Natte himmelen

Har vi fått en ny statsreligion?

Picture of Kjell Skartveit

Kjell Skartveit

Lektor, forfatter og skribent
KrFs Steinar Reiten forstod at Stortinget er i ferd med å ta Norge i en totalitær retning, men talte for døve ører. De andre partiene var bare opptatt av likhet i seksualitet og kjønn, og hvordan alt annet krenket.

Er vi i ferd med å få et nytt offisielt livssyn, et nytt normativt utgangspunkt for den norske stat? Politikere som vanligvis hyller religionsfrihet og den sekulære statens religionsnøytralitet, viste under debatten knyttet til den såkalte «homoterapien» på Stortinget 11. desember en nesten grenseløs iver til å regulere de mest intime forhold i menneskelivet.

Det var liten vilje til å heve blikket, og stille det egentlig eneste naturlige spørsmålet: Hvordan ble en slik sak relevant for et demokratisk lands lovgivende forsamling?

Svaret bør bekymre de fleste av oss, for det var klare konturer av et nytt livssyn som ble hyllet og løftet fram denne dagen, et livssyn våre folkevalgte forventer at vi alle bøyer oss for. Det var knapt en demokratisk debatt med rom for uenighet.

Representanter fra alle partier, med unntak av KrF, gjorde alt de kunne for å forsikre oss at vi alle hadde rett til å være den vi mener vi er. Det ble sagt det handlet om menneskerettigheter, ikke for å beskytte oss fra staten, men fra medmennesker.

KrFs Steinar Reiten forstod at Stortinget er i ferd med å ta Norge i en totalitær retning, men talte for døve ører. De andre partiene var bare opptatt av likhet i seksualitet og kjønn, og hvordan alt annet krenket. Våre folkevalgte var ikke så interessert i hva som skjedde med friheten, statens nye livssyn er nemlig ikke en privatsak.

Frps Sivert Bjørnstad sa det slik: «Dersom det er religionsfrihet som legitimerer en praksis som er skadelig for unge mennesker, er det noe alvorlig galt med måten vi praktiserer religionsfrihet på».

Det handlet om å fjerne alt forsvar for tradisjonelle normer, eller som MDGs Per Espen Stoknes sa: «Selv om vi på mange måter er kommet langt i Norge med å utjevne sosiale forskjeller, er normene som gjelder kjønn og seksualitet, fremdeles trange. Normene skaper minoriteter, og minoriteter er spesielt utsatt for undertrykkelse».

Og med det ble det så altfor tydelig hvor våre lovgivere mente problemet var: Våre normer. Man kunne like gjerne sagt kristen tro.

Normer har nemlig et utgangspunkt, og det moralske utgangspunktet for våre tradisjonelle normer knyttet til kjønn og seksualitet er kristendommen og Jesus Kristus, og han var ikke særlig opptatt av det moderne og å tilfredsstille omgivelsene.

Snarere tvert imot. I motsetning til vår nye religions presteskap, inviterte han mennesket til forandring, en hellig relasjon, et rent liv og et kall om å tåle alt, krenkelse inkludert. I kristen tro kalles det helliggjørelse.

For den moderne sekulære politikeren er det blasfemi, for når målet er et hundre prosent likestilt samfunn, kan man ikke akseptere en tro som forkynner det stikk motsatte: at frelsen ligger i å fornekte seg selv og følge ham, Jesus Kristus, en Gud som ikke tilbyr den likheten i normer de moderne sekulære drømmer om, men som derimot gir oss friheten tilbake.

Det er derfor naturlig at Stortinget bruker så mye energi på å diskutere hvordan de kan endre våre holdninger og normer, og være villig til å vedta lover som regulerer de mest intime forholdene mellom mennesker. Det er følelsene som står i sentrum, og da er vi ikke lenger et klassisk demokrati, men et emokrati, der målet er å fjerne alle handlinger og uttalelser lovgiverne mener krenker.

Selv det å forhindre kjønnsforvirrede ungdommer å ødelegge sin egen kropp, denne moderne formen for kjønnslemlestelse, kan man ikke akseptere. Det er ikke uten grunn at Stortingets familie- og kulturkomite innstendig ber regjeringen fremme forslaget om å inkludere seksuell orientering og kjønnsidentitet i straffelovens §185. Påstanden om to kjønn som et biologisk faktum oppfattes som krenkende. Vi skal nemlig alle definere oss selv.

Et livssyn som handler om den totale likheten i normer, vil følgelig kreve den totale toleranse. For når vi alle er like, også de som påviselig ikke er like, må samfunnet tolerere enhver form for individuell frigjøring, hvor absurd den enn måtte framstå.

Vi skal akseptere alt og være «fullstendig åpne» for alt. Alt annet er diskriminering. Derfor blir de svikere, både de som oppsøker hjelp til endring i seksuell orientering og kjønnsidentitet, og de som til tilbyr denne hjelpen. Moralen blir fravær av enhver moralsk overbevisning. At religionsfriheten angripes, synes ikke å bekymre våre politikere,

Det er det moderne sekulære samfunnet i få setninger. Det er lett å forstå at dette samfunnets livsanskuelse ikke gir rom for den kristne tros normer for kjønn og seksualitet. Forkjemperne hevder de dyrker mangfoldet, men der er det paradoksalt nok ingen frihet tilbake. Statens nye religion er nemlig ikke en privatsak.

På trykk i Dagen 2. januar

Dele
E-post
Facebook
Twitter
LinkedIn
Bli med på diskusjonen
Andre kommentarer