Det har vært mange advarsler om hva som kan skje når samfunnet lovfester en skeiv virkelighetsforståelse, definerer LHBTIQ-bevegelsen som sårbare grupper og bestemmer seg for å prioritere denne gruppen med tanke på asyl- og flyktningepolitikken. I Sverige har vi nylig fått et eksempel som viser at det meste er mulig – bare du definerer deg korrekt.
Det er Human Rights Service som skriver:
Den marokkanske kvinnen søkte asyl i Sverige i 2017. Da hevdet hun å trenge beskyttelse fra sin egen onkel i hjemlandet. Men Migrasjonsverket avslo søknaden og hun ble utvist, melder Samnytt.
Klage og nye opplysninger
Hun klagde på avslaget til migrasjonsdomstolen, og la til nye opplysninger. Hun bemerket nå at hun er lesbisk.
Det skapte imidlertid et problem for migrasjonsdomstolen da homoseksualitet nylig er blitt asylgrunn i Sverige, og denne opplysningen var ikke behandlet i den opprinnelige søknaden. Ergo måtte saken behandles på nytt i Migrasjonsverket.
I den nye, og skal vi si «oppdaterte», søknaden var hun ikke bare lesbisk, men hun lider også av kjønnsdysfori (manglende samsvar mellom en persons kjønnsidentitet og medfødt kjønn). Hun leverte attester fra en psykolog og kurator som understøttet kjønnsdysfori, samt brev fra kvinner som bekreftet at de hadde sex med henne.
Nytt avslag
Migrasjonsverket tvilte imidlertid fortsatt. Blant annet mente de at hun ikke på en troverdig måte kunne redegjøre for «følelsen av å identifisere seg som en mann». De viste også til at «informasjonen hennes er uklar og samsvarer ikke fullt ut med informasjonen fra vitnet». Samtidig legger Migrasjonsverket til at de anser at «seksuell legning og kjønnsidentitet, hvis det kan sannsynliggjøres, er tilstrekkelig for en kvinnes beskyttelsesbehov i forhold til Marokko».
Men siden de ikke trodde på denne kvinnen ble det et nytt avslag – hvorpå hun på nytt sendte klage til migrasjonsdomstolen.
Troverdig nok
Til domstolen forteller hun at hun ved 12-årsalderen har kommet til at hun er homoseksuell og siden tenårene har hun ikke opplevd seg som en kvinne, men som en mann. Hun skal ha tatt kontakt med en interesseforening for transpersoner i Sverige og hun skal også ha kontaktet helsevesenet for å få «behandling for sin kjønnsdysfori». Sistnevnte kunne hun ikke få, da hun ikke hadde oppholdstillatelse.
Migrasjonsdomstolen kommer til at kvinnen er troverdig nok:
«Det kan anføres at A ikke fortalte om sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet før etter at Migrasjonsverket besluttet å avslå hennes asylsøknaden. A har forklart dette med at hun først etter å ha mottatt støtte og hjelp, gjennom bl.a. samtalekontakt med en kurator, våget å fremføre sitt asylgrunnlag knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Domstolen anser at denne forklaringen, som støttes av en attest fra kuratoren, fremstår som akseptabel.»
