Foto: Bernd Klutsch fra Unsplash
Foto: Bernd Klutsch fra Unsplash

Kunnskapsgrunnlaget bak kjønnsinkongruens

 

Kommuneoverlegene i Hammerfest, Sonni Schumacher og Aud Marie Tandberg, redegjør i en artikkel i Hammerfestingen for de norske begrepene kjønn og kjønnsidentitet samt vitenskapelig metode bak kunnskapene vi har om tilstanden kjønnsinkongruens.

I den dagsaktuelle debatten der disse begrepene inngår er det viktig å ha en omforent begrepsforståelse. Kommuneoverlegenes forklaring er i så måte forbilledlig, men når de samtidig ikke har «hørt om noen» som er uenig i at det finnes bare to biologiske kjønn, så er ikke det i samsvar med virkeligheten. I en leder i Tidsskriftet med tittelen Ikke to, men alle kjønn (Tidskr Nor Legeforen nr 19, 2018;138, s 1795) skriver medisinsk redaktør Ketil Slagstad om begrepet interkjønn som et slags bevis på biologisk kjønnsmangfold. Denne påstanden kom uten at det samtidig ble nevnt at «interkjønn» er en genetisk eller hormonelt betinget misdannelse av ytre og indre kjønnsorganer, en tilstand som i Norge forekommer hos 0,2 – 0,3 promille av levendefødte. Med desinformasjon av denne art i et seriøst fagtidsskrift eskalerer forvirringen i den pågående debatten om kjønnsinkongruens og kjønnsmangfold.

Kommuneoverlegene anfører videre at kunnskapsgrunnlaget for kjønnsinkongruens bygger på empirisk forskning som metode. De unnlater å nevne at dette er den mest utilstrekkelige forskningsmetoden vi har i medisinsk og biologisk forskning med betydelig risiko for feilkilder. Forskning drevet etter denne metoden har medført noen av de største skandalene i medisinens historie, jamfør behandlingen med lobotomi.

Gullstandard innen medisinsk forskning er resultater fra randomiserte, kontrollerte studier (RCT), case/control og kohorte studier. Ansvarlige forskere ved slike studier skal være uten interessekonflikter, forskningen finansiert av uavhengige forskningsfond og resultatene publisert i anerkjente fagfellevurderte internasjonale tidsskrifter. Jeg kjenner ingen publikasjoner av slik forskning knyttet til kjønnsinkongruens.

De nordiske landene er kjent for å ha noen av verdens fremste helseregistre, for Norges del er det nok å nevne Fødselsregistret, Reseptregistret, Dødsårsaksregistret og Kreftregistret. Disse utgjør unike forskningsdatabaser som alle er underlagt streng personvernkontroll. Hvorfor er det ingen som har tatt initiativ til etablering av et register for kjønnsinkongruens?

En av de største tragediene for barn og unge med kjønnsinkongruens er at tilstanden av WHO ikke lenger klassifiseres som sykdom, men som en normaltilstand i befolkningen. På hvilket grunnlag klassifiseringen er endret, er uklart. Noe medisinskfaglig kunnskapsgrunnlag er ikke angitt. Mange tilstander som trenger medisinsk behandling, er normalt forekommende i befolkningen. Like fullt defineres de som sykdom, misdannelser eller funksjonshemninger. Kjønnsinkongruens er en stor emosjonell belastning for barn og unge som rammes. Spørsmålet er om tilstanden er noe vi bare må godta for så å videreføre dagens utilstrekkelige og overfladiske medisinske og kirurgiske behandling med det formål å gi en illusjon om «kjønnsskifte». Slik mutilerende medisinsk-kirurgisk behandling ansees altså indisert til tross for at kjønnsinkongruens ikke er en sykdom?

Når kjønnsinkongruens ikke defineres som sykdom, svekkes naturlig nok potensialet for forskning på årsakssammenhenger og risikofaktorer. Medisinsk sett blir WHO`s klassifisering fullstendig meningsløs og et hinder for god oppfølging og behandling. Hvis kjønnsinkongruens er en tilstand som nødvendiggjør omfattende medisinsk behandling, så umuliggjør manglende forskning på årsakssammenhenger ethvert forebyggende helsetiltak. Som samfunnsmedisinere er de to kommuneoverlegene vel kjent med forebyggende helsearbeid der man fjerner eller reduserer risikofaktorer for å begrense risikoen for sykdom. Men det skal altså ikke gjelde kjønnsinkongruens fordi tilstanden ikke ansees som sykdom?

Dette blir desto mer meningsløst når vi vet at personer med kjønnsinkongruens har en klar overvekt av co-morbiditet (tilleggssykdommer) i form av psykiske lidelser som anoreksi, autisme og depresjon. At insidensen (nye sykdomstilfeller pr tidsenhet) av kjønnsinkongruens blant barn og unge har øket med ti-gangen i løpet av en tiårsperiode gjør forskning på risikofaktorer og forebyggende helsearbeid til et brennaktuelt tema. Verre blir det fordi denne økningen av forekomst er begrenset til den vestlige verden og ikke gjenfinnes i Afrika og Asia.

Med bakgrunn i mangelfull og useriøs forskning, blir behandlingen av kjønnsinkongruens i en rapport fra Statens undersøkelseskommisjonen for helse og omsorgstjeneste (Ukom) publisert 9. mars 2023, stemplet som utprøvende (eksperimentell) behandling. Ukom anbefaler at ingen barn og unge gis hormonell behandling før fylte 16 år. Mulig eksperimentell behandling av kjønnsinkongruens er fra flere instanser meldt til statsforvalterne uten at det har skapt reaksjoner fra Helsetilsynets side. Har WHO`s endring av sykdomsklassifiseringen for kjønnsinkongruens hatt innflytelse også i denne sammenheng?

Tematikken rundt kjønnsinkongruens er mangefasettert, men den medisinske og den psykologiske innfallsvinkelen er de to viktigste både hva angår utredning, forskning og behandling. Å beskytte minoriteter og verne om mangfold er riktig og prisverdig, men vi må ikke glemme realitetene i saken, barn og unges emosjonelle smerte knyttet til egen identitet og selvfølelse. Å flytte fokus i retning av årsakssammenhenger og forebyggende tiltak vil være et nytt og helt nødvendig kapittel i historien om kjønnsinkongruens.

 

Fred Andersen, pensjonert kommuneoverlege/førsteamanuensis dr. med.

Dele
Facebook
Twitter
Pinterest
LinkedIn
Andre skribenter
Relaterte saker

Aktivisme på pensum

Kan det forsvares at sentrale aktivister i realiteten blir gitt definisjonsmakt på kjønn og identitet gjennom opplæringen i grunnskolen, også på barnetrinnet? Esben Esther Pirelli