En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Markus 1, 3-11)
Det er vanskelig å nærme seg kristen tro uten å bli berørt av den kjønnsligheten som dominerer fortellingene i Bibelen. Søndagens hovedtekst var hentet fra Markus 1, 3-11 og handler om da Johannes døper Jesus. For mange er det i tillegg en bekreftelse på treenigheten, idet Gud sier til Jesus, og den hellige ånd kommer over ham som en due: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede». Det er en Gud som er tydelig alt fra skapelsen av: Det var til mann og kvinne han skapte oss, og det var i et hellig ekteskap vi var ment å leve, mellom mann og kvinne, på samme måte som vi var ment å leve i en relasjon til Faderen.
Den ideologiske revolusjonen vi er vitne til over hele den vestlige verden, bygger på det vi kaller en postmoderne virkelighetsforståelse. Den vokste fram i etterkrigens Frankrike, og tok et oppgjør med modernismens tro på at det var mulig å finne en objektiv sannhet ved vår egen fornuft. Sannheten ble subjektivt betinget, og etter hvert ble denne måten å forstå verden på altomfattende.
Nå tar den også et fullstendig oppgjør med en skapertro som inkluderer kjønn og en familie bygget på kjønn, og skal vi forstå hva som skjer i USA, må vi ta på alvor hvor viktig troen er for Republikanere. Det handler ikke bare om valgjuks, men om frykten for hva Demokratene er villige til å gjøre med tanke på tradisjonelle demokratiske verdier som religionsfrihet og ytringsfrihet.
Da demokraten Emmanuel Cleaver åpnet den 117. sesjonen i den amerikanske Kongressen, avsluttet han bønnen med ordene «amen and a-woman». På samme tid vedtok Representantenes hus et nytt regelverk for språkføringen: Det skal bli kjønnsnøytralt. Ingen ord som antyder noe om kjønn, skal aksepteres.
Dette er ikke enestående for USA. I Norge fikk vi i desember et forslag til ny barnelov. NOU-en der forslaget drøftes og presenteres, bærer navnet «Til barnets beste», og loven skal selvfølgelig være kjønnsnøytral. Vi kan blant annet lese:
Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral slik at benevnelsene «mor», «far» og «medmor» ikke benyttes i loven. I tillegg til ønsket om å inkludere alle former for familier er det viktig for utvalget å gå lenger i likestilling mellom heterofile og homofile par som kan bli foreldre etter loven. Av kapasitetshensyn har utvalget likevel ikke gjennomført den kjønnsnøytrale terminologien fullstendig i lovutkastet, men utvalget har forsøkt å bruke fellesbetegnelser som erstatning for ordene «mor», «far» og «medmor» der det er mulig. I bestemmelsen om morskap vises det til «den» som føder barnet, og ikke «kvinnen», og slik inkluderes også juridiske menn som føder barn.
Om morskap presiserer utvalget følgende:
Utvalget ønsker å tilstrebe en lov som i størst mulig grad inkluderer ulike familiekonstellasjoner. Utvalget vurderer at det ikke er nødvendig at bestemmelsen viser til «kvinnen» som føder barnet, men at det heller skal vises til «den» som føder barnet. Bestemmelsen vil da inkludere de juridiske menn som føder barn. Når det er mulig å endre juridisk kjønn og fortsatt føde barn, ser utvalgets flertall ikke gode grunner for at bestemmelsen skal begrenses ved å kun omtale kvinner.
Mens Emanuel Cleavers bønn førte til stor diskusjon blant USAs konservative, blir forslaget til ny barnelov i Norge møtt med stillhet. Vi har ingen samlet konservativ opposisjon til dette fundamentale opprøret mot Gud som skaper slik vi finner det i USA.
Men det er altså en del av den samme revolusjonen, og den er like altomfattende og totalitær i sitt vesen som tidligere revolusjoner. I Norge har det blitt straffbart å kritisere påstanden om flytende kjønnsidentitet og troen på at barn trenger en far og en mor. Når begrepet seksuell orientering ble inkludert i straffelovens § 185, var det barnets rett til en mor og far som i realiteten ble rammet.
Det moderne liberale mennesket har tilranet seg en makt ingen annen historisk bevegelse har vært i nærheten av. Alt blir gjort i kjærlighet og til barnets beste. Som man forstår, det er ikke lett å opponere mot en slik påstått godhet. I USA vil en eventuell motstand i fremtiden gå inn under merkelappen Trumpisme, og det hadde skjedd uavhengig av stormingen av Kongressen.
Vi må være klar over at kampen mot den postmoderne revolusjonen blir hard og vanskelig. I sin natur krever den at vi alle bøyer oss. For dagens revolusjonære er det ikke noe annet alternativ til ideen om «juridiske menn som føder barn» enn galskap.
Utfordringen er at det er de av oss som fortsatt har bevart fornuften som vil bli betraktet som gale og ondskapsfulle. Det er i den kampen vi er kalt til å stå.
Det vil medføre sosiale kostnader for de som våger å opponere. Samtidig vil jeg som kristen oppmuntre til stå i sannheten. Kjenner vi sannheten, vil den også frigjøre oss. Ingenting er større enn det.
