Like før jul gikk leder i Kirkerådet i Den norske kirke, Kristin Gunleiksrud Raaum, ut og sa at hun støttet en tverreligiøs erklæring mot konverteringsterapi.
Vårt Land fikk oppropet til å høres ut som et opprop mot konverteringsterapi for homofile, selv om oppropet også inkluderer et ønske om forbud mot konverteringsterapi for transpersoner.
Det er interessant å legge merke til hvordan Vårt Land forholder seg til den seksuelle revolusjonen som utspiller seg foran øynene på oss. Den kritiske journalistikken er fraværende, det synes å være viktigst å støtte tidsånden, progressiv tenkning og være kritisk om det man oppfatter som konservativ samlivsetikk.
I desember 2019 diskuterte Stortinget et forslag om å forby ulike former for konverteringsterapi. Organisasjonen Til Helhet fikk samtidig sterk kritikk for sin aktivitet overfor homofile. Forslaget ble blant annet fremmet av Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, forfatter av boka Homo. I denne boka skriver Anette Trettebergstuen at det er helt naturlig for mennesker å skifte både fil og kjønn. Hun skriver at «heldigvis er seksualitet og kjønnsidentitet flytende, og det vi liker i en periode trenger heller ikke å være det vil liker resten av livet.» Og: «Noen mennesker veksler flere ganger i livet» og konkluderer med at det ikke finnes fasit for kjærlighet, kjønnsidentitet eller seksualitet.
Hvorfor skal det da være galt for kristne å tilby mennesker hjelp til å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet når både lovgivere og LHBTQ-bevegelsen er enige i at dette er både mulig og naturlig? Det spørsmålet stiller ikke Vårt Land.
Stortinget vedtok i 2013 en diskrimineringslovgivning som bygger på Yogyakartaprinsippene. Disse prinsippene forutsetter at staten skal motarbeide ideen om en overlegen etikk knyttet til kjønn, seksualitet og samliv. Det vil si at et samlet Storting i 2013 gjorde kristen tro til sin motstander med tanke på disse temaene. Fra 2013 har norsk lov lagt til grunn at det er helt naturlig å skifte både fil og kjønn, men samtidig gjort det klart at staten ikke har noen preferanser, eller ønsker en overordnet etikk, knyttet til samliv, seksualitet og kjønn. Derfor skal det ikke være lov for for kristne å si at det finnes en overordnet sannhet om kristen samlivsetikk og seksuell orientering.
Denne motstanden mot kristen etikk er i dag utgangspunktet for alt fra rammeplaner for barnehager til læreplaner for grunnskolen, og den forklarer ønsket om forbud mot konverteringsterapi og endringen i straffelovens §185.
Men det er ikke bare kristen etikk som rammes. De menneskelige tragediene oversees. Få synes å være opptatt av hva som kan skje dersom unge mennesker som mener de er født i feil kropp, dvs som lider av kjønnsdysfori, ikke skal få lov til å søke behandling for å bli fortrolig med sitt biologiske kjønn. Heller ikke foreldrene til disse ungdommene får særlig oppmerksomhet. Norske medier dekker for eksempel ikke historien til britiske Keira Bell.
Det er ingen i dagens LHBTIQ-bevegelse som vil benekte ideen om flytende identitet, men det er typisk at de oppfatter en klassisk kristen virkelighetsforståelse og etikk som krenkende. Er det ikke på tide at Vårt Land stiller noen spørsmål som avdekker deres ideologiske plattform?
