Foto: Taylor Flowe fra Unsplash
Foto: Taylor Flowe fra Unsplash

Fra trygge til utrygge rom?

På en barneskole en plass på Sunnmøre, fikk en sosiallærer for noen år siden disponere ett av skolens grupperom i samtale med elever som trengte spesiell oppfølging. Samtalene tok utgangspunkt i den enkeltes behov, enten det handlet om sorg og lengsel etter en fraværende far, eller det handlet om angst og depresjon. Samtalene kunne handle om lav selvtillit, eller ha en tilnærming til psykososiale symptomer.

Det var trygt i det rommet, for det var lov til å sette ord på alle tanker, følelser og erfaringer. Det var trygt i det rommet, fordi sosiallæreren ikke hadde annen agenda enn å lytte og stille spørsmål. Som hjelpemiddel brukte sosiallæreren gjerne verktøyet «psykologisk førstehjelp». Det handler om å gjøre bevisste tankevalg ut fra forståelsen av at det ofte er tanker som skaper redde eller selvkritiske følelser.

Nye flagg på døra

En dag da sosiallæreren kom på jobb, hang et regnbueflagg sammen med et transflagg på døra til grupperommet. Helsesykepleieren som nylig hadde fått tilgang til samme rom på en ledig dag i uken, hadde hengt opp flaggene. Sosiallæreren reagerte spontant og tok kontakt med vedkommende. Sammen med helsesykepleierens leder, ble det et møte på grupperommet få dager senere. Sosiallæreren uttrykte en bekymring over at rommet ikke lenger var trygt for elevene. Helsesykepleiren så annerledes på det. Hun var selv skolert med kurset Rosa Kompetanse i regi av Foreningen Fri. Det ble en grei samtale, til tross for ulike meninger.

Sosiallæreren tok i etterkant kontakt med kommunalsjef for oppvekst, for å klargjøre hvorvidt det er uproblematisk å henge opp slike flagg på en skole. Henvendelsen gikk gjennom e-post, og media plukket den opp. Lokalavisen laget fete overskrifter om sosiallæreren som ikke ville at pride- og transflagg skulle brukes i skolene. Dette ble starten på en netthets som utviklet seg raskt i lokalmiljøet. Og naturligvis ble det en påkjenning for flere. Sosiallæreren endte opp med å melde saken til det lokale politiet, der hun fikk medhold i at netthetsen var svært kritikkverdig. Men utover det, gjorde de ingenting.

I mellomtiden fikk sosiallæreren svar fra kommunalsjef oppvekst, om at det ikke var tillatt med politiske symbol i skolen. Sosiallæreren fikk gode støtte-erklæringer både på Facebook og i lokalavisa, blant annet fra helsefagfolk som delte hennes bekymring over alle konsekvensene av Rosa kompetanse i skolen.

Ikke lenger plass til sosiallærer

Da timeplanen skulle legges for neste skoleår, var det pluselig ingen ressurser tilgjengelig for en sosiallærer, og indirekte ble det forklart med «hendelsen» i avisa. To foreldre hadde klaget. De ønsket ikke at deres barn skulle gå på en skole der det jobbet en pride-kritisk sosiallærer.

Flaggene ble likevel fjernet på døra til grupperommet, men noe utrygt var likevel kommet inn i skolemiljøet. Det ligger nemlig en agenda bak teoriene i radikal kjønnsideologi. Alle normer skal brytes, det er et eget mål i seg selv. Det uvanlige og sjeldne avviket skal normaliseres og heies fram. Elevene kan som kjent, i møte med teorier om å være født i feil kropp, utvikle alvorlige forstyrrelser i sin identitetsutvikling.

Helsesykepleiere har siden kommet og gått. De er flotte, omsorgsfulle personer. Men de har fått med seg en rosa lærdom, som slik jeg ser det, kan gjøre selv det minste grupperom utrygt.

Elevene ble den tapende part

Jeg kjenner naturligvis alle detaljene i den saken, for det var jeg som var sosiallærer i 11 år. Den delen av arbeidsoppgavene, var den viktigste kilden til glede og motivasjon i jobben min. Jeg visste jeg kunne utgjøre en forskjell i enkelte barn sine liv. Jeg så engstelige barn bli tryggere og elever med lav selvfølelse, vokse i tro på at de var verdifulle og «dugelige».

Det er ikke synd på meg. Jeg har fremdeles en meningsfull jobb, med andre arbeidsoppgaver. Selv om eksludering på arbeidsplassen kan være en del av vår tids forfølgelse, var det først og fremst elevene som ble den tapende part i denne saken. Mine politisk ukorrekte synspunkter fikk konsekvenser. Jeg er forøvrig villig til å miste jobben min, i stedet for å lyve til barn om at de kan bytte kjønn.

Legg forresten merke til at det alltid er barna det går utover når noen tror på skeive teorier! Hvem skal tale deres sak, om ikke vi voksne?

 

Først publisert på Verdinytt

 

Rikke Grevstad Kopperstad

Dele
Facebook
Twitter
Pinterest
LinkedIn
Andre skribenter
Relaterte saker

Aktivisme på pensum

Kan det forsvares at sentrale aktivister i realiteten blir gitt definisjonsmakt på kjønn og identitet gjennom opplæringen i grunnskolen, også på barnetrinnet? Esben Esther Pirelli