Høringssvar fra Norges Kristelige Legeforening (NKL) til forslaget om forbud mot konverteringsterapi

Foto: Andrea Piacquadio fra Pexels
Foto: Andrea Piacquadio fra Pexels

Norges Kristelige Legeforening (NKLF) mener at det nye lovforslaget om konverteringsterapi rammer grunnleggende menneskerettigheter knyttet til tanke, religions- og ytringsfrihet og retten til privatliv. Loven kan også være til hinder for at enkeltpersoner som selv ønsker det, mottar og gir veiledning i forbindelse med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Lovforslaget bygger på et svakt empirisk grunnlag og uklar begrepsbruk. Det fremstår totalt sett som en politisk markering overfor et bestemt livssynsbasert syn på kjønn og seksualitet. NKLF støtter derfor ikke lovforslaget.

Bakgrunn:

Regjeringens lovforslag er en kraftig innskjerping av Solberg-regjeringens lovforslag fra i fjor. En lovregulering medfører mange krevende avveininger for å beskytte mennesker mot potensielt skadelige handlinger på den ene siden, og hensynet til viktige menneskerettigheter som tanke-, tro- og ytringsfrihet og retten til privatliv på den andre. NKLF synes at departementet i det forrige lovforslaget hadde drøftet, behandlet og tatt hensyn til disse elementene på en relativt god måte. Disse hensynene er imidlertid ikke ivaretatt i det nye lovforslaget, noe NKLF finner svært bekymringsfullt.

Departementet mente i forrige høringsnotat at et absolutt forbud mot konverteringsterapi uavhengig av alder og andre omstendigheter ikke kunne forsvares fordi det vil være et uforholdsmessig inngrep i grunnleggende menneskerettigheter. Andre land har innført forbud mot konverteringsterapi begrenset til sårbare grupper, i hovedsak barn og unge, fordi et totalforbud ville gripe for mye inn i enkeltindividets rettigheter og ville være et skritt i for autoritær retning. Dette var NKLF enig i. Nedenfor er det trukket frem noen avklaringer som fantes i det forrige lovforslaget, men ikke i det nåværende:

  • Departementet understreker at forbudet mot konverteringsterapi ikke skal ramme samtaler om personers livssituasjon, herunder at en person har vanskeligheter med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Forslaget ivaretar at psykologer, psykiatere, familieterapeuter, prester, forbedere og andre ikke unndrar seg ansvaret for å gå inn i en samtale med personer som ber om hjelp til problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.
  • Departementet understreker også at meningsytringer som kun formidler et religiøst budskap ikke skal rammes av et forbud mot konverteringsterapi, selv om ytringene kan være sterkt ubehagelige for noen. Hensynet til tanke-, tro- og ytringsfrihet og retten til privatliv taler sterkt imot å innføre et straffesanksjonert forbud mot ytringer som ikke rammes av forbudet mot hatefulle ytringer.
  • Dersom forbudet utformes som foreslått i høringsnotatet vil det gi foreldre betydelig rom til å oppdra sine barn i henhold til egen tro og overbevisning og formidling av deres oppfatninger av rett og galt, også når det gjelder seksuell orientering og kjønnsidentitet. Det vil heller ikke være et uforholdsmessig inngrep i retten til religionsfrihet fordi forbudet ikke rammer det å uttrykke personlig religiøs overbevisning eller samtaler om religion, seksuell orientering og kjønn.
  • Å samtale med en person for å støtte valget om å leve i seksuell avholdenhet i tråd med egen religiøs overbevisningen og gi konkrete råd anses ikke som en “behandlingslignende handling” som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte sin seksuelle orientering. Et forbud kan heller ikke ramme gruppesamtaler der personer som ut fra egne overbevisningsgrunner har valgt å leve som enslige eller ikke i tråd med sin kjønnsidentitet. Forbønn vil heller ikke rammes av forbudet.

Vurdering:

“Konverteringsterapi” var inntil nylig et relativt ukjent begrep. Kultur- og likestillingsdepartementets høringsnotat kan ikke vise til norske studier som viser omfanget av såkalt konverteringsterapi, og konkluderer med at det antagelig ikke forekommer i Norge (jf. 3.1). Det er oppsiktsvekkende at et lovforslag som dertil har svært strenge strafferammer, ikke er bygget på relevant empiri.

Høringsnotatet er preget av uklar begrepsbruk. Ordet “konverteringsterapi” er definert som “metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade” (11.1). Det er en så vid definisjon at den kan ramme det meste av sjelesorg og veiledning som tar utgangspunkt i et tradisjonelt/konservativt syn på kjønn og seksualitet. Den kan også ramme foreldre og behandlere som ønsker å hjelpe barn til å komme til rette med kroppen de er født med. Kriteriet for straffebudet er at konverteringsterapien er klart egnet til å medføre “psykisk skade”. Denne skadevirkningen spesifiseres som “depresjon, angst, spiseforstyrrelser, selvmordstanker og posttraumatisk stress” (7.4.4.7). Men formuleringen “klart egnet til” betyr at psykisk skade ikke nødvendigvis må ha inntruffet. Høringsnotatet legger til grunn at man kan foreta en “objektiv vurdering” av at slike handlinger er “av en slik karakter at den sett utenfra er egnet til å medføre psykisk skade” (ibid.). Dette kan imidlertid vanskelig forstås som en objektiv vurdering, men vil nettopp variere ut fra hvilken fenomenforståelse man har, det vil si grunnperspektivet man har på kjønn og seksualitet.

Dette viser at psykisk skade er et vanskelig strafferettslig vilkår. Flere jurister har i denne høringsprosessen påpekt at det er umulig å fastslå på forhånd hvilke handlinger som er egnet til å medføre “psykisk skade” og ikke. Derfor er det også av vesentlig betydning å skjelne mellom frivillige samtaler og tvang og manipulasjon, noe høringsnotatet i praksis ikke gjør (se nedenfor). Vurderingen av skadepotensialet fremstår som i liten grad empirisk forankret, men knyttes til den underliggende virkelighetsoppfatningen man har om kjønn og seksualitet. Denne oppfatningen blir deretter “objektivt vurdert” som egnet til å medføre psykisk skade.

Høringsnotatet legger på denne måten et tendensiøst menneskesyn til grunn og krever at alle andre inntar det samme synet. Selve definisjonen av konverteringsterapi ender opp med å bli tautologisk, det vil si at konverteringsterapi er skadelig fordi det er skadelig – uavhengig det empiriske innholdet.

Denne tendensen blir særlig tydelig i høringsnotatets eksplisitte avvisning av samtykke. Det radikalt nye i dette lovforslaget er at også frivillige samtaler med voksne over 18 år skal forbys. Det begrunnes med at det er “nærmest umulig” å “avgjøre om et samtykke til konverteringsterapi er reelt”, fordi personen kan være påvirket av “sosialt press” (7.3.4.3). Personen kan ha internalisert en “fordømmende holdning til egen kjønnsidentitet eller seksuell orientering” (7.4.4.7).

En voksen person som ønsker å endre sitt liv i pakt med sitt livssyn, betraktes dermed i praksis som ikke samtykkekompetent. Samtykkekompetanse er imidlertid definert ut fra strenge kriterier i øvrig lovverk. Den kan bortfalle bare dersom en person “helt eller delvis”, “på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter” (Pasient- og brukerrettighetsloven, §4-3, annet ledd). Personen må altså ha alvorlig sinnslidelse og anses for å kunne være til fare for seg selv eller andre.

Helselovgivningen har i de siste årene gått bort fra paternalistiske prinsipper og innført autonomi som hovedprinsipp. Her fremstår det som at regjeringen gjeninnfører et paternalistisk prinsipp. Høringsnotatet går ut fra at mennesker som ønsker hjelp til å komme til rette med sin kjønnsidentitet eller seksuelle orientering, er presset av omgivelsene til dette. I praksis innebærer et totalforbud en sykeliggjøring og umyndiggjøring av voksne mennesker på et tendensiøst filosofisk grunnlag.

I den forbindelse er det også verdt å merke seg straffebudets “kollektive begrunnelse”, et begrep som ikke fantes i Solberg-regjeringens lovforslag (jf. 5.1.3). Konverteringsterapi skal forbys ikke bare av hensynet til sårbare enkeltpersoner, men “av hensynet til skeive som gruppe” (5.1.6.2). Dette hensynet vil trumfe retten den enkelte har til å frivillig oppsøke veiledning for å komme til rette med uønskede seksuelle følelser eller kjønnsidentitet. Det viser tydelig at nåværende lovforslag i langt større grad enn forrige lovforslag er bygget på identitetspolitiske premisser. Det fremstår som en politisk markering overfor trossamfunn og enkeltpersoner med et såkalt konservativt syn på kjønn og seksualitet som ønsker å leve i tråd med dette synet. NKLF tar avstand fra tanken om at det skal være straffbart å innta et annet syn enn staten i slike spørsmål.

Et totalforbud vil også kunne gjøre det vanskelig for mennesker som ut fra sitt ekteskapssyn har vansker med å finne noen å samtale med om det de opplever som uønskede seksuelle følelser som gjør livssituasjonen vanskelig. Et eksempel kan være en sjelesørger som blir oppsøkt av en gift kvinne som ønsker å bevare ekteskapet med sin mann. Samtidig har hun bifile følelser som hun ikke ønsker å leve ut i praksis. Hun ønsker derfor hjelp og støtte fra sjelesørgeren til å la være å leve ut sin bifile legning og bevare sitt ekteskap. Sjelesørgeren blir bekymret for å bli anklaget for konverteringsterapi fordi han frykter å bli anklaget for å bidra til at kvinnen fornekter sin bifile kjønnsidentitet. Et totalforbud vil kunne medføre at dette blir en lovstridig samtale, selv om den ville være helt i tråd med kvinnens uttalte ønske.

Et totalforbud kan dermed føre til at sjelesørgere, prester og pastorer og andre veiledere vil vegre seg mot å gå inn i samtaler om kjønnsidentitet eller kjønnsorientering med en voksen person. Det er ikke ønskelig, og i forrige lovforslag påpekte departementet at slike samtaler ikke skal rammes av et lovforbud. Med et absolutt forbud vil det ikke være opplagt. Det er viktig at sjelesørgeriske samtaler og forbønn også skal kunne omhandle spørsmål omkring seksuell legning og kjønnsidentitet når de som oppsøker sjelesorg ønsker det.

Et relatert spørsmål er hvilken myndighet foreldre skal ha til å veilede sine barn. Høringsnotatet sier at konverteringsterapi for barn må forbys fordi barn er “mer sårbare, hvilket maner til særlig forsiktighet ved praksiser som vil kunne påføre dem psykisk skade eller begrense deres utvikling av egen identitet” (5.1.5.3). Det er i seg selv en fornuftig formulering. Men her er det en selvmotsigelse. For i henhold til lov om endring av juridisk kjønn fra 2016 kan barn endre sitt juridiske kjønn fra fylte 6 år, og uten foreldrenes samtykke fra fylte 16. Barn og unge regnes altså som kompetente til å forstå rekkevidden av å “endre kjønn” med påfølgende irreversibel hormonell og eventuell kirurgisk behandling. Samtidig kan det nå bli forbudt for foreldre og terapeuter å gi barn og unge behandling som har til hensikt å hjelpe dem med å komme til rette med kroppen de faktisk er født med. Det er svært viktig at foresatte og helsepersonell bevarer sin frihet til å støtte og veilede ungdom med kjønnsdysfori til å holde seg til en kjønnsidentitet som er i tråd med biologisk kjønn.

Det er også viktig å sikre at psykologer og psykiatere innen BUP-systemet fortsatt vil kunne stille barn og unge med opplevd kjønnsdysfori diagnostiske/kritiske spørsmål. Formålet er å finne ut om det foreligger en kjønnsinkongruens med indikasjon for kjønnskorrigerende behandling, om det er en kjønnsdysfori som kan gå over, eller om det er komorbiditet i form av psykiske lidelser. Det er kjent at enkelte barne- og ungdomspsykiatere i andre land som har innført et konverteringstilbud har blitt anklaget for konverteringsterapi og i noen tilfeller fradømt behandlingsrett etter å ha stilt slike diagnostiske/kritiske spørsmål til barn og unge med kjønnsdysfori. NKLF mener at det er viktig å unngå å komme i en slik situasjon i Norge.

For tiden er det i hovedsak Nasjonalt senter for transseksualisme (NBTS) som vurderer og igangsetter kjønnskorrigerende behandling hos barn og unge. NBTS har solid faglig kompetanse innen fysisk og psykisk helse og sexologi. Senteret arbeider evidensbasert og driver forskning. Mye forskning indikerer at så mange som 60–90% av barn og unge med opplevd kjønnsdysfori faller til ro i sitt opprinnelige biologiske kjønn etter gjennomgått pubertet. På bakgrunn av dette starter NBTS kjønnskorrigerende behandling i hovedsak etter puberteten, fra tidligst 16 år, og bare unntaksvis før puberteten. Fullført kjønnskorrigerende behandling vil oftest gi sterilitet, og det er viktig med en grundig faglig vurdering for å unngå at personer som kan komme til å angre i ettertid får denne behandlingen. Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) og deres undervisningsorganisasjon Rosa kompetanse har som mål at alle barn og unge med opplevd kjønnsdysfori skal få tilgang på kjønnskorrigerende behandling uansett alder. NKLF tar avstand fra dette.

Hvis Rosa kompetanse skal stå relativt alene som skoleringssaktør innenfor dette feltet, er vi bekymret for at det kan komme til å påvirke hvordan spesielt sårbar ungdom ser på sin kjønnsidentitet. Fenomenet “kulturell smitte” er dokumentert på dette feltet og kan føre til en økning i forekomsten av kjønnsdysfori. Dette vil være uheldig, og det er derfor viktig å sikre en mer balansert undervisning på dette feltet. Et eksempel er NBTS, som kan ha et mer moderat og evidensbasert budskap. Det er viktig at slike mer moderate stemmer ikke bringes til taushet gjennom en eventuell anklage om konverteringsterapi eller frykt for en slik anklage.

Mandag 10. oktober 2022

Otto Christian Rø (sign.)

styreleder, NKLF

Eirik A. Steenhoff (sign.)

etikkoordinator, NKLF

Elisabeth Aukrust (sign.)

saksbehandler og fastlege

Dele
E-post
Facebook
Twitter
LinkedIn
Bli med i diskusjonen
Flere

Aktuelle nyheter

Foto fra Vecteezy

Krever ledelsen i Hamar frikirke for mye?

Eldsterådsmedlem fikk ikke reservere seg mot å forkynne Frikirkens konservative samlivslære. Det får Frikirkens tidligere nestleder til å etterlyse tilsynssak. Det skriver Vårt Land. Vårt