Tv kanalen SVT har laget en dokumentar om barn og unge i Sverige som lider av kjønnsdysfori. Dokumentaren har navnet Transtoget og er en beretning om hvordan mennesker ødelegges av et helsevesen som bare har en reaksjonsmåte i møte med disse ungdommene, nemlig tilbud om irreversibel kjønnsskiftebehandling. Det er en følge av den seksuelle revolusjonen ingen hadde forutsett. Kampen for å beskytte det man kaller svake grupper fører til at forsvarsløse ungdommer får sine liv ødelagt.
Sverige skakes av en epidemilignende bølge av mennesker som hevder de lider av kjønnsdysfori, og behandlingstilbudet er ikke stort nok. Samtidig er det en vedtatt oppfatning at de som står i kø for slik behandling har en høy risiko for å begå selvmord og at kjønnsskifte er den beste behandlingen det er mulig å tilby, hvilket har store konsekvenser. Den svenske regjeringen ønsker derfor å redusere alderen for når ungdommer kan foreta kjønnsskifteoperasjon uten foreldrenes samtykke fra 18 til 15 år.
Ungdommer i Sverige forteller hvordan de ble tilbudt kjønnsskifte etter bare fem uker med konsultasjoner. En jente sa hun ble tilbudt hormonell behandling ved sitt første møte med sykehuset. Samtidig er det stadig flere som står fram og forteller at de angrer dypt på at de skiftet kjønn. De erfarer at kjønnsdysforien er forbigående, og at en kjønnsskifteoperasjon ikke hjalp. Slike historier kommer ikke bare fra Sverige, også fra Storbritannia vokser gruppen av mennesker som angrer bittert. De innser hva en irreversibel kjønnsskifteoperasjon faktisk innebærer.
I Sverige diskuterer man nå hva som skjer. Men det er noen påfallende begrensninger i debatten. Den holder seg innenfor rammen av det rådende ideologiske paradigmet: Ingen stiller spørsmål ved troen på flytende kjønnsidentitet. Alle som kommenterer utviklingen, mener at årsaken til den voksende mengden av pasienter med kjønnsdysfori skyldes et samfunn med økt aksept for denne lidelsen. Hva de er opptatt av, er at ungdommene det gjelder skal få en best mulig behandling. De som angrer, mener man er et resultat av et helsevesen med dårlig kapasitet. Svenske ungdommer lærer nemlig at noe av det viktigste i livet er å definere seg selv, inkludert sitt eget kjønn.
For det andre er det ingen politikere eller medisinsk personell som våger å stille det enkle, men avgjørende spørsmålet: Kan det være at den økende mengden kjønnsforvirrede ungdommer er et resultat av det som skjer i svenske barnehager og skoler, der barna læres opp til å akseptere troen på flytende kjønnsidentitet og derfor definere seg selv?
Svenske barn har i lang tid vært utsatt for indoktrinering av det vi kaller radikal kjønnsteori, og her frontkolliderer dagens postmodernisme med klassisk vitenskap og kristen tro, men ikke bare der. Også debatten om avkolonialisering av akademia er en del av det samme prosjektet: våre følelser skal definere hva som er riktig, ikke objektive sannheter.
Hva vi er vitne til, er en klar og prinsipiell forskjell mellom en kristen virkelighetsforståelse og sekularismen. Mens kristendommen forkynner at Gud skapte mannen og kvinnen, lærer dagens barn at kjønnet bare har betydning for reproduksjonen, og at resten definerer de selv. Men en tro uten skaper gir mennesket uante muligheter, og hva vi ser i dag, er en kultur som lærer barna å skape sin egen identitet, og at det er det viktigste prosjektet i deres liv. En påstand om Guds vilje med skaperverket blir derfor et moderne kjetteri, og forklarer den intense motviljen mange av dagens sekulære kjenner overfor kristen tro.
Tilhengerne av radikal kjønnsteori hevder de arbeider for menneskets frihet. Men hva vi ser, er en frihet som tvinger et samfunn til å ødelegge sine egne barn.
