Loven innførte en ekteskapsforståelse som er i strid med tradisjon og lovverk i nesten alle land, uten hjemmel i menneskerettighetene og i konflikt med kristen tro. Vi bør ikke godta at det såkalt «kjønnsnøytrale ekteskapet» blir betegnet med begrepet ekteskap.
Hvilke drivkrefter sto bak innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapsinstitusjon?
Den internasjonale organiserte homobevegelsen utformet tidlig en strategi som siden ble et mønster over hele verden. I februar 1988 holdt 175 ledende homoaktivister fra hele USA en viktig konferanse i Warrenton, Virginia, for å planlegge en strategi for fremtiden.
AIDS var da en sykdom som spredte seg særlig blant homoseksuelle menn. AIDS gir oss en mulighet til å beskrive oss selv som en diskriminert minoritet som trenge spesiell beskyttelse, ble det hevdet. Vi vil kjempe for homofiles rettigheter – uten å si noe om hva disse rettighetene er. Slik får vi folk til å tenke at vi er en diskriminert minoritet. Alle reklamefolk vet at dersom noe gjentas ofte nok, vil folk tro det.
Offentligheten bør også få vite at homofili er medfødt, akkurat som kjønn og rase. Å diskriminere homofile er derfor like forkastelig som diskriminering av kjønn og rase. Det er diskriminering ikke å la homofile få utfolde sin seksualitet på linje med heteroseksuelle.
Denne strategien har vært vellykket, også i Norge. ”De homofiles rettigheter” tales det stadig om. Men den som vil undersøke, finner ingen særskilte rettigheter for homofile i menneskerettighetene. Diskriminering med grunnlag i kjønn og rase er omtalt og avvist i menneskerettighetene. Men seksuelle legning er aldri omtalt på linje med kjønn og rase.
I Norge hadde vi Landslaget for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, forkortet LLH. LLH erkjente at bare noen få homoseksuelle ville komme til å inngå ”likekjønnet ekteskap”. De fleste ønsker ikke å binde seg til en partner. For LLH var det ”kjønnsnøytrale ekteskapet” først og fremst et viktig skritt mot det langsiktige målet, som er full likestilling av alle seksuelle uttrykksformer som er basert på frivillighet.
På LLHs hjemmeside kunne vi lese: ”LLH ønsker et samfunn hvor individet selv kan velge fritt mellom ulike identitetskategorier.” Blant slike kategorier nevnes uttrykkelig lesbisk, homofil, bifil, sadomasochist, fetisjist og transvestitt. LLH ønsker å avskaffe ”det heteronormative kjønnsrollemønsteret i vårt samfunn”, det vil si et samfunn som beskriver samliv mellom mann og kvinne som det normale og rette.
La meg her understreke: Det finnes lesbiske og homofile mennesker som ikke deler denne målsettingen. De er kristne og ønsker å leve etter Guds bud, er derfor seksuelt avholdende. De fastholder at ekteskap skal være mellom mann og kvinne, og de er fortvilet over utviklingen både i det norske samfunn og i Den norske kirke.
La det også være sagt: De homofile hadde aldri maktet å få omdefinert ekteskapet, dersom ikke hele det postmoderne åndsklima hadde virket i samme retning. Noen viktige stikkord er individualisme, selvbestemmelse, valgfrihet, likestilling og diskriminering. Alle mennesker har rett til å velge den livsform som gir dem størst lykkeopplevelse. Dagens frigjorte menneske vil handle fritt på samfunnets store supermarked. De er kunder som vil kjenne på varene, kjøpe det de liker, og kaste det som ikke virker slik de ønsker. Samlivsform og seksualpartnere blir i denne sammenheng bare en del av markedets tilbud.
Den norske kulturliberalismen har dogmefestet at samliv er en privatsak. Ingen har rett til å si at en samlivsform eller en form for seksuell utfoldelse er mer etisk høyverdig enn en annen. Hva to voksne mennesker gjør seg imellom har staten eller andre mennesker ingen rett til å blande seg inn i, så sant det ikke skader andre.
Karita Bekkemellom var statsråd i Barne og likestillingsdepartementet da den nye ekteskapsloven ble utformet. Hun arbeidet nært sammen med homoaktivisten Kjell Erik Øie, som var statssekretær i hennes andre statsrådsperiode. I sin bok ”Mitt røde hjerte” (2009) skriver Karita om hvor viktig denne loven var for henne Ja, selv kunne hun ha tenkt seg å gå enda lenger:
”Jeg er helt imot en ubegrenset religionsfrihet. Religion må underlegges vårt felles lovverk, som alle andre institusjoner i samfunnet. … Svakheten ved den nye ekteskapsloven nå er at kirken ikke ble instruert til å benytte en felles liturgi for alle ekteskap…
Når jeg spesielt nevner dette med kirken, er det fordi det skulle vise seg at nettopp kirken var og er den største bremseklossen for vår kamp for de homofiles rettigheter. I min andre statsrådtid, fra 2005 – 2007, var Kjell Erik Øie min statssekretær, og vi hadde jevnlige og lange samtaler om hvordan vi skulle gjennomføre homopolitiske reformer i hele samfunnet, inklusive statskirken … Jeg var villig til å bruke rå politisk makt til å tvinge kirken til fornuftige synspunkter. …
Da Kjell Erik og jeg gikk gjennom lovverket, fant vi fort ut at hele fire lover måtte endres for å oppnå full likestilling. Partnerskapsloven lå der i bunnen, men den var slett ikke god nok. Den burde ikke bare endres, men fjernes – fordi den forutsatte at homofile skulle gis en del rettigheter, men ikke reell likestilling. Dermed måtte partnerskapsloven erstattes med en helt ny lov, en ny ekteskapslov. I tillegg måtte barneloven og adopsjonsloven endres, samt bioteknologiloven, som blant annet skulle sikre like rettigheter med hensyn til kunstig befruktning.” (s. 131-32)
En progressiv kjønnsforskning er også en viktig drivkraft bak den nye ekteskapsloven. Denne forskninngen er blitt prioritert ved offentlige midler ved våre universiteter. Den drives ut fra en postmoderne tenkning som vil avsløre at alt vi kjenner til som stabilt, konstant, felles og universelt egentlig bare er sosiale konstruksjoner. Kirken, staten og vitenskapen har holdt oss nede i et makttyranni i århundrer, kan vi lese. Dette tyranniet består i at de har lært oss at samlivet mellom mann og kvinne er det naturlige og rette, og at enheten mellom mor, far og barn er sentrum for familietenkningen. Den progressive kjønnsideologien ville ta et oppgjør med alle slike nedarvede forestillinger.
Hva er resultatet av at denne progressive kjønnstenkningen? Jo, nettopp krav om at alle begreper og institusjoner må dekonstrueres. Da må ekteskapet gjøres kjønnsnøytralt. Ved å la samliv mellom to av samme kjønn få betegnelsen ”ekteskap”, fjerner man nemlig ekteskapet som heteronormativt begrep. Samlivet mellom mann og kvinne blir ikke lenger norm for den oppvoksende generasjon. Slik har kjønnsforskningen tiltatt seg en politisk rolle – som redskap for en kulturrevolusjon.
Våre begreper er ikke bare ord som vi bruker i skrift og samtale. Begrepene er tankens materiale. Endres ordenes innhold, endrer man hele vår tankeverden. Språk kan brukes til å utøve makt. Det vet strategene på den kulturliberale siden. Den nye ekteskapsloven er et redskap for å indoktrinere vårt folk i en ny kjønnsideologi. Individet skal ha frihet til å velge kjønn og kjønnslig utfoldelse uten at samfunnet angir normer og grenser.
Har det virkelig gått opp for folk at den ekteskapsinstitusjonen som forutsetter at ekteskapet er mellom mann og kvinne, nå juridisk sett er avskaffet i Norge?
Alle ekteskap som er inngått før 1. januar 2009 er nå registrert som «kjønnsnøytrale ekteskap», alle ekteskap inngått etter denne dato likeså. Ingen av oss som er gift før denne dato er blitt bedt om å gi sitt samtykke til dette. Mens homofile i partnerskap fikk velge om de fortsatt ville være registrert som partnere, fikk heterofile intet valg. For oss som var gift fikk loven tilbakevirkende kraft, slik at vi alle nå er innført i et register der ekteskapet er en kjønnsnøytral institusjon.
Dette var utgangspunktet for den rettssaken som Nina Karin Monsen tok initiativet til og som førte til at over 500 ektepar sendte en klage til Menneskerettsdomstolen i Strassbourg. Klagen ble avvist. Det er for øvrig verd å merke seg at 69 % av de som hadde inngått partnerskap, valgte å beholde partnerskapet og ikke gjøre det om til ekteskap.
Vi bør avvise på det sterkeste at hensynet til likestilling gjorde det nødvendig å innføre en «kjønnsnøytral» ekteskapsinstitusjon. Tvert imot: Det er oppstått nye typer diskriminering. Barn av lesbiske eller homofile par er allerede i utgangspunktet fratatt sin biologiske far eller mor eller begge deler. Og vi har fått en ny diskriminering av dem som vil fastholde det tradisjonelle ekteskapsbegrepet. Vi har i Norge i dag tre lovfestede samlivsformer, nemlig ekteskapet, som kjønnsnøytralt, samboerskapet, som er kjønnsnøytralt, og partnerskapet som gjelder de som inngikk partnerskap før 1. januar 2009 og ikke gjorde det om til ekteskap. En samlivsinstitusjon som forutsetter mann og kvinne eksisterer ikke i norsk lov!
At dette nå bare stilltiende aksepteres både av politikere, Den norske kirke og folk flest, vitner om hvor sterkt normløsheten har fått innflytelse på vårt tankeliv.
Jon Kvalbein
