Professor Harald Hegstad ved Menighetsfakultetet mener at kristne ikke lenger kan forsvare sin motstand mot homofilt samliv. Ifølge Dagen forklarer han det med at det ikke er mulig å påvise at det forpliktende, likekjønnede samlivet er «mindre moralsk» enn det heterofile samlivet.
Hegstad sier: «Eg kjenner homofile som lever i trufaste forhold, og kan ikkje sjå at det er mindre moralsk enn andre trufaste forhold.»
Selv endret han syn på saken etter det han kaller «møtet med den faktiske virkeligheten». Jeg mener vi bør stoppe opp ved Harald Hegstads forståelse av virkelighet. Det er nemlig liten grunn til å tro at virkeligheten «der ute» er slik han opplever den og argumenterer for.
1. Barn. For det første inkluderer aksepten av det trofaste homofile forholdet retten til barn. Det vil si at dersom vi godtar det likekjønnede ekteskapet, blir vi nødt til å godta planlagt farløshet eller morløshet for barna som disse parene skaffer seg. Hva angår mannlige par, betyr det bruk av surrogati.
Jeg har vanskelig for å forstå at vi som kristne kan akseptere at barn på denne måten løsrives fra den ene delen av sitt kjødelige opphav, og i tillegg gjøres til en vare som kan kjøpes, slik det skjer ved surrogati. Dette er nemlig virkeligheten.
I dagens kulturelle klima er det ikke mulig å argumentere for at lesbiske eller homofile par ikke skal få adgang til barn. Gjør Hegstad det, vil han bli stemplet som like intolerant som de kristne han selv kritiserer. Forskjellen på den tidligere partnerskapsloven og loven om likekjønnede ekteskap er nettopp ekteskapets rett på barn.
2. Skeiv virkelighetsforståelse. Harald Hegstad synes for det andre å overse den virkeligheten som dagens homofile og lesbiske lever i.
Den skeive virkelighetsforståelsen og agendaen aksepterer ikke kravet om et stabilt monogamt forhold. Det er ikke ideologisk mulig å velge et standpunkt mellom den «skeive virkeligheten» og tradisjonell, kristen samlivsetikk.
Vi så dette tydelig etter terroren i Oslo i juni da preses i minnegudstjenesten forkynte at de skeive hadde vist oss at «mangfoldet mellom oss er en gave, en rikdom. Og at mange skeive mennesker har en evne til å utvikle kjærlighet på en måte vi andre ikke kan» (!).
Og i en skeiv gudstjeneste i Stavanger 31. august sa statsforvalter Bent Høie at «kampen ikke er over», og viste til transpersoners kamp.
Det er dyrkingen av et grenseløst mangfold som er dagens virkelighet, og som forsvares av både diskriminerings- og straffelovgivning – ikke det trofaste monogame forholdet.
Vi finner ingen Pride-parader som jubler for trofasthet og forpliktelse. Tvert imot er budskapet retten til å elske (med) den man vil, når man vil og hvor mange man vil.
Pride-agendaen innebærer en avvisning av de fleste tradisjonelle og bibelske normer for samliv, seksualitet og kjønn. I dagens virkelighet er mange seksualpartnere en akseptert norm, og de normene som sier noe annet, forteller staten og kulturen at vi skal være kritiske til. Dette er et uttalt mål som våre barn møter allerede i grunnskolen.
Argumentasjonen fra Hegstad er derfor ikke bare tilslørende, den er også farlig. Den skaper et inntrykk av at det er mulig å si ja til det trofaste homofile forholdet, og å stoppe der. Men det er i praksis ikke mulig.
Dersom alle kirkesamfunn lander på det standpunktet Hegstad anbefaler, vil de like fullt bli angrepet for sin avvisning av den skeive virkelighetsforståelsen.
3. Bibelen og dagens normer. For det tredje er også det trofaste homofile forholdet i strid med Guds ord, selv om Hegstad mener at det ikke tilfelle. Det kolliderer både med Bibelens lære om kjønn og ekteskap, om seksualitet og om barn og foreldreskap.
Det er skeiv teori, eller queer theory, som definerer dagens virkelighetsforståelse, og som Norges lovverk bygger på – ikke Bibelen. I norsk skole har ikke lærere lov til å si til sine elever at en gitt seksuell orientering eller kjønnsidentitet er etisk sett å foretrekke, og det blir undervist i skeiv teologi ved flere teologiske læresteder. De som opponerer, kan stå i fare for å miste både anseelse og karriere.
I dansk kirke diskuterer man nå hvorvidt polyamorøse forhold skal aksepteres. Den samme debatten vil trolig snart komme til norske kirkesamfunn som aksepterer monogame homofile forhold, og da kan ikke Harald Hegstad si at han finner forsvar i Bibelen for å si nei.
De samme argumentene han anvender for å si ja til det monogame homofile paret, kan nemlig uten problem også brukes for å forsvare det trofaste polyamorøse forholdet.
Det er på tide at norsk kristenhet tar inn over seg hvilke ideologiske krefter vi står overfor, og som krever av oss alle at vi bøyer oss. Den radikale kjønnsteorien som Foreningen Fri, Rosa kompetanse, Pride-agendaen og andre aktører promoterer, avviser ideen om at det trofaste monogame forholdet skal være norm for samlivet. Denne erkjennelsen bør også Harald Hegstad snarest ta på alvor
