-gruppa til foreningen har rundt 450 medlemmer.
– I Danmark er det også fremdeles mulig å velge anonym donor, altså at barnet ikke vil kunne få vite identiteten hans senere. Men jeg har ikke inntrykk av at mange reiser på grunn av dette nå lenger. Det var mer vanlig før, sier Thors.
Ida har nå foreldrepermisjon fra jobben som styrer i en barnehage på Jørpeland. I et nytt enderekkehus med utsikt over fjorden lever hun nå hverdagene sammen med Henrik.– Jeg mangler jo det ekstra paret med hender som andre har, men får mye god hjelp. Jeg er innstilt på å gjøre dette på egen hånd. Hvis jeg aldri finner noen eller treffer noen, så går det helt fint nå, på en måte. Jeg er jo kjempeglad for at det ble som det ble, og kunne ikke tenkt meg å være uten Henrik. Det beste er å ikke være alene lenger.