Foreldres posisjon i forslaget til forbud mot konverteringsterapi

Norge er i ferd med å få en lov mot konverterings­terapi som sprenger rammene for hva staten i et demokrati tradisjonelt har sett som sin oppgave å regulere. For å forsvare dette ønsket forteller departementet en historie som er vanskelig å få øye på og overser den som virkelig finner sted. Realiteten er at staten gjør det den kan for å dekke over en tenkning som er en trussel mot barn og ungdommers helse. Og for å få til det, må også barnas foreldre rammes. Det er nemlig klart at forslaget til ny lov inkluderer foreldrene.

Men hvordan kan regjeringen forsvare et slikt angrep på foreldenes autonomi?

For det første er det avgjørende for departementet å slå fast at det å hjelpe mennesker tilbake til biologien er svært farlig, enten det er fra homofili til heterofili, eller fra et opplevd kjønn og tilbake til personens biologiske kjønn.

Departementet skriver blant annet:

Konverterings­terapi innebærer en uakseptabel innblanding i personers seksuelle orientering og kjønns­identitet, som er fundamentale aspekter av en persons identitet. Det er dokumentert at slike handlinger kan ha svært store skade­virkninger på den psykiske helsen til de som utsettes for dette. Utenlandske under­søkelser viser at konverterings­terapi gir økt risiko for angst, depresjon, selvmords­tanker og selvmords­forsøk. Slike handlinger fører også til skam og selvforakt, og konflikter eller brutt kontakt med familie og sosialt miljø. Eksistensen av konverterings­terapi rammer ikke bare de personene som utsettes for handlingene – det rammer også skeive som gruppe. Det bør ikke kunne aksepteres at det finner sted handlinger som bygger på at noens seksuelle orientering eller kjønns­identitet er feil og at denne kan «kureres», «fjernes», undertrykkes eller tilsvarende gjennom bruk av ulike metoder. En aksept for slike handlinger i samfunnet bidrar til å skape og opprettholde diskriminering, minoritets­stress og sosialt press overfor en sårbar gruppe, og rokker ved grunn­leggende samfunns­verdier som frihet og likeverd.

En litteratur­gjennomgang av forskning om konsekvensene av konverterings­terapi listet opp følgende skade­virkninger: redusert seksuell opphisselse og seksuell dysfunksjon, skam, indre konflikt, redsel, lav selvtillit, økt depresjon og angst, fobier, selvmords­forsøk og -tanker, økt aggresjon, internalisert homofobi, traumer, konflikt med foreldre og øvrig familie, tap av religiøs tro og død

Mange er bekymret for at loven vil gripe inn i familiens indre liv og foreldres rett til å hjelpe sine barn, og til dem er det bare en ting å si: Det er grunn til å være bekymret. Departementet er nemlig ikke redd for å vise at foreldre utgjør en trussel ettersom de selv etter departementets oppfatning er med på å utføre en slik terapi:

En amerikansk undersøkelse fra 2020 viser at foreldre og foresatte også er utøvere av konverterings­terapi. 245 lhbt+-ungdom deltok i studien. I studien fremkom det at foreldrene/foresatte selv forsøkte å endre barnas seksuelle orientering, eller at de tok initiativ til at barna skulle bli utsatt for konverterings­terapi av andre.

Videre viser kunnskaps­oversikten til Bufdir at konverterings­terapi i enkelte situasjoner er selvpåført, mens andre ganger er helse­personell, sosialfaglig personell, religiøse rådgivere, foreldre/foresatte eller likepersoner involvert.

Bufdirs kartlegging kan tyde på at konverterings­terapi i Norge i hovedsak foregår i en religiøs kontekst (trossamfunn, religiøse organisasjoner og andre religiøse aktører) og i nære relasjoner (foreldre/foresatte og annen familie).

Departementets henvisninger til aktuell gjeldende lovgivning er rystende, og det av den enkle årsak at det finner sted i en kontekst der det man drøfter, er de som ønsker å beskytte barn fra å få ødelagt sine liv gjennom irreversibel hormon­behandling og kirurgi. Departementet viser til at barneloven skal forhindre overgrep og sikre barnets autonomi, samtidig som man peker på barneverns­loven som gir staten rett til å treffe vedtak om å overta omsorgen for et barn dersom det blir utsatt for manglende omsorg eller trakassering. Underforstått: Å bidra til konverterings­terapi  kan føre til at foreldre mister omsorgen for sine barn.

Barnelova § 30 inneholder regler om innholdet i foreldre­ansvaret som gjelder personlige forhold for barnet, og som får anvendelse når barnet er under 18 år. Barnet har krav på «omsut og omtanke» fra de som har foreldre­ansvaret, og foreldre­ansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, jf. første ledd. Barnelova § 31 gir barn rett til å medvirke til avgjørelser som gjelder dem selv, og foreldrene skal lytte til barnet før de tar avgjørelser om personlige forhold for barnet. De skal legge vekt på barnets mening etter alder og modenhet. Barnet må ikke bli utsatt for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for fare eller skade. Dette gjelder også når volden blir brukt som del av oppdragelsen av barnet. Bruk av «vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode», jf. barnelova § 30 tredje ledd. Det følger av Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) punkt 6.7 side 39 at: «[f]orbudet omfatter alle måter å skade, skremme, ydmyke eller krenke barnet på uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunn­leggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket.»

Barnevernsloven

Nemnda kan treffe vedtak om å overta omsorgen for et barn. Dette kan skje for eksempel dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i 30 Prop. 132 L 2022–2023 Endringer i straffeloven (konverterings­terapi) hjemmet, se barneverns­loven § 5-1 bokstav a og c. Dette vil også omfatte tilfeller hvor barnet utsettes for psykisk sjikane, trakassering, eller vedvarende mindre overgrep. Om konverterings­terapi vil omfattes av § 5-1, må vurderes konkret av barneverns- og helsenemnda i lys av omstendig­hetene og barnets situasjon.

Menneskerettigheter er ikke en utfordring ifølge departementet:

Etter departementets vurdering er ikke Grunnloven og inter­nasjonale menneske­rettslige forpliktelser til hinder for å kriminalisere den type handlinger som departementet foreslår at skal rammes av straffebudet. Tvert om mener departementet at det etter omstendighetene følger av EMK at staten er forpliktet til å straffe­forfølge denne typen handlinger. Samtidig mener departementet at det i lys av både menneske­rettighetene og kriminaliserings­prinsippene er viktig at forbudet ikke går lenger enn det som er nødvendig, og at straffebudet må utformes så klart og presist som mulig.

Departementet skriver at dersom det er gitt et virksomt samtykke, inkludert fra foreldre, skal dette tillegges betydning i vurderingen av om handlingen «krenker en annen». Etter dagens forståelse av menneske­rettighetene, er det en viss adgang til å legge begrensninger på den private autonomien hvis handlingene som forbys, har et tilstrekkelig skade­potensial. Etter departementets syn bør det på denne bakgrunn kunne legges til grunn at handlinger begått med et virksomt samtykke, kan medføre straffansvar så fremt handlingen etter en helhets­vurdering har et særlig skade­potensial.

Departementet mener dessuten at  det følger av EMDs rettspraksis at ikke enhver handling som er inspirert, motivert eller påvirket av religiøs tro, utgjør religions­utøvelse i artikkel 9 sin forstand, og argumenterer derfor for at et forbud mot konverterings­terapi enten ikke griper inn i religions­friheten, eller at et eventuelt inngrep kan forsvares som et forholds­messig nødvendig inngrep.

Hvilke handlinger bør rammes?

Vi bør derfor ikke bli overrasket over at departementet fremholder at det å anvende metoder med formål om å få et barn til å endre, undertrykke eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønns­identitet «vil kunne ha særlig stor innvirkning på barnets selvfølelse og identitets­utvikling». Basert på barns sårbarhet og makt­forholdet mellom barn og de som utfører slike handlinger, var departementets syn at «barn bør beskyttes mot alle metoder som anvendes med formål om å få dem til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønns­identitet» og at anvendelsen av slike metoder «alltid vil medføre risiko for å påføre et barn psykisk skade». Departementet mente hensynet til presisjon og forut­beregnelighet talte for at dette skulle fremgå uttrykkelig av lovteksten. Foreldre blir også rammet av departementets ønske om å «beskytte» barn og unge.

Dette betyr at vurderingen av om en handling utført overfor barn er straffbar, ville bero på om handlingen var å anse som en «metode» og om formåls­vilkåret var oppfylt, altså om formålet med handlingen var å få et barn til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønns­identitet:

Departementet erkjente at det kunne oppstå vanskelige gråsoner. Når det gjaldt foreldres påvirkning overfor barn, uttalte departementet blant annet at «der foreldre formaner eller råder et barn til å avstå fra å ta pubertets­blokkere og lignende til det har nådd en viss alder og modenhet ikke straffes for overtredelse av et forbud mot konverterings­terapi».

Her bør vi legge merke til at departementet aksepterer at foreldre prøver å forhindre barn i å begynne med hormoner o.l., men ikke at de prøver å få barna til å returnere til biologiske realiteter.

Sterk betoning av barnets behov for autonomi:

Departementet er avhengig av å understreke barnets behov for autonomi, men det store paradokset er at samtidig som departementet mener at barn ikke har samtykke­kompetanse til konverterings­terapi, mener de samtidig at barn under 18 har samtykke­kompetanse til å gjennomgå kjønns­skifte. Ja, det er til barna beste å bli beskyttet mot de som ønsker å hjelpe dem mot et kjønns­skifte:

Departementet legger etter dette til grunn at det foreslåtte forbudet mot konverterings­terapi, hvor det er et vilkår at gjernings­personen må «utsette» barnet for handlingene, enten utgjør et forholds­messig inngrep i retten til oppdragelse, eller ikke griper inn i den slik den er definert i EMDs rettspraksis.

Manglende straffe­forfølgning av slike handlinger kan etter omstendig­hetene utgjøre et brudd på sikre­plikten etter EMK artikkel 3 og artikkel 8. Etter norsk lov setter barnelova § 30 tredje ledd rammer for hvilke handlinger som foreldre kan påføre barnet i oppdragelses­øyemed ved å liste opp handlinger foreldre ikke kan utsette barnet for. Etter tredje ledd skal barnet:

«[i]kkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld og når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.»

Departementet mener at barn har, i likhet med voksne, rett til å utvikle og bestemme over sin egen identitet, jf. EMK artikkel 8, som gjelder «enhver», FNs konvensjon om barns rettigheter (barne­konvensjonen) artikkel 16 om barns rett til respekt for sitt privatliv og barne­konvensjonen artikkel 8 om barns rett til å bevare sin identitet. Departementet mener at seksuell orientering og kjønns­identitet er grunn­leggende deler av en persons identitet, og nyter således et sterkt vern etter EMK art. 8. Det er derfor et aldri så lite paradoks at det samme departementet ikke er opptatt av hva som finner sted i norsk skole der elevene nettopp oppfordres til å stille spørsmål med egen identitet.

Med tanke på hvor alvorlig departementet anser konverterings­terapi, er drøftingen fra departementet logisk og forutsigbar. Også foreldre kan straffes. Det foreldre har lov til, er å drøfte, eller prøve å forhindre at barn starter opp med behandling av hormoner ol. Men også her er det en grense, husk bemerkningen om barnevernet. Det er ingenting i teksten som tyder på at foreldre skal få lov til å prøve å endre identiteten, dvs gjøre bruk av konverterings­terapi, til barn som allerede har gått gjennom det vi kaller en sosial transisjon. Det er etter departementets oppfatning en menneske­rettslig plikt å beskytte barna mot dem som prøver å «tilbake­stille» barna til biologien, denne beskyttelsen gjelder åpenbart også overfor barnas foreldre.

Forslaget om forbud mot konverterings­terapi er ikke et demokrati verdig. Det er derimot et godt eksempel på en stat som har tatt på seg en formynder­rolle vi forbinder med helt andre samfunn.