I et debattinnlegg i avisen Dagen, skrive biskop Halvor Nordhaug at skuespillet Himmelens dronning krysser en viktig grense, samtidig som han skriver at det unektelig virker temmelig spesielt, men at det i utgangspunktet ikke er en umulighet at Jesus var en transperson. Biskopen mener at teateret slik kan
få fram det allmenne ved inkarnasjonen. Jesus er Guds sønn som ble et menneske som oss. Han er ikke bare Jesus fra Nasaret, men Jesus Kristus som vil være en bror og en frelser for alle uansett tid og sted, nasjonalitet, kjønn, legning, kjønnsidentitet eller hva det skal være.
Biskopen mener at det derfor kan lages bilder av Jesus Kristus fra ulike tider og kulturer – som asiat, afrikaner eller som ung nordisk mann slik han er malt av Henrik Sørensen i Hamar Domkirke. Han mener også at Jesus derfor kan fremstilles med trekk fra en minoritetsgruppe, som for eksempel i en transpersons skikkelse.
Men biskop Halvor Nordhaug mener at skuespillet tråkker over en viktig grense når Jesus i stykket sier:
«Jeg vet at min mor og far elsket med hverandre. Og jeg vet ikke om de gjorde det i misjonærstillingen, eller om hun var øverst, eller om de gjorde det som hunder.
Men de gjorde det i hvert fall mot slutten av mars, da vinteren var over og våren var helt i sin begynnelse. Jeg vet ikke om de hadde glede av det, mamma sa aldri noe om det. Men jeg håper de hadde det, jeg håper de nøt det, for nytelse er hellig, glede er hellig.
Og det er grunnen til at jeg lenge etterpå, veldig så lenge etterpå, fant opp nattverden. Så vi kunne spise sammen, og tilby hverandre kroppene våre, og si ‘dette er min kropp’, og drikke sammen, ‘dette er mitt blod’, og så nyte og glede oss som om vi var ved tidens ende, og takke, ‘takk, du min elskede, takk, du min kjærlighet’, og så gå glade hjem.»
Han kommenterer dette sitatet slik:
Men tjener det denne saken, og bygger det ned fordommer at Jesus som transperson selv latterliggjør troen på jomfrufødselen, og at en seksualisert farget fremstilling av nattverden legges i Jesu munn?
Mye kan tåles i et kirkerom, også av benektelse eller karikering av innholdet i kirkens tro, såfremt det ikke blir stående alene. Men det skjer her, og ordene legges attpåtil i Jesu egen munn.
Jeg vil mene at her krysses grensen for hva Guds hus kan romme.
Les hele innlegget her: Dagen
