Jeg mener vi bør være forsiktige med å formidle håp om at seksuell orientering kan endres, sier Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet til Vårt Land.
Opp gjennom årene har ulike organisasjoner og nettverk – såkalte «ex-gay-bevegelser» – gitt homofile håp om å bli heterofile. Denne uken skrev Ottosen et leserinnlegg i Vårt Land hvor han tar et oppgjør med en slik tankegang.
Mer enn før er han overbevist om at tilbud om «helbredelse» til homofile, for eksempel i form av konverteringsterapi, har gjort mer skade enn gagn.
Det er boka Still Time to Care av Greg Johnson som har bidratt til å forsterke Ottosens oppfatning av hvor skadelig håpet om at det går an å endre seksuell orientering kan være.
Han mener at sølibatet bør løftes fram som som et kristent ideal, og forteller til Vårt Land at han kjenner flere homofile som har gått for denne løsningen.
– De personene skal møtes med stor respekt. Jeg ser på dem som forbilder, og jeg vil på ingen måte signalisere til dem at det er noe galt med hverken dem eller troen deres.
Espen Ottosen mener det er uklokt å love eller signalisere at en endring i seksuell orientering er det kristne svaret for den som opplever å være homofil. Han mener derfor at budskapet til organisasjonen Til Helhet bør dempes.
Styreleder i Til Helhet, Ole Gramstad Jensen, er ikke enig med Ottosen i at vedtektene til det tverrkirkelige kontaktforumet bør justeres.
– Jeg tror ikke vi skal tone ned troen på at endring er mulig, skriver han i en e-post til Vårt Land.
Han mener det er to grøfter en bør passe seg for i dette komplekset.
– Den ene grøften er å avvise fortellingene til de som har opplevd krevende ting i møte med den såkalte «ex-gay bevegelsen» (primært i USA). Den andre grøften er å betvile eller «kansellere» vitnesbyrdene til de som forteller om (varig) endring. Når man balanserer mellom disse grøftekantene – og veien kan fort bli smal – så er det viktig å løfte blikket og se mot et konstant punkt på veien. Dette er Guds Ord. Alt må prøves på det, skriver Gramstad Jensen.
Styrelederen er tydelig på at at man bør anerkjenne at mange mennesker i «ex gay bevegelsen» sitter med brutte håp.
– Men svaret er neppe å vise til sølibatet som eneste alternativ. Hva sier man da til de som faktisk har opplevd endring? Bringer man ikke da disse stemmene til taushet? Dessuten: Hvis sølibatet er eneste farbare vei, vil mange føle byrden for stor å bære i vår individualistiske kultur. Å gi opp muligheten for endring vil i realiteten være en katalysator for liberal telologi, skriver han.
Videre mener Gramstad Jensen at det er viktig å definere hva en mener med «endring» av seksualitet.
– I bunn og grunn er det ikke et kontroversielt ståsted at endring i seksuell orientering er mulig, skriver han, og viser til en britisk studie som han mener understøtter hans syn på det.
– Når man snakker om endring snakker man gjerne om to ting: reduksjon i likekjønnet tiltrekning, og økning i tiltrekning mot det motsatte kjønn. Man kan oppleve endring i begge disse elementene, skriver han.
Gramstad er enig med Ottosen i at man skal være varsom med å love endring.
– Det har Til Helhet da heller aldri gjort. Man bør nok heller ikke gjøre «endring» til målet, og her ligger det nok berettiget kritikk mot deler av den amerikanske ex-gay-bevegelsen. Men man må ikke kaste ut barnet med badevannet, skriver han.
