Hva har skjedd når kommuner ikke vil støtte kristne menigheter på grunn av deres konservative forkynnelse og skoler i Oslo ikke vil ha praksisstudenter fra NLA på grunn av NLAs kristne ståsted?
Det er lett å si at det hele dreier seg om et angrep på trosfriheten, men går vi dypere inn i materien, ser vi det sekulære samfunnets store utfordring: Hvem skal ha definisjonsretten over hva som er godt, sant eller krenkende? Eller: Hva er egentlig ulovlig diskriminering?
I løpet av de siste ti årene har hensynet til det vi omtaler som sårbare grupper og deres behov for beskyttelse kommet stadig mer i sentrum. Diskrimineringslovene har blitt mer omfattende, noe som ved første øyekast kan se bra ut, mange ønsker at usaklig forskjellsbehandling bør opphøre.
Utfordringen er at disse diskrimineringslovene (som alle følger en internasjonal mal), også inkluderer en gitt virkelighetsforståelse og forbud mot utsagn og opplevelser av det vi kan kalle ikke-materielle forhold. Studenter ved NLA hevdet for eksempel at de blir diskriminert av at NLA har ansatt en konservativ teolog som studentprest. De opplever seg krenket og diskriminert av å måtte forholde seg til en konservativ prest.
Det er på samme måte de aktuelle skolene i Oslo argumenterer når de skal forsvare hvorfor de avslutter sitt samarbeid med NLA. I et innlegg på Verdidebatt skriver to rektorer blant annet:
«Nå er vi i gang med opplæring for å bli sertifisert som Regnbuefyrtårn. Dette er et pilotprosjekt i samarbeid med Skeiv kunnskap. Sammen vil vi skape en inkluderende skole med vekt på likeverd og mangfold. Gamlebyen skal være en åpen og trygg skole for både elever, foresatte og ansatte.»
Senere fulgte de aktuelle øvingslærerne opp med å hevde at NLAs verdidokument angående samliv og abort var «etisk problematiske».
Kommuner som ikke vil støtte konservative menigheter, viser til at de ønsker en forkynnelse uten diskriminering.
Utsagnene avslører en farlig utvikling, nemlig at andre enn lovgiverne har definisjonsmakten over lovens begreper; hva det vil si å bli diskriminert. Etter diskrimineringsloven er utsagn trakasserende, og dermed i strid med loven, dersom de virker skremmende, nedverdigende og ydmykende. Samtidig krever både diskrimineringslovgivning og straffelov at vi aksepterer en samlivsetikk som bryter med kristen tro, og en forståelse av kjønn som bryter med både vitenskap og kristen tro. Vi er altså kommet dit at klassisk kristen tro kan defineres som etisk problematisk hvis noen mener den er nedverdigende eller ydmykende. Sagt på en annen måte: Den muligheten diskrimineringsloven gir til saklig forskjellsbehandling, blir til slutt snevret inn til nesten ingenting.
Hva vi ser, er fruktene av postmodernistisk tenkning. Man fornekter Gud og troen på objektive sannheter (hvilket er kjernen i postmodernismens seksual- og samlivsetikk), og da blir nettopp påstanden om en sannhet det som provoserer mest.
Lovens formål er å skape et inkluderende og tolerant mangfoldig samfunn, og da er det ikke rom for sannhet. Utfordringen blir da hvem som skal definere hva som er nedverdigende eller ydmykende, eller om du vil: det gode og trygge samfunn.
Konflikten knyttet til NLA og skoler i Oslo er et resultat av at LHBTIQ-bevegelsen har fått definisjonsmakten over hva det vil si å leve i et godt samfunn. Skolene skal bli Regnbuefyrtån, og da kommer kristen samlivsetikk i strid med idealene i diskrimineringsloven og dyrkingen av mangfoldet..
Utfordringen er at når det først ikke finnes en «sannhet», ikke noe ondt eller godt, enn den man selv forfekter, blir det ingen frihet tilbake for dem som er uenige i utviklingen, og det er det som skjer i Oslo. I sin dans under vår tids fornuftens tre, regnbueflagget, krever de som Robespierre at vi alle bøyer oss for deres fornuft, deres forståelse av etikk, og da blir selv kampen for det ufødte barnet og kristen samlivsetikk etisk problematisk.
KrFs Hans Fredrik Grøvan viser i et innlegg i Dagen hvor vanskelig dette er for mange kristne. Først takker han skolene for deres innsats mot diskriminering, for deretter å be om vern om de verdiene og de elementære demokratiske prinsippene landet vårt er bygd på, likeverd, toleranse og respekt, også må gjelde når studenter fra en kristen høyskole. Han forstår ikke at ved å arbeide for null diskriminering av LHBTIQ-personer, er vi nødt til å ofre både tros- og ytringsfriheten. Ja, med sin støtte til all diskrimineringslovgivning står faktisk KrF i fare for å gjøre seg selv overflødig.
I et slikt klima vinner den som roper høyest, og med hjelp av diskrimineringsloven kan LHBTIQ-bevegelsen avgjøre at studenter fra en kristen høyskole gjør hverdagen utrygg for elever ved en barneskole.
Trosfriheten trues ikke av kutt i offentlig støtte, men sammen med angrepet på NLA vitner det om en utvikling mot et ensrettet samfunn det er grunn til å advare mot. Diskriminering er nemlig umulig å unngå, og prisen vi betaler for å realisere drømmen om et samfunn uten, er at konservative mister både tros- og ytringsfrihet.
Først på trykk i Dagen 12. februar
