Vårt Lands reportasje fra kunstfestivalen Queer Spirit

Tirsdag kveld åpna festivalen Queer Spirit i Kulturkirken Jakob i Oslo. Den neste uka planlegger arrangørene i kunstnerfellesskapet Pride Art å bygge et «skeivt hellig rom» i kirkebygget. Sentralt i programmet står utstillinga av verk fra om lag 75 kunstnere, som på ulikt vis søker å gi et skeivt blikk på tro, religion og spiritualitet.

Festivalen er en fortetta utgave av utstillinga som i fjor utgjorde Olsokutstillingen på Stiklestad, som blant annet vakte oppsikt ved å inkludere en helgenkåring av Kim Friele.

Foruten utstillinga planlegger Pride Art å fylle kirkerommet med performance-kunst, konserter, poesi, teater og undervisning. Blant annet skal det mye omtalte teaterstykket Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning settes opp.

Avisen Vårt Land møter Pride Arts styreleder Frederick Nathanael, prest og kunstner Nils Jøran Riedl og kurator Stian Tjernsmo i de hektiske timene før utstillinga åpner. Vårt Land skriver:

De forteller at idéen bak utstillinga kom etter Pride Arts årlige «Wunderkammer»-utstilling i 2021, hvor de observerte at en overraskende stor andel av verkene tematiserte religion og trosuttrykk.

– Ofte har jo skeive og religion blitt sett på som ei motsetning – fra begge sider. Det har kunsten reflektert også. Men for to år siden så vi en interessant tendens til at verkene i større grad ga uttrykk for en åndelig lengsel og søken, og ikke bare kritikk eller konflikt, sier Nathanael.

Wunderkammer-utstillinga ble anslaget til det som skulle bli et lengre samarbeid med både Stiklestad nasjonale kultursenter og Kirkerådet. Nathanael forteller at utstillinga, og det påfølgende samarbeidet med kirka, så langt har fått store ringvirkninger.

– Det vi ser er at utstillingen er bevegende, den har slagkraft og har vært med på å endre forholdet mellom skeive og kirka. Kunsten når fram og berører på en helt annen måte en aktivisme.

Skal vi ikke fortsette å kjempe? Skal vi bare «ta kampen» steder hvor folk er glad i oss, og holde oss til Pride Park, der vi inviterer allierte til å drikke øl med oss?

—  Frederick Nathanael, styreleder i Pride Art

Brobygging

Dette er i grunn er stort brobyggingsprosjekt, sier de, hvor målet er å legge fra seg noe av det sinnet og sorgen skeive har båret. Det er ei håndsrekning de føler kirka har besvart.

En ting er å gå fra å bli hata til å bli «akseptert». Det er fint å ikke bli hata, men du føler deg ikke hjemme et sted hvor du blir usynliggjort. Med dette prosjektet føler vi virkelig at kirka har omfavna oss, og da starter det en prosess, sier Nathanel.

Selv om utstillinga ifølge dem ble sett av rundt 30.000 publikummere på Stiklestad, forteller de at Kirkerådet har gitt uttrykk for å ville ha Queer Spirit til Oslo. Den er også blitt bestilt videre til flere andre kirker.

Nathanel forteller at han i forrige uke diskuterte utstillinga på en nordisk pridekonferanse forrige uke. Der var det vel liten interesse, sier han.

– Folk skjønte ikke hvorfor vi skulle menge oss med religiøse, der vi veit at vi ikke er velkomne. Men da spør jeg: «skal vi ikke fortsette å kjempe?» Skal vi bare «ta kampen» steder hvor folk er glad i oss, og holde oss til Pride Park, der vi inviterer allierte til å drikke øl med oss?

Ifølge Nathanael må man fortsette kampen der den står, og fortsette å rive ned barrierer. Han har også fått spørsmål om hvorfor man ønsker å engasjere seg i kirka, ettersom «kirka uansett står tom». Da liker han å svare «så flott at dere har oss da, vi kjenner mange som vil komme, vi!»

Det skeive perspektivet på hva det vil si å være kirke kan også utfordre og berike alle sitt bilde av hva det er å være kirke, mener Nathanael.

– Vi har møtt folk etter utstillinga som gråter og sier at dette er det sterkeste møtet de har hatt med Den norske kirke, fordi vi bringer smerten vår inn i kirkerommet, men også håpet. Vi ber bare om å møtes som mennesker, og da smelter alt fra skam, til hat og avstand.

Politisk?

I programmet skriver blant annet Pride Art at et av deres mål er å «utfordre de underliggende maktforholdene hvor etablerte institusjoner styrer hvem som får snakke og hvem som blir hørt».

– Dette må vel kunne sies å også være et politisk uttrykk? Hva tenker dere om kritikken som går på at kirkerommet ikke skal brukes til politiske uttrykk?

– Ja, det er absolutt politisk. Så skal det sies at Kulturkirken Jakob slipper til en del andre uttrykk som vanligvis ikke slipper til i kirkerommet. Men rommet er ikke avvigsla, og det er et poeng for kirka å ha søndagsmesser her – så på søndag skal det være søndagsmesse som en del av festivalen, det er jo spennende, svarer Riedl.

Den oppfatningen deler ikke Nathanael. Han mener det ikke er ei politisk markering, men først og fremst ei kunstutstilling.

– I kulturscenen for øvrig er det en overopphopning av skeive, men det sies ikke høyt fordi det oppfattes som overflødig. Men så fort vi sier eksplisitt at det at det er «skeivt», da blir det plutselig politisk. Jeg mener at det først og fremst er en kunstutstilling, dernest et uttrykk for en åndelig lengsel, sier han.

 

– Ja, men det er også riktig å si at det er politisk. Men det er ikke noe mer politisk enn når Håkon Gullvåg får stille ut i domkirka, sier Riedl.

Det de uansett er enige om, er at en slik innsigelse er et stråmannsargument: Det virkelige problemet folk måtte ha er ikke at det er politisk, men at det er skeivt, mener de.

Kritisk mot Skeivt Kulturår

Sentralt for Pride Art står idéen om «radikal kuratering». Det vil si at det ikke er noen som bedømmer kunsten med tanke på om den holder høy nok kvalitet til å kunne bli utstilt.

Stian Tjernsmo har fått «den umulige oppgaven» med å sy alle bidragene sammen til éi utstilling.

– Hvordan har det vært å jobbe med dette i kirkerommet?

– En stor ære, rett og slett. Jeg meldte meg i sin tid ut av kirka fordi jeg ikke følte meg velkommen. Å få lov til å være en del av det, og ta del i det rommet – også med kunsten jeg selv lager – det kiler i magen. Og det kjennes viktig.

Utstillingen, og prinsippene bak, er også en delvis kritikk på mange andre kulturarrangementer som ble til under Skeivt kulturår i fjor. Ifølge Nathanael og Riedl synliggjorde kulturåret en manglende forståelse for hva skeiv kunst og kultur egentlig er hos mange av de største kulturinstitusjonene.

– Der ble det åpent sagt at de ville fortelle vår historie «fordi den aldri hadde blitt fortalt før». Vi har fortalt vår historie og formidlet vår kunst i 40 år, men så skal den fortelles av velmenende allierte eller folk som ønsker å regnbuevaske sine egne institusjoner, sier Nathanael.

– Det er ikke bare å få tak i én homse og så er du i boks. Det handler også om rammene og premissene rundt. Sånn sett føler jeg at det vi driver med er «skeivere», supplerer Riedl.