Torsdag 14. november publiserte psykolog Elisabeth H. Reinertsen et innlegg i Vårt Land der hun uttrykker bekymring for den felleskristne erklæringen om ‘kjønns- og seksualitetsmangfold’. Hun mener erklæringen kan forvirre og skade barn og unge som sliter med sin identitet, og hun etterlyser et helhetlig syn på mennesket der innsikter fra ulike disipliner gir et mer komplett bilde.
Dette er en ambisjon jeg deler. For å forstå mennesket fullt ut, er det nødvendig å trekke på flere faglige perspektiver. Men et virkelig helhetlig perspektiv krever mer enn å sette sammen biter av informasjon – det krever også sammenheng og konsistens. De ulike «sannhetene» om menneskets natur må kunne forenes, samt være helsefremmende og bærekraftig. Den subjektive kjønnsforståelsen feiler på disse punktene.
Den subjektive forståelsen bygger på et kartesiansk, dualistisk menneskesyn, hvor kropp og bevissthet oppfattes som adskilte enheter. I dette synet tillegges bevisstheten – det indre «jeg-et» – absolutt definisjonsmakt, mens kroppen reduseres til en formbar gjenstand uten egen iboende verdi. Kroppen må derfor innrette seg etter individets subjektive følelser, uavhengig av dens biologiske realiteter. Dette skaper en grunnleggende splittelse som gir grobunn for skam – en skam over at kroppen ikke samsvarer med opplevd identitet.
Denne skammen og følelsen av uoverensstemmelse er ikke uten konsekvenser. I et forsøk på å løse dette indre konfliktnivået søker stadig flere barn og unge medisinsk hjelp for å endre kroppene sine slik at de stemmer overens med deres opplevde eller ønskede kjønn. Dette har bidratt til en eksplosiv økning i antallet barn og unge som ønsker å «korrigere» kroppene sine.
Særlig ser vi dette blant biologiske tenåringsjenter, en gruppe som ofte har høy samsykelighet med psykiske lidelser som angst, depresjon og autisme. Stadig flere klinikere og forskere peker på at denne utviklingen ikke kan være naturlig. Det synes i stedet å være et fenomen som er sterkt påvirket av sosiale og kulturelle faktorer.
Når det gjelder sosial transisjon – som å skifte navn, pronomen og leve som det motsatte kjønn – finnes det heller ingen dokumentert effekt av dette som helsefremmende tiltak. Snarere er det en økende erkjennelse blant fagfolk og klinikere at sosial transisjon kan bidra til å sementere kjønnsdysforien, slik at det blir vanskeligere for barnet å gå tilbake til sitt biologiske kjønn.
Vedvarende kjønnsdysfori gir samtidig økt sannsynlighet for at den unge går videre med medisinsk behandling, som innebærer bruk av pubertetsblokkere og hormoner. Disse medikamentene krever livslang bruk for vedvarende effekt, med tilhørende store bivirkninger og irreversible konsekvenser. Dette inkluderer sterilisering, tap av seksuell funksjon og varige fysiske skader.
Dette er i realiteten en medikalisering av unge, friske kropper, der barn blir gjort avhengige av medisiner resten av livet. Praksisen reiser alvorlige etiske spørsmål om hvordan vi som samfunn forholder oss til barn og deres identitet, og om vi forsterker lidelsen snarere enn å lindre den.
Når konsekvensene av dette menneskesynet er så alvorlige – med irreversible skader og livslang behandling – bør den subjektive forståelsen av kjønn forkastes. Et slikt grunnlag for hjelp til barn og unge er ikke bare medisinsk uforsvarlig, men svikter også i å gi en helhetlig og bærekraftig forståelse av menneskets natur.
I kontrast til dette perspektivet finner vi et helhetlig menneskesyn i Aristoteles’ naturfilosofi, som understreker at alt i naturen har en iboende hensikt, eller «telos», som det streber mot. Dette er et perspektiv som jeg har jobbet grundig med i eget doktorgradsarbeid. Her forstås mennesket som en integrert enhet av kropp og sjel. Disse to delene står ikke i konflikt, men utfyller hverandre i et konstruktivt samspill.
Innenfor dette perspektivet kan skam forstås som en naturlig respons som oppstår når harmonien mellom kropp og sjel forstyrres – ikke fordi kroppen er feil, men fordi vi lever i strid med vår iboende hensikt. I stedet for å fremmedgjøre oss fra kroppen, som i det kartesiske synet, inviterer det aristoteliske perspektivet oss til å gjenopprette balansen mellom kropp og sjel. Skam blir dermed ikke noe som skal elimineres, men et signal om behovet for å leve i samsvar med vår natur og verdighet som mennesker.
Dette synet samsvarer også med det bibelske perspektivet, der mennesket beskrives som skapt i Guds bilde – en helhet av kropp og sjel med verdi og hensikt (1. Mosebok 1:27). Når kropp og sjel lever i harmoni, oppnår vi både fysisk og åndelig velvære. Skam, sett i dette lyset, blir ikke noe som skal elimineres ved å forme kroppen etter følelser, men snarere en påminnelse om å vende tilbake til vår iboende natur og hensikt.
I en tid der mange strever med spørsmål om identitet og mening, kan Aristoteles’ naturfilosofi og det bibelske menneskesynet bidra til klarhet. Å forstå mennesket som en enhet med en iboende hensikt gir oss et verktøy til å møte menneskers utfordringer uten å forsterke forvirring eller skape nye konflikter. Det gir oss et grunnlag for å anerkjenne hele mennesket – både kropp og sjel – og respektere den verdigheten og integriteten som ligger i vår iboende natur.
Ved å bygge et sammenhengende bilde av mennesket, basert på disse tidløse prinsippene, kan vi være tro mot et helhetlig syn som favner hele mennesket og gir det den verdighet og integritet det fortjener.