Ny bok! Document utgir Normløst

Folk i Norge som husker en generasjon tilbake, har i løpet av tiden etterpå vært vitner til noen sosiale forandringer som utgjør en ny seksuell revolusjon.

Den første seksuelle revolusjonen, som fant sted for to generasjoner siden, dreide seg i hovedsak om to ting: en større åpenhet om sex i offentligheten, og en radikalt større tilgang til uforpliktende sex takket være moderne prevensjons­midler. Sex trengte på godt og ondt ikke lenger å være så mye mer enn et nytelsesmiddel.

I årene som fulgte, må familien som institusjon sies å ha blitt svekket, først og fremst på grunn av det voldsomme oppsvinget i antall aborter og skilsmisser. Abort og skilsmisse er dessverre nødvendig av og til, men samfunnet har betalt en høy pris for det store omfanget av begge, all den tid fruktbarheten i de fleste vestlige samfunn nå er blitt katastrofalt lav.

Likevel forandret ikke den første seksuelle revolusjonen i seg selv så mye i de fleste menneskers prinsipielle syn på samliv og ekteskap. Den tradisjonelle familien med mor, far og barn forble en normgivende modell. Også folk som selv ikke levde etter denne modellen, kunne si seg enig i at den burde ha en spesiell status. Det er nemlig mulig å se lenger enn sin egen penistipp eller tilsvarende, og erkjenne at det å tilgodese familiene som er samfunnets naturlige byggesteiner, i lengden er sosialt fornuftig for alle.

Samtidig pågikk en kamp mot diskriminering av seksuelle minoriteter, som åpenbart var viktig fordi flere av deres medlemmer opplevde mye vondt på grunn av ufinheter, av og til også vold, fra omgivelsene. Denne kampen må i dag sies langt på vei å ha blitt kronet med seier. Reell diskriminering av homofile er i dag uakseptabelt. Heldigvis er det også blitt såpass sjeldent at unntakene er i ferd med å bli oppsikts­vekkende nyhetsstoff.

Ett eller annet sted på veien gikk imidlertid denne kampen over fra å være en rettmessig erobring til å bli et maktmisbruk overfor majoriteten med et tradisjonelt syn på samliv.

Nå, noen år senere, har det tradisjonelle, heterofile ekteskapet gått over fra å være normgivende til å bli en samlivsform det ikke er akseptabelt å gi spesiell status. I våre dager har man å anse alle samlivsformer med alle kjønns­identiteter som like bra, det å privilegere den tradisjonelle familien er nå å anse som diskriminering, og det er ikke engang akseptabelt å være kritisk til denne utviklingen eller flagge det tradisjonelle synet.

Hvordan i all verden skjedde denne andre seksuelle revolusjonen, som tegner til å gjøre enda mer skade enn den første?

Hvordan hadde det seg at folk en dag våknet opp og så at de kunne bli rettsforfulgt for å hevde ting de fleste anså som selv­følgelig­heter bare én generasjon i forveien?

Det som har pågått, er et identitets­politisk kupp, der store omveltninger er blitt gjennomført uten nevneverdig politisk debatt. Dette kuppet er temaet for Kjell Skartveits nye bok «Normløst – Hvordan radikal kjønnsteori erobret Norge». Boken, som allerede nå kan forhånds­bestilles, kommer om noen dager ut på Document Forlag, og forfatteren vil selv lansere den under et arrangement i Oslo den 10. oktober. Sett av datoen!

Skartveit tar utgangspunkt i partner­skaps­loven av 1993, som ble vedtatt med sikte på å gi homofile en trygg rettslig ramme om sine samliv, uten at det fikk alarm­klokkene til å ringe særlig høyt hos særlig mange. For de fleste må det snarere ha virket som et fornuftig punktum i en lang og til tider vond historie.

De aller færreste kunne forestille seg hvor mange flere mentale, ideologiske og juridiske barrierer som ville bli brutt i årene som fulgte. I 2008, femten år senere fikk vi en kjønns­nøytral ekteskapslov – en tanke som ville ha forskrekket de fleste bare få år i forveien, men som nå også har erobret Den norske kirke.

Men heller ikke dette, som forfatteren kaller en opphevelse av «den naturgitte koblingen mellom biologiske foreldre og barn», ble noe punktum.

I 2013 kom diskriminerings­loven om seksuell orientering, som skulle «fremme likestilling uavhengig av seksuell orientering, kjønns­identitet og kjønns­uttrykk». Loven inneholdt bestemmelser om delt bevisbyrde, slik at den som ble anklaget for opplevd diskriminering, uansett hvor reell, plutselig ble nødt til å bevise sin uskyld.

Forfatteren kaller den ideologiske utviklingen i disse årene formidabel. Denne nye revolusjonen bringer da også tankene hen på et tog uten bremser. I dag kan en mann forlange å bli ansett som en kvinne, men det stanser ikke der: Langs ferden dukker helt nye seksuelle orienteringer og kjønnsidentiteter opp, og alt har angivelig behov for et vern mot diskriminering som i realiteten blir en krig mot normaliteten. Det handler ikke lenger om vern av seksuelle minoriteter, men om identitetspolitikk og makt.

Samtidig befinner vi oss i en situasjon hvor det i praksis er forbudt å ytre seg kritisk til denne utviklingen, hvilket også utgjør en totalitær vending.

Det spesielle med denne historien er aktivister og embedsverk bereder grunnen for voldsomme endringer som aldri fikk nevneverdig politisk eller offentlig debatt.

Det å gå igjennom historien om det som skjedde, noe ingen har gjort med samme grundighet som Kjell Skartveit, blir dermed litt som å nøste opp i en kriminalsak. Boken hans fortoner seg da nesten også som en kriminalroman, hvor man spør seg når det neste sosiale eller etiske liket dukker opp.

«Mordvåpenet» fremfor noe ser ut til å være de såkalte Yogyakarta-prinsippene, som forfatteren gransker i detalj. Bare få dager etter at den kjønns­nøytrale ekte­skaps­loven ble vedtatt, kom regjeringen med en handlings­plan kalt «Bedre livs- kvalitet for lesbiske, homofile, bifile og trans­personer 2009–2012», hvor det het seg at Norge støtter Yogyakarta-prinsippene, som knapt noen hadde hørt om.

Prinsippene har stor ideologisk sprengkraft, konstaterer Skartveit, som kaller dem «en detaljert manual for hvordan kjønns­aktivister mener stater skal implementere den radikale kjønns­teoriens syn på kjønn, kjønns­identitet og seksuell orientering i sine respektive lands lovgivning». Han legger til: «Hadde man ikke visst bedre, ville man avvist påstanden om Yogyakarta-prinsippene som en konspirasjons­teori.»

Den innholdsrike boken ser videre på etiske konsekvensene av utviklingen og det inter­nasjonale perspektivet på saken, men går også inn på hvordan såvel Den norske kirke som Kristelig Folkeparti (KrF) har forholdt seg til denne revolusjonen. «Normløst» er ikke desto mindre en langt mer politisk bok enn en teologisk.

Skartveits verk er således uunnværlig ikke bare for den som har et konservativt syn på samlivs­politikk, men også for enhver som – uavhengig av eget ideologisk ståsted – vil forstå denne delen av vår nære historie.

Christian Skaug