Biskop Nordhaug uttaler seg uten faglig basis når han snakker om mulige skiller i hjernens biologi hos transpersoner sammenlignet med resten av befolkningen.
Biskopen viser til de svært sjeldne DSD-diagnosene XX-menn og XY-kvinner for å forklare kjønnsdysfori. Det er svært sjelden tvil om kjønn hos barn født med DSD (disorders of sex development), og DSD innebærer ikke kjønnsinkongruens. I Klassekampen 22. januar kan man lese om hvordan kjønnsaktivister holder denne pasientgruppen som gisler – en pasientgruppe som har bedt eksplisitt om å holdes utenfor den kjønnsideologiske agendaen.
Når biskopen stiller spørsmål rundt DSD-tilstander relatert til en «feilflytting» av SRY-genet og hjernekjønn, så er dette en feilslutning og en avsporing. At kjønnsdysfori skyldes en slags intersex for hjernens utvikling, finnes det ikke støtte for – heller ikke med utgangspunkt i XX-menn eller XY-kvinner. Så få som 0,018 prosent av befolkningen kan ha disse sjeldne diagnosene, og enda færre rammes av diagnosene biskopen viser til. DSD-tilstander brukes ofte av kjønnsaktivister som en falsk somatisk forklaring på transidentitet, men transpersoner har som de fleste en helt normal kromosomfordeling og ingen DSD-diagnose.
Norge følger retningslinjene til Endocrine Society. Fordi det florerer så mange feilaktige påstander om kjønn, kom de i 2021 med en offisiell uttalelse som stadfester at det kun finnes to kjønn, differensiert i hunkjønn og hankjønn, basert på disposisjon for å produsere eggceller eller sædceller.
Biskop Nordhaug uttaler seg uten faglig basis når han snakker om mulige skiller i hjernens biologi hos transpersoner sammenlignet med resten av befolkningen. Vi har sett forandringer i hjernen hos personer som lever med psykisk sykdom eller betydelig psykisk press. Og for unge som opplever kjønnsdysfori, finner man i ulike undersøkelser at 75-88 prosent har andre alvorlige psykiske diagnoser i tillegg. Dette kan forårsake endringer i hjernens morfologi.
Biskopen er i konflikt med dagens konsensus når han sier at det kan være kjønnsvariasjoner, «også biologiske», som gjør at hjernen kan ha en «feminin programmering, mens kroppen ellers er mannlig». I England støtter NHS (National Health Service) og Mermaids (Europas største organisasjon for transpersoner) at man i engelske skoler ikke skal si at det er mulig å være «født i feil kropp». Samme forsiktighet burde også etterleves i Norge.
Det sirkulerer dessverre flere svake studier som forsøker å antyde at transpersoner er født i feil kropp. Men dette er studier som ikke justerer for psykiske lidelser, minoritets-stress eller seksualitet – noe som gjør disse studiene ubrukelige. I 2011 justerte forskerne Savic & Arver for dette og viste at transpersoner ikke har forandringer i hjernen i retning kjønnet de ønsker å være.
>Det er vanskelig å skille mellom mannlige og kvinnelige hjerner etter at man «normaliserer» for størrelsen, men det finnes noen få egenskaper (tross stor variasjon) som skiller seg ut i gjennomsnitt hvis man ser på store grupper. Men i 2021 skrev 34 forskere i en stor europeisk studie publisert i The Journal of Sexual Medicine at de små forandringene man ser i hjerner hos transpersoner, ikke er i retning mot det kjønn de ønsker å være. Det råder nå så godt som fullstendig konsensus om at det i en transpersons hjerne ikke er biologiske spor som tilsier en hjerne som ligner ønsket kjønn.
Bobler på sosiale medier
I tillegg til alvorlige psykiske diagnoser, samt svake eller negative sosiale relasjoner, er dette sårbare unge som blir trukket inn i ei boble på sosiale medier. Jenter blir til eksempel fortalt at løsningen på deres problemer er å fjerne sine voksende bryster og begynne å spise mannlige kjønnshormoner. De må få høre av ansvarlige voksne rundt seg noe helt annet enn at de er født i feil kropp. En viktig del av løsningen er å utvide rommet for hva det er å være gutt og jente.
Biskop Nordhaug bruker samme argumenter som aktivister for å rettferdiggjøre medikalisering av et voksende antall helt friske kropper. Han bør rydde opp i sine uttalelser. Den store gruppen unge som i dag søker hjelp og behandling for kjønnsdysfori, samt deres behandlere, må ta innover seg at påstanden: «Det kan være en fysisk realitet bak opplevelsen», ikke har støtte i medisinsk vitenskap.
