Det er den 14. mai 2018. En medisinstudent ved Universitetet i Lund i Sverige er kritisk til det han hører på en forelesning. Foreleseren Germund Hesslow er professor i nevropsykologi og har i mange år forelest i kurset «Arv og miljø». Under kurset tar Hesslow for seg fakta om de biologiske forskjellene mellom kjønnene, og redegjør for empirisk forskning som viser statistiske kjønnsforskjeller i oppførsel, forskjeller som ikke skyldes miljø, men som bygger på biologi.
Hesslow ble klaget inn for ledelsen med påstanden om kjønnsdiskriminering, og historien er blitt kjent som Hesslowaffæren, godt gjort rede for i Ivar Arpi og Anna-Karin Wyndhamns bok Genusdoktrinen. Det som ikke er like kjent, er hvordan ledelsen ved instituttet avviste Hesslows påstander om biologiske sannheter. Arpi og Wyndhamn forteller hvordan Hesslow fikk beskjed om at «all vitenskap er politisk», at det ikke finnes en nøytral vitenskap, ingen nøytrale fakta. I Sverige har man bestemt seg for bygge akademia på interseksjonalitet og dermed et maktkritisk utgangspunkt. Man hevder at de reglene som finnes for den klassisk rasjonelle vitenskapen, har blitt etablert av hvite menn med makt i den vestlige verden, og derfor må problematiseres.
Her i Norge skriver regjeringen i sin handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika 2021–2024, Trygghet, mangfold og åpenhet, at Norge skal bygge kunnskap med utgangspunkt i interseksjonalitet. Også her er sannheten i ferd med å tape, og uten å være klar over det, er regjeringen med på å skape det motsatte av det som er målet, Hva vi får, er ensretting, lukkethet og utrygge mennesker.
Til dem som lurer på hva det livssynsnøytrale samfunnet egentlig handler om, så er det dette: Bekjempelsen av troen på sannhet. Og denne såkalt nøytrale holdningen til livet og vitenskapen innføres i et rasende tempo i norske skoler. Lektor og forfatter Eivind Gjerde dokumenterer hvordan den preger lærebøker i norsk skole. Man sier det handler om å dyrke kjærligheten. All kjærlighet er like god, blir det hevdet, og man glemmer at Gud, kjærlighetens utgangspunkt, avviser relativismen.
Hva som blir stadig tydeligere, er hvordan drømmen om det livssynsnøytrale nøytrale samfunnet ikke bare avviser sannheten, men også fornuften. Uten sannhet lever nemlig fornuften farlig. Erfaringene fra Sverige bekrefter det. Men det er vanskelig å se andre politiske partier enn PDK som våger å problematisere det som skjer. Vi blir tvunget til å akseptere at våre subjektive preferanser er det eneste som gjelder, og blir nødt til å bruke et språk som ikke sammenfaller med det vi kan se med det blotte øye. Menn blir kvinner og omvendt, barn læres opp til å definere sitt eget kjønn. I USA har transportminister og tidligere presidentkandidat Pete Buttigieg og hans ektemann vist fram sine to nyfødte barn. Det er ikke lov å si at paret har begått et overgrep ved å frarøve barna sin mor, det er homofobisk. I Norge er det straffbart. Selv KrF støtter den lovgivningen. I den postmoderne tidsalderen er det nemlig ikke forskjell på kjønn, virkeligheten skaper vi selv. Men er det virkelig kjærlighet?
Kjærligheten har sin glede i sannheten, skrev apostelen Paulus, og var med på å legge grunnlaget for Vestens sivilisasjon. Sannheten er nemlig ikke nøytral, den har sitt utgangspunkt i ham som sa at han er «veien, sannheten og livet», og sann vitenskap er ikke politisk.
Vi har et demokrati, og vi får de politikerne vi velger. Det er ikke slik at noen er garantert plass på Stortinget, selv om NRK gjerne framstiller det slik. Hvis vi ønsker at sannheten og sann kjærlighet fortsatt skal være utgangspunktet for vårt samfunn, må vi stemme på dem som våger å gjøre disse ordene til sine egne.
