Arve Fahlvik har 19. juni et innlegg i Dagen om det meningsløse ved å forsøke å forklare og forstå hva et «kjønnsskifte» innebærer. Innlegget er overforenklet, og algoritmen som brukes ikke helt god.
Informert samtykke / samtykkekompetanse i tilknytning til helsetjenester er sammensatt og komplisert etisk, juridisk og medisinsk. De siste årene er kravene til pasientens medvirkning i tilslutning til behandling av fysiske eller psykiske lidelser skjerpet gjennom lovgivningen, og det er laget manualer for hvordan informert samtykke skal innhentes og samtykkekompetanse sikres.
Pasientens referanseramme for beslutning kan være av betydning, men for den samtykkekompetente er det viktigste av alt den informasjonen som blir gitt, formell kompetanse til den som gir informasjonen og måten den blir gitt på.
Selv om man har erfaring med protese i et kne, vil man ikke uten videre kunne overføre den erfaringen til operasjon med hofteprotese i andre beinet, selv om det er åpenbare likhetstrekk med sårtilheling og opptrening.
Kriteriene for samtykkekompetanse i FARV-manualen er følgende:
1. Evne til å forstå informasjon som er relevant for helsehjelpen.
2. Anerkjenne sin helsetilstand
3. Delta i en rasjonell drøfting, forstå konsekvensene av valg og resonnere rundt informasjonen om ulike behandlingsalternativer.
4. Uttrykke et valg.
Når det gjelder informert samtykke ved behandling for kjønnsinkongruens kompliseres denne både av mangelfull og ikke tilgjengelig kunnskapsbasert informasjon og av problemet med vurdering av samtykkekompetanse hos barn og unge som etterspør slik behandling.
I denne situasjonen virker det som om transaktivismen med underhånds tilslutning fra offentlige myndigheter til nå har latt individuelle ønsker hos barn ned til 13 – 14 års alderen overstyre kriterier for vanlig og standardiserte krav til samtykkekompetanse. Det er aldri gitt noen faglig etisk, juridisk eller medisinsk begrunnelse for et slikt avvik fra standard på området.
Disse to komponentene, 1) mangel på grunnleggende og kunnskapsbasert informasjon om behandlingsresultat og risikoen for komplikasjoner på kort og lang sikt på den ene siden og 2) avvik fra standardiserte krav til samtykkekompetanse på den andre siden, er det som gjør dagens hormonelle og kirurgisk behandling av barn og unge med kjønnsinkongruens til eksperimentell medisin.
Det bemerkelsesverdige er som nevnt, at våre myndigheter har sett gjennom fingrene på dette i årevis. Og man kan spørre hvilke krefter det er som har styrt denne situasjonen?
